Marte vil bli sett

En torsdag ettermiddag rocker Marte Wexelsen Goksøyr (37) midt på stuegulvet i leiligheten sin på Bislett i Oslo. Med store klokker over ørene og armene ut til sidene, svinger hun seg rundt. Marte bor alene, men vegg i vegg med storesøsteren og hennes familie som hun titt og ofte stikker innom. Av og til kommer tantebarna springende inn til henne. Det første som møter enhver besøkende er innrammede priser som pryder veggene i inngangspartiet – Bjørnsonprisen, Jonas-prisen og “Årets ålreite dame”.

I 2006 startet skuespillerkarrieren til Marte da hun som 24-åring fikk hovedrollen i “Askepott” ved Thorsovteatret. Senere har hun spilt i Riksteatrets “Folk og røvere i Kardemomme by” og i “Styrtet engel” på Nationatheatrets hovedscene.

– Å spille på Nationaltheatret drømte jeg om å gjøre siden jeg var liten jente, sier Marte med myk stemme.

Drømte stort

Marte kaster hodet voldsomt frem og tilbake til taktene som bare hun hører gjennom de store øreklokkene. De holder på å falle av for hvert kraftige nikk. Med øynene knepet igjen nynner hun høylytt til den velkjente sangen “Jag trodde änglarna fanns” av dansebandet Ole Ivars.

– Naboene over liker ikke at jeg spiller musikk fra høyttaleren, så jeg har begynt å høre på musikk fra disse, forklarer Marte mens hun bruker armene til å gestikulere.

Hun trekker av seg de svarte øreklokkene og legger dem fra seg på en hylle som er fylt opp av CD-albumene til Ole Ivars. Marte klarer seg ikke en dag uten å høre på musikken til favorittbandet.

Marte har alltid elsket musikk og tar i dag både sang- og dansetimer. Som liten drømte hun om å stå på scenen, enten det var sang, dans, skuespill eller noe annet som ville gi henne mulighet til å være midtpunkt.

– Da jeg var liten ville jeg bare bli kjent, rett og slett. Det har jeg jo klart.

Hun er bestemt, men også frydefull. Øynene er formet som to halvmåner, omringet av dype smilerynker.

– Jeg er så glad for at jeg har fått stå på scenen, og fått glede andre med det jeg gjør, sier Marte ydmyk.

Ser bare syndromet

Med korte, raske skritt forflytter Marte seg til kjøkkenet og åpner skapet fylt med glass og krus. På benken står en kaffemaskin, og over den henger et barnebilde av Marte. Hun ser ut til å være rundt ni år, ikledd en rosa prinsessekjole med en glitrende krone på hodet. Balanserende på tåspissene som en ballerina, strekker Marte seg opp i kjøkkenskapet og finner frem et hvitt kaffekrus. Nedover på siden står logoen “Skavlan”. Marte sprudler kry når hun forteller at hun har gjestet Fredrik Skavlans talkshow i beste sendetid på NRK.

– Fredrik Skavlan er veldig hyggelig, sier Marte om sin gode venn.

Hun tar en slurk fra “Skavlan”-kruset, men trekker tungen raskt til seg og lager en grimase. Før neste slurk passer hun på å blåse godt og lenge på den svarte væsken.

I tillegg til skuespillerkarrieren laget Marte i 2007 en dokumentar om seg selv kalt “Bare Marte” som ble vist på NRK. I dokumentaren viser hun hvordan mennesker med Downs syndrom blir diskriminert i hverdagen. Den samme tematikken tar hun opp i boken “Jeg vil leve” som hun debutterte som forfatter med i 2012.

– Det er så mange som bare ser syndromet, og ikke det jeg kan. Jeg blir såra og skuffa, sier Marte.

Selv om Marte har oppfylt flere av karrieredrømmene, møter hun stadig på lukkede dører fordi hun har Downs syndrom. Når Marte søker på teaterjobber sier regissører at de skal ha henne i tankene, men de tar aldri kontakt igjen.

– Andre skuespillere får jobbene, mens jeg ikke en gang fikk dra på audition.

Blendene festantrekk

Heldigvis gir Martes karriere henne muligheter til å dra på spennende arrangementer. I kveld skal hun på den anerkjente festen til forlaget Aschehoug, som foregår foran en diger villa på Oslos vestkant.

– Jeg er invitert for andre år på rad, sier Marte og bruser over av begeistring mens hun beundrer sin nyfriserte hanekam i speilet.

Som barn var Marte glad i kle seg opp i farger, glitter og annet som tiltrekker oppmerksomhet. Mer enn 30 år senere griper hun fortsatt fatt i enhver mulighet til å dolle seg opp.

– Jeg har bestemt nøyaktig hva jeg skal ha på meg, så jeg håper at det er en utmerkelse for best kledd på festen, sier Marte og drar en sølvfarget paljettkjole ut fra klesskapet.

Hun åler seg inn i paljettstoffet, og vrir begge hendene bak på ryggen. Febrilsk famler hun med glidelåsen, men ender opp med å kaste på seg en matchende paljettjakke i gull. Den skjuler at hun kanskje burde gått opp en kjolestørrelse.

Så stiger Marte ned i leopardmønstrede sko, griper fatt i en veske med samme mønster, og klikker ytterdøren igjen etter seg.

– Jeg håper så inderlig på at jeg treffer Fredrik Skavlan på festen, sier Marte lystig.

