Bonden til folket og folket til bonden

Ved første øyekast er det ingenting spesielt ved småbruket til 28 år gamle Marte Olsen. Hun kjøpte det i vinter, etter at en drøm om å droppe bylivet og satse som bonde ble til handling.

Tunet ligger mellom en helt alminnelig låve og et vanlig, hvitt hus, omringet av grønne åser som strekker seg som høye, duvende bølger over Randsfjorden i Oppland.

Det er en kald stillhet her, for morgensola har så vidt rukket å tine opp nattefrosten. Det eneste som beveger seg er de to kattene Sansa og Sirius’ viltre lek, og Marte da, som pesende trasker som en jojo mellom låven og jorda, bærende på kasser med alskens grønnsaker.

Inne i låven slipper et par solstråler inn gjennom plankeverket, og sammen med en enkel bordlampe får Marte akkurat nok arbeidslys til å sortere, veie og pakke alt ned i rundt femti papirposer.

Og det er nettopp disse posene som er spesielt med Martes gård.

Andels-Norge vokser

I vår gjorde Marte gården om til å bli blant Norges 84 andelsbruk. Det første kom i 2006, og antallet er nær fordoblet gjennom de siste fire årene.

Modellen er et alternativ til tradisjonell gårdsdrift, der forbrukere i et partnerskap med bonden forhåndsbetaler for en andel av produksjonen.

Hva som skal produseres bestemmer andelshaverne i fellesskap, samtidig med at de alle deler risikoen for dårlige avlinger.

I Martes første sesong som andelsbonde har hun fått tolv andelshavere med på laget. Derfor må pakkingen av grønnsaker i poser gå fort, for i ettermiddag kommer de tolv for å hente sin ukentlige levering av økologiske varer.

Dette er hennes første dag alene på gården. Hjelperne hennes gjennom sommeren, tre såkalte woofere, unge folk som jobber på gård for kost og losji, har nettopp vendt hjem til Frankrike.

De eneste pausene hun tillater seg er for å varme fingrene. Nattefrosten, den som nettopp har lagt en kald død over agurker og squash, gjør beter, brokkoli og tatsoikål om til ispinner.

En jord i krise

Alle grønnsakene som legges ned i posene er dyrket etter såkalte regenerative prinsipper, et stivt begrepet som er blitt det nye buzzordet blant mørkegrønne bønder.

Metoden, forklarer Marte mens hun går ned til grønnsakhagen for å høste flere gulrøtter, bygger opp jorda, og kan best forklares som karbonbindende landbruk.

Derfor dyrker man tett, variert og ved å hele tiden tilføre kompost. Selv bruker hun en kompakt blanding av flis, hestemøkk og urin.

Rundt henne er ett mål med dyrket jord, delt opp i flere grønnsaksbed som alle har fått navn etter hennes kjærlighet for Game of Thrones:

Gulrøttene står midt i Highgarden, mens rødbeter, blomkål og brokkoli er plantet i Dragonstone. Over i Riverrun vokser bønner og sukkererter.

I regenerativt landbruk er plogen den nye skurken, forklarer Marte, mens hun stikker breigaffelen ned i jorda for å løsne flere gulrøtter.

Pløying vekker ugressfrøene langt nede i jorda til live, og normalt sprøyter man for å fjerne dem igjen. I tillegg er monokulturen – store jordområder som bare brukes til én plante hver sesong – med på å tørke ut jorda.

Metoden Marte bruker danner en forsvarshær av tett forbundne planter, noen av dem flerårige, så ingen uvedkommende vekster og sopper får adgang.

Rundt grønnsakhagen er store, gressdekte enger. Her er planen å få beitende sauer og høner, og et hønsehus på hjul som kan flyttes på annenhver dag. Gjort på denne måten, står dyra selv for å spre sin egen møkk rundt på jordet til gavn for jorda. Sammen med den høye fuktigheten i gress, spaltes metanutslippet fra dyras raping og promping tilbake til vann og karbondioksid før det når atmosfæren.

Noen regenerative landbruks-guruer i USA går så langt som å hevde at dette kan redusere CO2en som allerede finnes i atmosfæren, men dette er langt fra vitenskapelig bevist. Uansett: Fortsetter vi å produsere mat som vi gjør i dag, vil alt av verdens matjord være nedbrutt innen 60 år, spår FN i en rapport fra i fjor. Derfor anbefaler de at regenerativt landbruk blir den nye normalen, fordi metoden nettopp gjenoppbygger jordas fruktbarhet.

SE VIDEO: MARTE OLSEN FORTELLER OM LIVET SOM ANDELSBONDE:

Tiden før andelshaverne kommer nærmer seg, og Marte tar en etterlengtet lunsjpause i sitt nykjøpte hus.

I kjøkkenet, som har aluminiumsbenk med utslagsvask, mintgrønne skap og korkgulv, har tiden stått stille siden 70-tallet. Ved siden av grønnsaksdyrking jobber hun fulltid som naturkartlegger i Dokkadeltaet, et yndet sted for trekkende våtmarksfugler. Å gi seg i kast med et større oppussingsprosjekt har det ikke vært tid til.

