Extinction Rebellion demonstrerer mot Equinors fracking i Argentina Foto: Johannes L. F. Sunde

Med friskt mot til vippepunktet

Extinction Rebellion-aktivister mener tiden løper fra alminnelig politisk arbeid og håper mange flere vil begynne med sivil ulydighet.

En tidlig tirsdag morgen i september samles en gruppe unge aktivister fra Extinction Rebellion i det gamle Landbrukets hus i Schweigaards gate i Oslo, nå et slitent økoorientert kontorfelleskap med bikuber på taket. Aktivistene forbereder en demonstrasjon mot Equinors miljøskadelige framferd i urfolksområder i Argentina.

Planen er å slå opp leir i resepsjonen til Olje- og energidepartementet, henge opp bannere og nekte å gå. Kravet er at Equinor må slutte med fracking i Vaca Muerta, en svært omstridt måte å utvinne olje og gass som er forbudt i mange land.


Ronja Mylius mottar lykkeønskninger i forkant av aksjonen på Olje- og energidepartementet. Foto: Johannes L. F. Sunde

Blant aktivistene er Jonas Kittelsen. Han er nordisk ungdomsrepresentant på FNs forhandlinger om natur- og biomangfold, og fulgte klimaforhandlingene i Glasgow i fjor. Han forteller at det er nettopp disse erfaringene som har overbevist ham om behovet for en mer radikal aksjonsform.

– Det føltes feil å være der og si fine ord rundt maktsirklene uten også å prøve å bygge den grasrotbevegelsen som er nødvendig for å nå målene. For den oppslutningen kommer virkelig ikke av seg selv, sier han.

Satser på å bli arrestert

Kittelsen er kledd i en mørk, høyhalset genser med en gul pin på brystet. Han har en bred, stubbete kjeve og små, skarpe øyne under en lys lugg. Han minner om en motstandsmann i en krigsfilm.

– Kritikerne våre sier vi må delta i de ordinære prosessene. Greit det, jeg er tilstede der og vet hva som snakkes om bak lukkede dører og hva som faktisk foregår. Og det er på grunn av kunnskap om klimavitenskapen og erfaring fra politiske systemer at jeg startet med sivil ulydighet, sier han.


Kittelsen og de andre aktivistene stiller forberedt i tilfelle de får bli i departementsbygningen over natten. Foto: Johannes L. F. Sunde

Stemningen er spent i kontorlokalene. Unge kropper beveger seg i krappe, effektive vendinger under klatreplantene i plast som pryder det rå betongtaket. I et lite møterom pakker Kittelsen sekker med proviant og vannflasker sammen med Ronja Therese Mylius. Aktivistene regner med å bli arrestert i løpet av dagen, men er forberedt på å overnatte. De har med liggeunderlag og soveposer, og poser til å gjøre fra seg i.

Jeg mener at hvis du virkelig hadde gått inn i klimasaken, skjønt hva som er i ferd med å skje og hvor langt systemene våre er fra å løse problemet, da ville du raskt komme til samme konklusjon som oss, appellerer Kittelsen.

Rundt en kjøkkenøy står flere andre og gjør klar flyveblader. Tiden er knapp, for aksjonen skal starte 11:30.


Såkalt “grønn” gruppe skal dele ut flyveblader til forbipasserende utenfor aksjonsstedet. Foto: Johannes L. F. Sunde

Er aksjonen avslørt før den har begynt?

Det er på tide å dra, og aktivistene forlater Greenhouse i mindre grupper ut baktrappa. For å unngå oppmerksomhet tar de ulike ruter mot et avtalt oppmøtested. Når de møtes igjen har en speider i sentrum sendt melding om militærøvelse i nærheten av regjeringskvartalet. 

Det skulle tatt seg ut da, om militæret ble sendt etter fem ungdommer som vil sitte på et gulv, sier en.


Vebjørn Bjelland Berg og Jenny Jæger forlater Greenhouse i mindre grupper for ikke å vekke oppmerksomhet. Foto: Johannes L. F. Sunde

Nervøse diskuterer de om aksjonen kan ha lekket. De er som regel hemmelighetsfulle, og få, om noen, har oversikt over alle planlagte aksjoner. Etter litt summing vinner den nøkterne stemmen gjennom.

I fjor fikk vi inn 30 stykker, nå sliter vi med fem, ler Mylius.

Vi vet jo ikke det, da, vi er paranoide as fuck, svarer Jenny Jæger.

Ny melding. Det er øvelse ved Nationaltheatret også, men den har ikke noe med dem å gjøre. Aktivistene setter kursen de siste 500 metrene mot departementet. De mest profilerte går litt bak for å ikke avsløre gruppa, og journalistene følger til slutt. Alle kommer seg inn, og aktivistene gir seg til kjenne i resepsjonen før sikkerhetsvaktene strømmer til og stenger svingdøra. Såkalt grønn gruppe, de som ikke skal la seg arrestere, stiller seg raskt opp med egne flagg og bannere på utsiden. Akersgata er en byggegrop, og forbipasserende må klemme seg forbi på det smale fortauet.

Frykter for framtida

Jæger og Cornelia Reichmann har sett seg ut noen søyler lenger inn i lokalet der de henger opp et stort banner med teksten “Oljeindustrien dreper - vi vil leve!”. Over dem er det store vinduer inn til et møterom i andre etasje, der pent antrukne byråkrater i høyryggede stoler får en presentasjon om integrering av arbeidsinnvandrere. Jæger studerer på sin side til å bli lærer i spansk og samfunnsfag.

Sivil ulydighet er et politisk virkemiddel som handler om å skape en tap-tap-situasjon. Nå stiller vi et krav til Olje- og energidepartementet, og så må det enten innfris eller så må vi arresteres, forklarer Jæger.


Aktivist Jenny Jæger krever at Equinor slutter med fracking i Vaca Muerta, en omstridt måte å utvinne olje og gass som urbefolkningen i området mener går ut over liv og helse. Foto: Johannes L. F. Sunde

Sivilt politi er innom flere ganger i løpet av dagen for å holde kontakten og orientere aktivistene om når de kommer til å bli arrestert. De første timene er også sivil ulydighet å regne som en beskyttet ytring, men når arbeidsdagen er over må alle ut. Jæger motiveres av muligheten til å gjøre en forskjell for framtida. Det driver henne både som aktivist og som lærer.

Aksjonen i dag handler om nåtiden, at Equinor driver med fracking i Argentina nå, og at det er barn der med leukemi. Men konsekvensene av klima- og miljøkrisa er også en skummel fremtid for alle. Jeg tenker mye på at jeg kommer til å få mange elever som ikke er sikret mulighetene for et godt liv, selv om de gjør det bra på skolen, forteller Jæger.

Ingen tid å miste

Jæger tilskriver engasjementet sitt til oppdragelsen, men det var Natur og Ungdom som viste henne at man kunne organisere seg og jobbe sammen for systemendring. Hun mener det er et godt samarbeid mellom de ulike klima- og miljøorganisasjonene, men at de jobber på ulike måter og fra forskjellige vinkler. Extinction Rebellion appellerer til dem som har brukt opp tålmodigheten sin.

Langsomme prosesser er også viktige, men sivil ulydighet, å aksjonere her og nå i dag, det legger et annet press på systemet, mener Jæger.


Innsatslederen orienterer om når og hvordan aktivistene vil bli arrestert om de ikke forlater området. Foto: Johannes L. F. Sunde

Flere av aksjonistene uttrykker fortvilelse over det de mener er samfunnets utilstrekkelige kriseforståelse, og at de vanlige politiske prosessene ikke gir resultater raskt nok.

Jeg innså mer og mer hvor mye det haster, etter å ha gått noen år med organisasjonsliv og leserinnlegg og skuffelsen over hvor lite endring vi ser, sier Jæger.

Appellerer til de mest bekymrede

Når Jonas Kittelsen ikke aksjonerer mot Olje- og energidepartementet, går han masterprogrammet Development, Environment and Cultural Change på senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. I tillegg tar han et Honours Certificate i Environmental Humanities. Extinction Rebellion ble startet i Storbritannia i 2018 med utgangspunkt i samfunnsfaglig forskning.

De lærde strides, men det var en rapport som så på tidligere rettferdighetskamper og fant at hvis man klarte å aktivt mobilisere 3.5 prosent av befolkningen ut i gatene, så er det vippepunktet som må til for å få til samfunnsomveltninger, forteller Kittelsen.


