Krøller i alle retninger

Øynene hennes vandrer over de grønne engene med gule blomster på Smedsrud gård. Sommeren holder fortsatt tak i Sørum i Lillestrøm omtrent 45 minutter med bil nord-øst fra Oslo. Det er kun en svak kjølig bris som hinter om høst.  

– I dag var det en kunde som spurte om dette er kontoret mitt, sier Gro Anita Halstvedt og peker utover eiendommen.

Hun stopper litt, og skuer utover beitemarkene rundt seg. Det mørke, krøllete håret hennes blir løftet lett av brisen. Det er kun de dype smilerynkene som viser de 51 leveårene. 

– Ja svarte jeg, og kunden sa hun rett og slett blei skikkelig misunnelig, sier Gro Anita.

Denne Sørum-jenta slutta i jobben sin i et hygienefirma for å jobbe med Alpakkavandring på heltid. Det var svigersønnen hennes Bjørn Brændshøi, som eier nesten halve alpakkaflokken, som brakte denne ideen på banen etter å ha vært i England. Der har alpakkavandring allerede vært populært en stund. Alpakkavandring ble derfor en del av livene deres i 2018, selv om Gro Anita har drevet med ullproduksjon sammen med naboen i Bingenveien siden 2008. 

– Dyr betyr utrolig mye for meg, og derfor er det så herlig å ha fått drømmejobben. Jeg gleder meg hver dag, sier hun og puster lett ut på vei mot gjerdet.

 

 

De krøllete dyrene

Vant viser hun vei gjennom gjerdeåpningene bortover jordet. I enden kan man skimte skapninger som er like krøllete som eieren selv. Den siste grinda åpnes, og lille Arild kommer løpende bort. Han er den minste alpakkababyen, criaen, i flokken. Baby-criaen og er bare noen få måneder gammel.

– Han er den svakeste alpakkaen som ble født hos oss i sommer. Han er blitt matet med flaske, og derfor er vi også en del av flokken hans. Han har overraskende nok vokst seg frisk og sterk.

Som om Arild må bygge oppunder det matmoren forteller, kaster han seg rundt. Hoppende av glede, og vill etter kos.

– En skikkelig ”pain in the ass”, sier Gro Anita mens Arild hopper på en annen cria ved navn Sindre.

Hun lener seg litt fram og løfter en hånd mot munnen, mens latteren triller ut av henne. Blikket hennes er fortsatt festet på Arild og Sindre.

– De begynner tidlig å ta etter de eldre hanndyrene. Det er nemlig hingstene vi bruker til alpakkavandring.

Hun peker mot en innhegning nærmere solnedgangen. Der står det fullvoksne alpakkahingster, som venter spent på neste leietur med uvitende byfolk. For det er nemlig det alpakkavandring handler om. Det å leie de krøllete dyrene rundt, og ta bilder med dem.

Det var i 2019 alpakkavandirng virkelig begynte å slå an, da influenserne fant veien ut av byen og bort til Sørum. 

– Jeg ville nok ikke gjort det selv, men jeg ser jo at det er en fin pause fra bylivet. Det gir folk en muligheten til å knytte seg til dyr.

Alpakkaen og mennesket vil være fokuset på Smedsrud i framtiden. Alpakkaens terapautiske evne ovenfor mennesker. De begynte å utforske dette allerede i fjor høst, da de tok med alpakkaer på gamlehjemmet. Gro Anitas eldste datter Alexandra, skal forsette dette arbeidet. Hun jobber for å kunne bruke dyrene sammen med barn. 

 

Fikk egne dyr seint

Det er kanskje vanskelig å tro, men Gro Anita vokste opp uten dyr i hjemmet.

– Det er her på gården jeg fikk mitt første møte med dyr. Besteforeldrene mine hadde både kuer og katter. Selv fikk jeg først dyr da alpakkaene kom i 2008 og hestene like etter.

Gro Anita ser ned og smiler litt forlegent, mens hun forteller om starten av hesteholdet.

– Jeg har vært interessert i hester hele livet, og var derfor med den yngste datteren min Amalie på rideskole. Men det var først da jeg fikk egne hester at jeg innså hvor lite jeg kunne. Første vinteren var jeg redd for at de skulle fryse på beina, sier hun.

Hun ser ned og pirker litt i gresset. 

 

 

Flytter

Den eldste datteren hennes Alexandra og svigersønnen Bjørn skal ta over gården allerede i 2021. Det gjør at Gro Anita og mannen hennes, Andre, skal flytte fra Smedsrud.

– Det er jo litt tungt, men samtidig er det bra at de yngre kreftene får drive videre. Jeg skal fortsette å ha hestene mine her, og får nok et soverom også, sier hun.

 

For ung for leilighet

Lufta fylles med lukta av varmt vellbehandlet gress i det criaen Sindre grynter litt til og slipper ut en varm bris.

– Jeg er for sprek til å bo i leilighet. Jeg er fortsatt ung og frisk, og har godt av å klippe plenen, sier Gro Anita mens øynene hennes glir over beitemarkene rundt seg.

Ansiktet hennes legger seg i mer alvorlige folder når hun forteller at Sørumsand-jente skal hun nok aldri bli igjen. Det blir heller litt rolige områder i nærheten som Blaker eller Auli.

– Jeg kommer nok til å fortsette og bruke mye tid her på gården. Det er viktig å ha noe og holde på med for å holde seg frisk.

 

 

Kreft

Arilds historie er ikke så langt fra matmoren sin egen historie. Gro Anita har nemlig opplevd mye i livet, men runden med kreft har vært med på å bygge et enda sterkere bånd med dyrene.

En sommerdag i august 2014, fant Gro Anita en kul i brystet. Etter undersøkelser like etter, var det klart at hun hadde brystkreft. Hun ble satt rett på cellegift, og deretter på stråling i mars 2015.

Brisen skifter retning, og det blir litt kaldere.

En tåre renner fra øyet hennes. Sakte følger den smilerynkene fra øyeviken, før hun forsiktig tørker den bort med hånda. 

– Jeg fikk helt panikk, og dro ikke på jobb den dagen. I stedet satte jeg meg på hesteryggen. Tok en lang tur. Bare hesten, Loppa, og jeg aleine i skauen. Og det var da jeg bestemte meg. Dette skulle gå bra!

Det rasler i gresset bak oss, og alpakka-hoppene kommer løpende. De kaster seg mot oss, for å beskytte criane sine. Ut av det grønne gresset kommer den lille katten Kiara smygende.

– Er det du som kommer og skremmer alpakkaene, sier matmor og ler kjærlig.  

Den lille skapninger gnir seg forsiktig inntil eieren sin. Hun skjønner kanskje Gro Anitas behov for støtte under det tunge samtaleemnet. Forsiktig klatrer katten opp, og legger seg godt til rette på fanget. 

 

 

Dyrene hjalp meg gjennom kreften

Pannen hennes rynker seg lett mens vinden fortsetter å leke med lokkene hennes. 

En sliten dame uten hennes kjente, mørke, krøllete hår, drar seg sakte ut av senga og tusler over tunet og inn i stallen. Døren åpnes, hun legger hånden forsiktig på hesten, før hun slipper henne ut. Slitne bein beveger seg sakte mot møkkgreipa for å klargjøre boksen til Loppa.

– Det å vite at noen trenger deg. Komme seg opp og ut for å gi noe av seg selv. Uansett hvor sliten man er. Uansett hvor lang tid man bruker, og hvor mange sovepauser man må ha. Det er utrolig viktig, sier hun og dytter en unnslippen krøll bak øret.

Hun ser ned og gjemmer fingrene i pelsen til katten Kiara.

– Jeg tror man kan gjøre seg selv ordentlig syk. Derfor er det viktig å finne noe som gir en påfyll, for da blir det glede selv om det er jobb.

 

 

Loppa

Bak låven kan man skimte to mye større dyr. Gro Anita roper, og begge dyrene løfter raskt hode og spisser ørne, før de begynner å bevege seg mot matmoren sin.

– Dette er Loppa da. Hun har stått der stødig, uansett hva som har skjedd.

Hestejenta skinner gjennom, og hun lar hendene skli over pelsen og bort til de velvalgte klø-stedene i Loppas pels. Hesten strekker på nakken, og nyter tydelig kosen fra eieren sin.

Full av cellegift som jeg var. Likevel bar hun meg som på gullstol. Helt forsiktig, uansett hvor dårlig balanse jeg hadde under sykdomsperioden, forteller Gro Anita

 

Tiden etter kreft

– Hvor var jeg? Husker ikke helt.

Lyden av alpakkaene som gresser fyller stillheten, mens Gro Anita henter seg inn igjen. Hun sliter litt med å finne ordene etter kreften. Hun forteller at menneskene rundt hennes ikke har merket noe, men at hun har vært svært plaget. Hun måtte ofte finne andre ord, da hodet ikke lot ordene fall på plass. 

– Det har blitt mye bedre nå. Det var verre i begynnelsen. 

 

 

Mormor

Hennes tyngste tanke den dagen hun fikk kreftbeskjeden, var å ikke få gleden av å bli mormor. I dag sitter hun her med et barnebarn og enda et på vei.

– Jeg klemmer barnebarnet mitt Edward hver dag. Det er en av gledene ved å jobbe og bo så tett sammen. Jeg får se hele familien hver dag.

Smilet blir enda større når hun forteller at hennes yngste datter Amalie er gravid med en jente.

– Her er det rom for alle, men det er spesielt fint at det blir en av hvert kjønn så tett innpå hverandre.

Smilerynkene ved øynene samler seg enda mer.

– Jeg trodde jeg skulle bli en nokså rolig mormor, men det viser seg at også jeg blir litt hysterisk av og til, sier hun og ler lett.

I dag har hun drømmejobben, straks to barnebarn og nyter livet sammen med familien, hestene og alpakkaene på Smedsrud gård.