Med hendene i jorden

Sola skinner over kolonihagen, mens en kald vind blåser sakte og forsiktig gjennom lufta. Det eneste tegnet på at den andre høstmåneden nærmer seg. I Solvang kolonihage avdeling tre sitter to gode venner og hytteeiere overfor hverandre med en benk mellom seg.  

Inni kolonihagen ligger det små hytter og hager delt med en vei i midten. Utenfor noen av hyttene er det flere som arbeider i jord og mark, og i noen av dem er det helt stille.  

De to gode vennene Harriette Utheim og Trond Vegard Andersen har begge hatt hytte i kolonihagen i flere år. Harriette kjøpte sin for 137 000 kroner i 2001 og Trond Vegard kjøpte sin i 1999. Prisen varierer fra kolonihage til kolonihage, og i Solvang går de fleste hyttene i dag for gjennomsnittlig 300 000 kroner.

– Da satte vi oss på liste. Den gangen var ventetiden forholdsvis kort, selv om jeg da synes det var veldig lenge å skulle vente i tre år, forklarer Trond Vegard, som har vokst opp med både besteforeldre og foreldre som hadde egen hytte, før han fikk sin egen.

Styreleder for norsk kolonihageforbund, Johnny Aasen, forteller at det er totalt ni kolonihager i Oslo. Fem av disse ni er avdelinger i Solvang kolonihage.

De fleste av kolonihagene ble etablert på 1920 og1930-tallet. Den siste delen av Solvang kom på 50-tallet, hvor avdeling fem ble flyttet fra Frogner til kolonihagen som ligger på Sogn, rett ved Sognsvann.

Kulden er her

På denne septemberdagen har allerede flere hytteeiere pakket sammen hytten og ryddet ut av hagen for sesongen. Flere bor i hyttene fra våren til høsten, men nå begynner det å bli for kaldt til å overnatte der.

– Hytta vår ville jeg ikke bodd i på vinteren om jeg så hadde fått tusenvis av kroner for det. Den er uisolert, så det hadde blitt en kald fornøyelse.

Trond Vegard er i gang med å rydde i hagen. Snart skal han, sammen med konen Kari, ta turen til sitt andre hjem hvor de bor resten av året, men før det så er det en del som må gjøres.

Han viser noen av hvitløkene som henger til høyre for inngangsdøren til hytten. Disse skal ikke spises, men er klare til å bli brukt igjen til neste år.

– Et fedd her blir en ny hvitløk, uttrykker Trond Vegard, som har høstet 180 hvitløker denne sommeren.

Blomsten som lever videre

Forbi hvitløkene går turen til en solfylt hage. I en krukke på verandaen hviler noen georginer lett i den varme solen.

–  Disse greide vi ikke å kvitte oss med, forklarer Trond Vegard.

Krukken skal med hjem og blomstre videre i det vesle rekkehuset de ellers lever i.

Med mange trær og planter i hagen er det få tegn til høst. Det eneste tegnet er de tomme beddene, men helt i enden er det et siste bedd med liv i.

Georginene lyser røde og frodige i enden av hagen, og fuglene kvitrer høyt. Med arbeidshansker på starter Trond Vegard arbeidet for å få vekk de siste vekstene, men roten holder han i live, slik at nye georginer kan vokse frem neste år.

Noen av georginene har Trond Vegard fått av moren, og har blomstret i snart 40 år.

–  Hva har du gjort her da, Trond Vegard? To ruter som har gått?

Harriette har ryggen vekk fra georginene og mot det vesle drivhuset som også er i enden av hagen. Med hånden på det ene glasset drar hun fingeren over en liten sprekk som kryper nedover glasset.

– Tenker du det som er sprukket? lurer Trond Vegard på.

– Ja.

– Ja, det var da Kari drev på med sånn varmepistol, så det er en stund siden det skjedde.

Drivhuset er nå stengt for sesongen, slik at det eneste som er å finne der er potteplanter og hagemøbler. Bak dem igjen kan man se en liten fontene.

– Kari og Trond Vegard lever etter den filosofien at du skal ha et nytt prosjekt hvert år, forteller Harriette.

Årets prosjekt ble vann, og fontenen i hagen.

– Det gikk ikke mange timer før fuglene hadde tatt seg et vannbad, avslutter hun.

Trond Vegard er ikke den eneste med nye prosjekter. I en annen kolonihage litt lengre unna har Horst Bentele hatt flere prosjekter i løpet av sommeren.

Mannen med biene

Et kort stykke fra Carl Berner skimtes fort de mange hyttene spredd rundt blant frodige grønne trær i Rodeløkka kolonihage. Langs gjerdet snirkler det seg blader, noen av dem er røde og klare for høsten. Solen legger seg som et teppe over hagen og i luften er det en eim av nystekte vafler og blomster.

Blant de mange hyttene står nestleder Horst Bentele utenfor den vesle hytten sin på 21 kvadratmeter. Han måtte stå på venteliste i fem og et halvt år før han fikk den for 98 000 kroner.

– Da jeg var ung, var det ikke like hipt, ler 59-åringen, som satte seg på venteliste to år etter å ha flyttet fra Tyskland til Norge.

Per 31. mai i år er det 7.672 registrerte ventelistesøkere. Mange av dem må vente opptil ti-tolv år for å få hytte i kolonihagen.

Ikke langt fra den vesle hagen er et av årets prosjekter, nemlig bier. 

– Jeg har veldig snille bier, ler han lett, mens de rosa crocsene tråkker oppover en liten steintrapp. Steintrappen fikset han i begynnelsen av sesongen.

På toppen av trappen står det to oransje kasser oppå hverandre. Ut av det nedre hjørnet er det flere bier som svermer ut og inn av et lite hull i kassen.

– Nå går det mot vinteren, og da tar de dronene ut, forklarer han.

En drone vil si en fertil hannbie som er annerledes og større enn arbeidsbiene. De får ikke være i bikuben over vinteren.

Plutselig bøyer Horst seg ned og tar opp en stiv drone fra nedre hjørnet, rett utenfor boksen. En av dronene er død.

Gjennom samtalen driver det bier ut og inn, iblant blir en drone dratt vekk og ut av boksen.

– De vil naturligvis inn i varmen, noe de ikke får lov til, avslutter Horst med blikket på den nye dronen som mister drømmen om å komme seg inn i bikuben. Dronen dras ut av en bie, og uansett hvor mye han strever, så er det ikke noen mulig å komme seg inn igjen.

Ikke hytte, men hage

– For det første liker jeg ikke at folk kaller det hytte, for det er egentlig en hage vi har, forklarer Horst.

Tilbake i hagen går Horst rundt og peker ut de ulike plantene som fremdeles er der denne høstdagen. Noe av det Horst dyrker i hagen, er timian, rosmarin, to sorter bjørnebær, rips, tomater, løk, hvitløk og mye mer.

– Det er hele tiden jobb, så vi er glade når det blir litt fritid, uttrykker Horst.

Rett ved en stokk bøyer han seg ned og peker på et lite hull. Horst forteller at dette er en stokk fra et gammelt plommetre som nå er der for å gi liv til villbiene.

– Fortalte du om den gamle urten? kommer det plutselig fra konen Ursula, som graver i jorden like ved.

Rett ved et gjerde i enden av hagen er den gamle urten det er snakk om. Urten, kalt Abrodd, har tidligere blitt brukt mot forkjølelse og luftveissykdommer.

– Vi vil gjerne gjøre noe med den, men til nå har vi ikke fått gjort noe, fortsetter Horst om det kommende prosjektet.

Horst går bort og plukker opp en liten bit av urten som har grodd godt og trygt i jorden. Hånden hans driver den lille biten av urten opp til nesen for å lukte på den.

– Den lukter egentlig litt av såpe, forteller han.

For arbeidsklassen

Horst viser til slutt frem noen tørre, små druer hengende rett ved hytten. I år har ikke disse blitt  fine, men i fjor lagde de vin av druene.

– For oss var det det beste som kunne skje at vi fikk denne hagen, mener Horst, som gjerne deler ut litt eplemost til de som måtte gå forbi når den produseres.

I Solvang kolonihage forklarer Harriette og Trond Vegard om starten av kolonihagene. I begynnelsen var det ikke noen plen, men bare dyrking i kolonihagen, og den ble dannet for arbeiderklassen.

–  Det var jo det som var starten, at arbeiderklassen skulle få ha et sted å trekke frisk luft og komme bort i fra fabrikklivet, begynner Harriette, som også kan fortelle at de fleste hageeierne i dag bor i blokk uten hage ellers i året.

Pliktarbeid

I begge kolonihagene arrangerer de gjerne felles fester, og hver søndag har de felles café i hovedbygget. Som i en landsby er det også lover og regler som må følges, og begge hagene har det som heter pliktarbeid. Dette er arbeid som må gjøres på fellesområdene.

Tilbake i Solvang kolonihage er det kvisting som er pliktarbeidet for noen i dag.

Den svære kvistmaskinen durer høyt, og overdøver alle andre lyder. Bak den står personen som utfører pliktarbeid i dag. Han tar opp en håndfull greiner fra bakken før han dytter bunten gjennom maskinen. Små biter fyker ut på andre siden i den store haugen som allerede ligger der.

I Solvang avdeling tre må de totalt jobbe i tolv timer gjennom sesongen, og om noen fra de 153 hyttene ikke møter opp til arbeidet, får de en bot på 500 kroner. I Rodeløkka kolonihage på 151 hytter er det åtte timer med pliktarbeid i løpet av sesongen.

På turen vekk fra kolonihagen blir duringen fra kvistmaskinen lavere og lavere. Kulden brer seg i luften, mens solen henger lavt på himmelen. En lastebil tuter høyt fra veien utenfor. Det eneste tegnet til livet utenfor kolonihagen.

– Men vi blir forhåpentligvis litt snillere og greiere av å være her om sommeren, tuller Trond Vegard.

– Er du sikker på det? ler Harriette med.

– Det blir hvertfall vi, Harriette, fortsetter han.

–  Ja, vi blir det. Vi blir helt klart det, altså, avslutter hun med en lett latter.