– Vi føler oss som hjemme! Foto: Johannes L. F. Sunde

Aktivistene har flyttet rundt på noen svarte stoler i resepsjonen og funnet seg til rette i en passasje der de prøver å være akkurat passe til hinder for byråkratene som kommer og går. Kittelsen ligger henslengt på to soveposer, mens de andre leser og fletter håret til hverandre. En av vaktene kommer bort og ber dem sette stolene tilbake på plass, men svaret er kontant:

Vi rydder opp når Equinor gjør det!

Vakten går slukøret tilbake til posten sin.

Extinction Rebellions strategi er å appellere til de mest bekymrede, få dem til å forstå den historiske betydningen av sivil ulydighet, og få dem ut på gaten. Det er folket som sitter med makten, vi som gir vårt samtykke til samfunnet hver dag. Idet en liten fraksjon velger å trekke tilbake det samtykket, vil det skape store ringvirkninger, mener Kittelsen.

Bortgjemte bærekraftsmål

Kontortiden nærmer seg slutten, og politiet er etter hvert til stede også i uniform. Siste beskjed er at aktivistene vil bli arrestert halv fem.

Skal vi spise pasta nå da? The last supper? spør en.

Så langt har aktivistene gått fritt inne i resepsjonen, men nå må de bli enige om hvordan de skal motsette seg arrestasjonen. De stikker seg bort innerst i det lange, smale lokalet, bak en slags skillevegg i tre som skjuler en gulvvaskemaskin og en lastetralle.

 


Olje- og energidepartementet har hengt opp FNs bærekraftsmål på veggen, i en bortgjemt krok av lokalet de ansatte ikke ser når de kommer gjennom resepsjonen. Foto: Johannes L. F. Sunde

I en sirkel på gulvet forteller aktivistene etter tur hvordan de synes dagen har gått. Flere er skuffet over at aksjonen ikke har fått mer medieoppmerksomhet. Kanskje fordi aksjonen i dag ikke har rammet vanlige folk, eller fordi interessen for det globale sør er lav? På veggen bak dem henger FNs bærekraftsmål, strategisk plassert der knapt noen blir minnet på dem, ved siden av en tom glassmonter.


Uniformert politi gjør seg klare til å arrestere aktivistene hvis de ikke forlater stedet innen kort tid. Foto: Johannes L. F. Sunde

Finale

Noen minutter på halv fem kommer aktivistene frem igjen fra gjemmestedet sitt. Nå er det mye uniformert politi, både utenfor og inne i resepsjonen. Aktivistene stikker hodene sine sammen og hvisker noen siste beskjeder, mens Kittelsen fikler med en tube superlim bak ryggen. 

Håper vi slipper raskt ut fra glattcella så vi rekker Dirty Vegan før de stenger!, utbryter Mylius.

Kittelsen klemmer ut litt lim i hver hånd, og sammen med Jæger og Mylius setter han seg i døråpningen. De limer hendene sine sammen, og Jæger og Mylius limer sine ledige hender til veggene. Bak dem stiller to andre seg med flagget til urfolket Mapuche som er rammet av frackingen.


Innsatslederen og en gruppe polititjenestepersoner utenfor inngangen til Olje- og energidepartementet er klare for å arrestere aktivistene. Foto: Johannes L. F. Sunde

Innsatslederen utenfor inngangspartiet melder fra på sambandet med en oppgitt mine, mens byråkrater stiger over aktivistene for å komme seg hjem. Like etter begynner politiet å løsne opp i limet, og én etter én blir aktivistene båret ut og inn i en ventende bil, til applaus og sang fra meddemonstrantene utenfor.

Samfunnsendring og samfunnsteori er ingen eksakt vitenskap, men det er en dyp politisk strategi og teori som ligger til grunn for det vi gjør. Vi løper ikke ut i gatene fordi vi synes det er gøy, sier Kittelsen.


Jonas Kittelsen bæres ut av Olje- og energidepartementet, mens meddemonstrantene utenfor synger og heier. Nå venter et opphold på glattcelle og en betydelig bot. Foto: Johannes L. F. Sunde