Trygghet i mamma

Når Marte har kommet seg på riktig buss og funnet seg et sete, drar hun raskt opp mobilen. På hurtigvalg finner hun frem morens telefonnummer. Det ringer lenge før Marte blir satt over til svareren. Hun ringer om igjen. Ingen svar. En rynke mellom brynene danner seg, og hun titter tomt fremfor seg med blanke øyne.

Mamma har alltid vært en klippe i Martes liv. Den ene personen som alltid er der. En Marte kan søke råd hos og snakke med når bekymringene kommer listende inn på det normalt gode humøret.

– Mamma har alltid støttet meg. Det har vært viktig. Jeg hadde ikke klart meg uten hennes støtte, sier Marte.

Etter noen minutter durer det i Martes fang. Lysende opp står “Mamma” skrevet på tvers av skjermen, og Marte strekker mobilen opp til øret.

– Jeg er på vei nå, sier hun spakt.

Hun nikker rolig til det som blir sagt i den andre enden. Sakte, men sikkert, hviskes rynken mellom brynene ut og byttes ut med smilerynkene. Halvmånene viser seg igjen. Resten av telefonsamtalen svarer Marte på det som høres ut som hversdagslige spørsmål, og innimellom bryter hun ut i sin trillende latter som kun kan være Martes.

Idet Marte legger på røret, er hun tilbake til sitt muntre, livsglade seg. Så, ut gjennom bussvinduet, spotter hun Aschehoug-villaen. Det får henne til å riste ivrig på overkroppen, klar til å danse løs.

I møte med kjendiser

Sommerlig gresslukt fyller neseborene idet Marte runder hjørnet på villaen. Den store gressplenen er dekket av norske kjendiser som konverserer, sipper av glassene sine og vaier rolig til rytmiske jazztakter som ljomer fra høyttaleranlegget.

– God Kveld Norge skal komme. Kanskje jeg kommer med på kamera, sier Marte mens blikket hennes saumfarer området.

Sollyset reflekteres i de tusenvis av paljettene på Martes kropp. Lyset treffer øynene til enhver som står i nærheten slik at man blir nødt til å myse. En dame med svart, kruset hår og kledd i en svær kåpe i dominerende gul, kniper øynene sammen idet Marte vender seg mot henne.

– Unni Lindell, kan vi ta et bilde sammen? spør Marte en av sine største forbilder.

Lindells knasj røde lepper brer seg utover i et bredt smil.

– Selvfølgelig kan vi det, Marte! Så fantastisk antrekk du har på deg, sier krimbokforfatteren med skingrende røst.

Marte fniser takknemlig før de blir knipset noen bilder av. Idet Lindell forsvinner inn i folkemengden, titter Marte på mobilen sin for å forsikre seg om at bildene ble gode.

Et mer inkluderende land

Mobilen sklir ned i vesken, og Marte titter oppglødd rundt seg. Blikket fester seg på en gjeng med kjente mennesker som hun setter kursen mot.

– Hei hei, sier noen av menneskene høflig til Marte.

De titter usikre på hverandre før de snur seg halvt bort fra Marte og fortsetter samtalen de var så dypt inne i. Raskt ser de ut til å ha glemt avbrytelsen de ble utsatt for. Marte står lydløst ved siden av dem i noen minutter og bare ser på dem konversere. Rynken mellom brynene er tilbake.

Musikken, som nå er en rask takt med trommer, ville Marte vanligvis ha svingt seg til. Nå står hun derimot støtt. Med flere høylytte sukk, blikker Marte alle kjendisene som prater og skratter, drikker og danser.

Det eneste lille Marte drømte om var å bli sett og hørt. Hver måned blir hun det, på reise rundt om i landet for å holde foredrag om livet med Downs syndrom. Målet er å sette søkelys på mennesker som føler at de faller utenfor samfunnet.

– Jeg kunne ønske at Norge var mer inkluderende, sier Marte.

Motvillig subber Marte bort fra gresset og mot inngangen. Nå står hun slik at kjendisene som ankommer festen, passerer henne med raske skritt før de begynner sosialiseringen på gresset.

Sett i et øyeblikk

Brått løfter Marte hodet som om hun har hørt noe velkjent. Øyene er sperret opp og brynene er høyt hevet. Hun åpner munnen og ut triller den muntre latteren. Marte småtripper fra side til side og veiver hånden over hodet. Sollyset reflekteres gjennom de utallige små paljettene i en enorm fart. En discokule som vagger frem og tilbake på steinene.

– Skavlan! Hei, Fredrik Skavlan, roper Marte energisk.

Med bestemt gange marsjerer Fredrik Skavlan inn på hagefesten. Han er ikledd en mørk dress med hvit skjorte under. Venstre hånd hviler i lommen på dressjakken. Blikket hans retter seg så mot den trippende discokulen og han myser såvidt. Han smiler skjevt, og mens han fortsetter sprinten målrettet mot gresset, sier han rolig:

– Heisann, Marte!

Brått er han forbi og allerede en del av sosialiseringen foran villaen. Marte snur seg rundt og bryter ut i noe som høres ut som en tenårings fniselatter. Hun blir rød i kinnene og øynene lyser.

I et øyeblikk er Marte sett.

Takknemlig

Som liten drømte Marte om å bli sett som noe annet enn jenta med Downs syndrom. Med årene har hun lært å gripe fatt i ethvert øyeblikk der hun føler seg sett som Marte.

– Jeg er takknemlig for livet mitt, sier Marte.

Hun drar frem de store klokkene fra vesken og setter dem godt over ørene. Skuldrene senker seg og hun har et tilfreds drag over ansiktet. Frydefull vaier Marte ut fra hagefesten, syngende på Ole Ivars’ slager “En får være som en er”.