På pannen freser lam, hvitløk og løk fra hennes nye hjemfylke Oppland. Brødet er selvbakt av mel fra nabogården, osten er fra lenger oppe i dalen og salaten fra egen hage.

I snart en måned har Marte holdt seg kun til mat produsert lokalt, og hun krever at også dyra hun spiser selv skal ha spist gress fra Oppland. Det største savnet er kaffe og sjokolade.

– For meg er det store problemet at folk ikke deltar i matproduksjon. Folk aner ikke hva som kreves for å få et frø til å bli en ferdig gulrot, sier Marte, og ser til potetene som steker i ovnen. Hun fortsetter:

– I dagens landbruk er verdikjedene for lange, den norskproduserte maten starter jo i regnskogen i Brasil. Folks krav til billig mat gjør at noen eller noe taper, enten det er bøndene selv eller jorda vi dyrker.

Et av de største problemene for å legge om landbruket slik Marte ser for seg, er at de hypereffektive maskinene må byttes ut med flere hender.

Derfor tror hun at andelsdrift og det regenerative landbruket også kan bekjempe den ensomheten mange bønder sliter med i dag, for i bygdesamfunnet er man ikke like avhengige av hverandre som man en gang var.

En lokal møteplass

I det samme høres en motorlyd på gårdstunet utenfor. Ut av bilen stiger dagens første andelshaver, Mieke Punie, og Marte går ut for å møte henne.

– Jeg håper ikke jeg kommer for tidlig, sier Mieke, og de to forsvinner i låven der posene allerede står klare.

Ute på tunet igjen forteller Mieke at hun ble andelshaver for å støtte sin 16-årige datter, som er vegetarianer og kun ønsker å spise økologisk.

Å se hvordan grønnsakene blir dyrket, å oppleve hva som kreves har gjort at hun fortsetter, selv om datteren nå har byttet skole og bor i en annen kommune.

For Mieke er det ikke så viktig om grønnsakene er lokale, for henne er det viktigere å handle med folk hun kan snakke med.

Hun pakker grønnsakene i bilen, klar til å dra. I kveld arrangerer hun selv en månedlig folkevandring langs Dokkaelva, den som forer Randsfjorden med vann og der ørreten er bitevillig nesten hele året rundt. Martes andelsbruk har blitt nok en aktivitet som skaper en møteplass for de lokale, forteller Mieke.

– I et lite lokalsamfunn er det kjempeviktig at folk kjenner navnet ditt.

Flere andelshavere kommer i tur og orden, de kjenner hverandre alle godt fra før. Kun den kinesiske paksoikålen skaper litt nervøsitet, for ikke mange vet hvordan man skal bruke den.

Når det er ukjente vekster i posen, pleier Marte å anbefale en sikker vinner: Å bruke den i wok, for det vet alle hvordan gjøres.

Butikk i bagasjerommet

Selv om nesten alle posene er hentet, er arbeidsdagen langt fra over for Marte. De siste posene og all overproduksjon skal pakkes inn i bilen og fraktes ned til den lille landsbyen Dokka, små seks kilometer fra gården.

På en parkeringsplass i sentrum skal Dokkafolket møte Marte og andre småskalabønder som selger varene sine gjennom Reko-ringen. Reko står for Rettferdig Konsum, og er et nettverk på Facebook der maten selges direkte til kunden.

– Det er andre gang jeg er med på Reko, og etterspørselen er så stor at jeg har sett meg nødt til å stenge kommentarfeltet på Facebook, sier Marte mens de siste posene plasseres i bagasjerommet.

Etter den korte kjøreturen pakker Marte ut av bilen, setter bord og skilt opp, og står på linje med fem andre produsenter.

På få minutter er den store asfaltflekken gjort om til et levende marked, der honning, grønnsaker og kjøtt fra sau, gris og elg selges rett fra bagasjerommene.

Siden den første Reko-ringen ble etablert i Norge i 2017, har interessen eksplodert. Gjennom 40 slike ringer landet over selger 450 andre småskalabønder varene sine til 180.000 nordmenn. Det eneste som kreves er godkjenning av Mattilsynet og en Facebook-profil.

Det var Marte selv som startet Reko-ringen i Dokka. Ved siden av henne står saue- og grisebonden Sigbjørn Haug, som sammen med kona nådde markedet i siste liten. En av sauene hadde stukket av to kilometer til skogs kort tid før avgang.

– Vi nådde akkurat å fange den, sier han, lettere stresset.

Haug forteller at Reko-ringen er i ferd med å bli gårdens viktigste salgskanal. Ikke bare kan de selge her på Dokka, men også på de i Hamar, Lillehammer og på Gjøvik.

– For oss småskalabønder har dette systemet, og sosiale medier generelt, blitt veldig viktig. Vi kan tilby noe annet enn det kjedestyrte du finner i butikken, sier han.

I mens stimer folket rundt bodene, i vente på bestillingene de allerede har lagt inn på Facebook.

Flere kunder spør om det er mulig å få legge inn en bestilling på juleribba, men Sigbjørn må skuffe dem. De var allerede utsolgt før fellesferien, men om de vil, kan de få sette seg opp på en venteliste.

SE VIDEO: REKO-RINGEN SAMLES I DOKKA SENTRUM: