Et ønsket kontrolltap

– Jeg har ikke tenkt å være en døll, flink jente som sitter med bena i kors. Litteraturbransjen har nok av dem fra før.

Tre år etter at diktdebuten, der en sommerfugl bryter ut av en blødende tampong på forsiden, er den snappy poeten Ingvild Lothe tilbake med punktromanen Havfruehjerte.

I sin nye bok trer humoren i bakgrunnen, men absurditeten er der stadig. Her møter vi en ung, navnløs kvinne som – i møtet med symbolske skikkelser som Faderen, en hvit hest og oldtidens gudinner – forsøker å takle kjærlighetssorg og tapet av et ufødt barn.

– Jeg har skjønt at jeg kun vil skrive om det viktige, alt det rundt som binder teksten er dritkjedelig. Tørr prosa passer ikke meg. Jeg er for rastløs, sier Lothe fra sofaen i leiligheten i Gamlebyen. 

Fra stua skimter man et nymalt, mintfarget kjøkken. Reolen i gangen vet hun ikke om hun skal beholde, den sto der da hun flytta inn i sommer. Hun trengte mer plass, for i mai sendte en uggen morgenfølelse den 29 årgamle poeten til legen. Det var en grunn til kvalmen: Hun var 11 uker gravid.

Hos jordmoren så hun det blivende mennesket i henne, og det etterlot ingen tvil: Hun avbrøt pendlingen mellom Oslo og det anerkjente forfatterstudiet Litterär Gestaltning i Gøteborg, og valgte å fokusere på sitt eget forfatterskap og på at én var i ferd med å bli to.

En demper på rastløsheten

Nå står det en barneseng på soverommet og venter på at Nordahl, oppkalt etter den norske verdensdikteren, skal komme i november.

Selv ser hun på det kommende livet som mor som det ultimative kontrolltap, men hun hilser det velkommen. Det vil nok legge en demper på rastløsheten, men samtidig røske i den delen av henne som er avhengig av systemer og rutiner.

På en normal arbeidsdag står hun opp halv ni, uten å slumre. Etter kaffe og frokost, skriver hun til klokka 12. Så går hun ut.

– I det siste har jeg gått ned til Sørenga. Ikke for å bade, egentlig bare for å se på Bjørvika og hvor jævlig schtøgt det har blitt, haha! sier hun om nybyggeriet i Oslos urområde.

Selv om det er sent en torsdagskveld og hun er småsyk, er det mye som må fikses før hun legger ut på en todagers promoteringstur til København. Før hun skal i seng, skal hun gjennomføre et intervju, vaske gulv, rydde og legge på nytt sengetøy.

All vaskingen gjør hun ikke fordi det egentlig trengs, men fordi tanken om å komme hjem til rot er uholdbar, forteller hun.

– Jeg er veldig sensitiv, og det har vært mye drama i livet mitt. Derfor har jeg behov for å ha kontroll, jeg må ha systemer. Hvis ikke fungerer jeg ikke.

Grenseløs og selvdestruktiv frihet 

I det samme plinger det fra kjøkkenet. Lothe reiser seg fra sofaen og kommer tilbake med to rykende ferske pizzaer, som kunne vært laget av en pizzaiolo i verdensklasse.

Hun er glad i å lage god mat, det lærte hun seg tidlig. Allerede som 16-åring flyttet hun alene på hybel for å gå på videregående i Bergen. Det krevde at hun raskt ble selvstendig.

Oppveksten, som vekslet mellom Stord og Bergen, beskriver hun som ustabil. Av hensyn til familien ønsker hun ikke å gå nærmere inn på den tiden, men nøyer seg med å si at den ikke var så lett.

– La meg bare si det sånn: Å flytte for meg selv var det beste alternativet for meg på den tiden. 

Å sette grenser og å sette ting i systemer, har blitt viktige mestringsstrategier for å kunne takle indre og ytre konflikter. Lothe orker ikke å måtte håndtere begge.

– Det er mye kaos i meg fra før, da kan jeg ikke ha noe ytre kaos i tillegg, sier hun litt bestemt, mens hun fikler med en av plantene som henger ned fra vinduskarmen. Hun har sjeldent hendene i ro.

Ungdomstiden i Bergen var fri, men uten rammer kan friheten bli grenseløs og selvdestruktiv. Lothe ble begge deler.

I starten av 20-åra gjorde hun noen spe forsøk på studier i litteraturvitenskap og retorikk, men tiden gikk mest til en helt annen rutine enn i dag: alkohol, dop og så mye og så hard festing som mulig. 

– Og i dag tør jeg ikke snike på trikken engang, ha!

Men selv om livet var en fest, var hun, under overflaten, på et dårlig sted i livet.

– Studiene var forsøk på å ta meg sammen, men jeg var ikke mentalt klar for det. Festinga var gøy, helt til jeg ble lei av det. Jeg så folk rundt meg miste grepet. Det ble en vekker om at det var gått for langt, forteller hun.

Moren hennes var den som tok grepet, og Lothe ble gitt et ultimatum: Enten fikk hun flytte hjem til Stord eller legge ut på en reise, vekk fra Bergen.

Hun valgte å dra. En enveisbillett til Berlin ble begynnelsen på en to måneders reise rundt i Europa.

Fant tilbake til stabiliteten

Da hun kom hjem, flyttet hun tilbake til barndomshjemmet. Der fant hun frem gamle dagbøker, og ble minnet på at hun alltid har vært glad i å skrive. Selv om det var lenge siden hun hadde tatt fatt om pennen, begynte hun å leke med tanken om å søke forfatterstudiet i Bø.

Og så fikk hun et tilfeldig, siste skubb. En kompis hun chattet med på Facebook skrev; ja, men, det er jo det du bør gjøre.

– Ja, så gjorde jeg jo det, da, sier Lothe med letthet i stemmen.

Paradoksalt nok liker hun å tenke på livet sånn, at hun ikke har kontroll over noe som skjer livet, ting bare skjer, selv om hun i dagliglivet prøver å bevare kontrollen.

Søknaden til Bø sendte hun inn på dagen for søknadsfristen, og tenkte ikke så mye mer på det. Men så kom hun inn.

– Ja, så visste jeg i hvert fall hva jeg skulle gjøre det året, sier hun.

Året i Bø gjorde noe med Lothe mentalt. Det var et bra år.

– Jeg ble stabil av å være der. Vi leste bøker og så på elg i skogen. Ett år tidligere ville noe sånt vært helt fjernt, forteller hun.

Ikke bare fikk hun lest, hun ble også lest. Hun begynte å skjønne hva som funket og ikke. Og hun fikk høre at hun var flink.

Sakte, men sikkert begynte hun å ane konturene av en retning i livet. Skrivingen ble en måte å få kontroll på tankene, alt kaoset. Forfatterstudiet ble det første hun fullførte som voksen.

– Det var ikke før jeg var 24 år gammel at jeg klarte å fullføre noe. Det er jeg veldig glad for nå. Jeg tror jeg slipper 40-årskrisen, for den har jeg hatt allerede, haha!

Ung debutant

Da hun var ferdig i Bø, sto det en forfatterkarriere foran henne. Fire forlag hadde allerede tatt kontakt. Én av dem var Kolon, et imprint i Gyldendal, som hun i flere år hadde ønsket å jobbe for.

– Jeg hadde aldri turt aldri å sende inn noe til et forlag på egenhånd, sier hun.

Da Kolon ville publisere henne, reagerte hun først og fremst med angst.

– Jeg er nok av typen som ikke klapper meg selv på skulderen før jeg dør, haha!

Allerede som 26 åring debuterte Lothe med diksamlingen Hvorfor er jeg så trist, når jeg er så søt, som falt i smak hos folket. Dikt som:

«Da jeg sa jeg var et dyr i senga / mente jeg dovendyr / beklager misforståelsen»

Diktene tok for seg sex, skam, anger og isolert sinne på en usentimental måte, det var dikt som inneholdt tanker og følelser hun hadde båret med seg i årevis som endelig kom ut.

Der det nærmest er en dyd for poeter å selge til en snever krets, fanget den daværende 26-åringen en generasjon av kvinner på hennes egen alder. I disse dager utkommer debuten i sitt femte opplag, noe Morgenbladets anmelder har beskrevet som «uhørt for en norsk poet – debutant eller ei».

– Men det er jo faen ikke min feil at den solgte så godt, haha! sier Lothe om suksessen.

Utenfor den lokale boksjappa på Sagene. Kreativ medarbeider med kritt siterer poet Ingvild Lothe. pic.twitter.com/q2feFXPtqO

— Elin Søderholm (@EBSoderholm) July 14, 2018

I dag er Lothe en godt etablert forfatter, og en selvskreven gjest når Gyldendal tidligere denne måneden sparket bokhøsten i gang ved å holde fest for seg selv.

Blant en champagne-nippende norsk forfatterelite, klynger hun seg sammen med resten av kollegaene i det lille Kolon forlag. Det er der hun hører hjemme.

– Å være på Kolon gjør at man inntar en posisjon som god, her føler jeg ikke noe press for å vise meg frem, eller noe behov for å vise at jeg er viktig.

Se video fra Gyldendals høstfest, der Ingvild Lothe forteller om den spede forfatterstarten: 

Men med den nye fortellerstemmen i Havfruehjerte, tror Lothe likevel at eldre forfatterkollegaer har sett noe annet i henne, at hun har fått en nyvunnen respekt.

For selv om debuten ble en hit, møtte hun etter debuten kritikk i litteraturmiljøet for å tulle for mye med poesien. Derfor føler hun på et behov for å distansere seg fra det.

– I arbeidet med den nye boken fikk jeg en sånn fuck, nå skal jeg faen meg vise de, de som sa jeg var for morsom.

Og da betyr en god anmeldelse lite, enten det er i VG eller Morgenbladet. Det som teller er anerkjennelse fra de forfatterne hun selv respekterer.

– Det er jo dit man vil, det er det jeg strekker meg etter, selv om jeg nok aldri blir fornøyd med noe jeg gjør. Å være fornøyd med seg selv får man først lov til når man har passert 50, haha!

En ufiltrert forfatter

Likevel er Lothes rykte som en ufiltrert forfatter etablert. Flere leser tekstene hennes som et gjennomtenkt, feministisk prosjekt.

– Vi har en hel generasjon med jenter som skal være prektige, og er man ikke det, så er man feminist. Men jeg har alltid bare vært sånn. Feminismestemplet blir en veldig enkel lesing av mine verker, sier hun.

Det er det religiøse, Gud og det mytiske som opptar forfatteren.

– Jeg har alltid vært interessert i Gud, det er noe jeg har fra barndommen. Men jeg finner jo aldri noen svar, da.

Mens hånden hviler på magen hennes, merker hun barnet sparke.

– Nå våknet han visst. Jeg liker når vi får kontakt, sier hun og fortsetter:

– Å bli mor vil nok tvinge meg til å strukturere meg enda mer. Det passer meg perfekt. Jeg føler at jeg må holde meg oppe, for jeg vil ikke falle ned igjen. Nå gleder jeg meg bare veldig mye, det føles godt å slippe kontrollen en gang i blant.

Se Ingvild Lothe fortelle om hvordan man klarer seg økonomisk som en ung forfatter: