Morten Andreas Meyer: I livets lære

Opp bakken kommer han pesende. Svettedråper drar seg nedover ansiktet og ut i T-skjorta. Skoene tramper gjennom søla.

Han er på vei opp Mount Everest – fra havnivå. Uten oksygen.

– Åh, fy faen!

Morten Andreas Meyer hiver etter pusten. På TV i kveld spisser valgkampen seg til, og regnskogen i Amazonas brenner.

Verdens lunger er Meyers minste bekymring akkurat nå. Han har mer enn nok med sine egne. De har røyka i 20 år. Men ikke nå lenger.

Nå er det kveldslufta fra slalåmbakken Wyllerløypa som hives inn i lungene. Og blåses ut igjen. Hurtig.

Idet han runder toppen får ikke en gang hunden Baylie oppmerksomheten. Nesa trykker han ned mot gresset. Han puster så man skulle tro han forsøkte å blåse hull på bakken. Et kort blikk på pulsklokka, bare. 

Med en hånd i bakken og den andre på kneet forsøker han å reise seg. Men han må støtte seg til knærne igjen. Så er han oppe, for  femtende gang i år. Bare syv turer gjenstår. Da er 8848 høydemetre gjennomført.

To mennesker sparket ham bak for ti år siden. Blodslitet reddet livet hans. Kanskje.

Den fødte leder

Morten Meyer er en sånn som får bord på Theatercaféen 17. mai, selv om han ikke har bestilt i god nok tid. Det gjelder bare å spørre, så tar de vare på stamgjesten sin.

Han har ordet i sin munn. Mildt sagt. Han er en hard diskusjonspartner, og superkunnskapsrik, ifølge vennene. Forbereder seg grundig og liker forutsigbarhet. Det er historien om arbeidsjernet som ble statsråd, uten utdanning.

Livet til Morten har vært preget av orden og struktur. De egenskapene var krevet av en 18 år gammel kjøpmann og arbeidsgiver. Det hjalp ham også gjennom tøffe tak som voksen.

Overtok livsverket som 18-åring

Da Morten gikk de siste årene ved Hamar Katedralskole, ble faren syk med tykktarmskreft. Faren eier og driver da Meyers kontorservice, men det blir etter hvert klart at bedriften må ha en leder, og Morten må overta. Kontorrekvisitabedriften har faren bygget opp fra bunnen. Morten og storebroren har jobbet der som vikarer, sjauere og til varetelling. Mens kompiser fra gymnaset og ungdomspolitikken dro i militæret, tok studier og reiste, ble næringslivet Mortens plattform ut i livet.

Faren dør i 1979, men det var det ingen lang sorgprosess. Man måtte bare stå på, og Morten ble sin mors støtte.

– Det var jo starten på et voksenliv som var litt annerledes enn de jevnaldrende hadde det. Jeg blir kjøpmann og dermed brått voksen. Det er ikke noen såre, vonde, vanskelige følelser knyttet til det. Det var mer sånn det ble hos oss.

I livets lære

Utover naturfaglinja ved Hamar Katedralskole har ikke Meyer noen videre utdanning. Han har gått i livets lære, og alltid kommet seg godt frem med det. Mangelen på utdanning har han veid opp med gjennom et enda sterkere behov for å vise at han er god nok, og leverer etter forventninger.

Ved siden av næringslivet har politikken vært en stor del av Mortens liv. Han har vært aktiv i Unge Høyre, og ble tidlig valgt inn i formannskapet i Hamar. Senere satt han i Unge Høyres sentralstyre, mens Kåre Willoch er statsminister. Likevel så han ikke for seg noen karriere i politikken

– Det var ikke noe sjekketriks å tilhøre Høyre på Hamar. Det har det aldri vært og kommer nok ikke til å bli heller.

I 2003 følte han seg ferdig med politikk. Da hadde han vært varaordfører og statssekretær for Erna Solberg. Det holdt. Nå skulle han tilbake til Hamar, ikke bare være i Oslo.

Rundt Kongens bord

Tilbake i Hamar rekker Morten å jobbe seks uker et annet sted før telefonen ringer en sen onsdag kveld i mars 2004. Han lar den ligge. Har arbeidsfri én kveld etter en lang uke i Oslo, borte fra familien. Men når den ringer en gang til, etter bare noen minutter. hører han på beskjeden. Det er partileder Jan Petersen i Høyre. Morten må ringe tilbake straks.

– Min første tanke da er om jeg har gjort noe galt. Er det noe fra tiden som statssekretær? Noen tabber?.

– Men liksom akkurat idet telefonen begynner å ringe, da kom tanken. Og så er Jan rett på: ‘Morten, Victor Norman går av. Erna og jeg har snakket om hvem som kan overta. Vi ønsker at du hopper inn i den rollen. Det er sjekket ut med Bondevik. Vi trenger et raskt svar’:

– Okei, hva er raskt?

– Aller helst i kveld, men i alle fall i morgen

– Okei, hva gjør du da? Det kom som lyn fra klar himmel, altså. Jeg hadde ingen tanke om at jeg ville få det spørsmålet. Jeg hadde gjort stikk motsatt av det man skal gjøre.

Morten beskriver de neste dagene som pussige. Tiltredelsesdagen mandag måtte han pakke seg ut av kontoret i all hemmelighet, hvor bare toppsjefen forsto hva som skjedde. Hemmeligheten måtte han holde for partifeller i Høyre. Bare kona og storebror deltok i rådslagningen. Eldste datteren fikk beskjed bare noen timer før overrekningen.

Likevel er ikke en post som statsråd noe man sier nei til. Ikke Morten. Rollen som statsråd passet ham ypperlig. Venner forklarer at han alltid har vært tilfreds som leder.

Treningen tiltar

Det var som statsråd helsa ble forsømt som mest. Morten vil ikke se lenge på et bilde av seg selv fra den tiden. Han bekrefter at akkurat det bildet ikke henger på veggen hjemme.

– Det kommer jo til å gå bra i fem år til. Men hvordan det ser ut når det har gått fem år, det tør jeg ikke å fortelle deg. Og det som skal til, rår du over selv.

Det var beskjeden Morten fikk fra bedriftslegen sin i IBM, med en alvorlig mine, slik han husker det.

– Jeg har røyka 20 sigaretter hver dag i 20 år og jeg veide 20 kilo for mye. Du vet jo at dette ikke er bra.

Dette møtet er én av to enkelthendelser Morten peker på som bidro til en betydelig livsstilsendring. Den andre var da han allerede var i gang med trening. En tidligere nabo som jobbet som personlig trener på treningssenteret kom bort og spurte om han hadde brukt de to gratis prøvetimene med personlig trener.

– Før det var jeg sånn; betale en PT for å trene sammen med meg, det er overhodet ikke aktuelt. Det bruker jeg ikke penger på.

Etter de to timene har Morten hatt faste timer opp til to ganger i uka. Hvis bedriftslegen hadde vært klønete, eller treneren ikke hadde kommet bort, kan man bare spekulere i hva hvordan det hadde gått fem år senere. Da inntok farens sykdom ham selv.

Ydmyk på hjemmebane

Hjemme er ikke Morten like bestemt. Her tør han å slippe opp litt, avslører kona Gunvor. Om hverdagen blir utfordrende og de ser en romantisk film eller et rørende drama, kan han ta til tårene. Da er han ydmyk for følelsene.

Kjøkkenet er Mortens domene i hjemmet. Han koser seg med handling og lage i stand mat. Men disiplinen slipper ikke tak. Før han lar seg avbilde på kjøkkenet ryddes glass til side og papirer legges bort. Rødvinsflaska på benken får stå, men først vrir han den så etiketten vises utover.

Huset for øvrig er godt innredet. Det er bokhyller, stearinlys, puter og planter. Selv om det er mye på vegger, gulv og flater, er alt like ryddig og ordnet som man skulle forvente. Rundt på gulvet går hunden Baylie. Den følger med i tykt og tynt og vokter hus og eiere.

Jobb-Morten

Arbeidet adler mannen, heter det. Få i mindre grad enn Morten. Yrket er hans liv. Det er ikke tilfeldig at intervjuet skjer på kontoret. 60-årsdagen i høst skal feires i kantina på jobben, med utsikt mot Jernbanetorget, Operaen og over Børsen.

Et bildesøk på nettet viser en drøss av bilder i dress og slips, eller i det minste skjorte og genser. Nylig fikk han tilbud om 20 minutter debatt på TV2 Nyhetskanalen, like før valget. Da måtte en treningsøkt avlyses.

Når noe har holdet ham våken om natta, har det vært forventninger på jobb.

Familiefar

Mortens to døtre vokste opp med en fraværende far. Han bodde i Oslo som statsråd, og som leder i IBM var han også mye borte. Jobben gikk foran det meste. Både ved middagsbordet og i skibakken ringte telefonen, og Morten svarte.

– Hver lørdag under finanskrisen klokka 10 til 12 hadde vi nordisk telefonkonferanse med tallrapportering. Enten må man da slutte i jobben, eller fortelle barna dine at nå er pappa på jobb. Mens andre pappaer har fri, så jobber pappaen deres, sånn er det bare.

I disse årene brytes også et 24 år langt ekteskap med kona Birgit.

– En pappa som da var blitt opplevd å være fraværende og som i tillegg bryter opp…

Morten veier ordene i sin munn.

– Jeg skal ikke si at jeg var i ferd med å miste dem, men det er jo en avstand der som du ser i ettertid, ja. Den delen av livet er vel ikke det stolteste jeg har, konstaterer han.

Avstikker til fotball

Morten er ikke en som slår deg som noen sportsmann. Om morgenen er det nyheter på radio på badet, kjøkkenet og i bilen. Joda, han både løper og trener, men det er langt derfra til elitefotball. Hvordan ble han dermed styreleder i Hamarkameratene i 2009?

– Det er det dummeste jeg har gjort. Det er det dummeste jeg har gjort i hele mitt liv.

Nå kommer en forelesning i idrettsøkonomi og norsk fotball som underholdningsprodukt. Det er tydelig at Morten er tilbake i jobbmodus. Ordene kommer fort, men veloverveid. Han tenker, mens han snakker. Ikke som oss andre, men han tenker flere setninger framover. Så lener han seg fram i stolen og gestikulerer.

– Altså, jeg vet ikke hva som skjer med folk når de kommer inn i idrett. Næringslivsfolk mister sin normale logikk om det å drive virksomhet når de kommer inn i idrett, slår Morten fast. 

Tiden som styreleder i HamKam var preget av at klubben var på randen av konkurs høsten 2010. Lille julaften ble klubben reddet økonomisk, og styret gikk av. Morten er stolt over arbeidet, men tenker han kunne vært hele vervet foruten.

– Jeg sier litt sånn humoristisk: Hvis noen spør deg om å bli statsråd, skal du svare ja. Hvis noen spør deg om å bli leder i en toppserieklubb, skal du si nei. Det var vanvittig mye arbeid, og jeg fikk lite ut av det.

Så er tiraden over. Han lener seg tilbake igjen, og puster ut. Litt oppgitt. 

Kreften

En sensommerdag i 2014 er Morten innlagt på Bærum sykehus etter en ufarlig, men komplisert operasjon. Både han og broren går jevnlig til kreftkontroller, siden begge foreldrene fikk det. Denne torsdagen i 2014 er han egentlig inne for å operere en skade som oppsto under forrige undersøkelse. Om ettermiddagen mens han ligger der ringer Hamar sykehus. De har fått resultatene fra prøvene.

35 år etter at han mistet faren sin til kreft, får han den samme diagnosen.

– Da var jeg mest opptatt av hvordan jeg skulle fortelle det til Gunvor og hvordan hun kom til å reagere. Det å tenke at man skulle begynne avslutningen av livet var aldri en greie.

Utover høsten ble det cellegiftbehandling på Hamar sykehus. Det tærer på enhver. Tanker om egen begravelse streifet ham, men ikke lenge. Nå handlet det om tilpasning.

Feiret med McDonalds

Siste runde med behandling var i romjula 2014. Da hadde behandlingen satt sine spor og tappet kroppen for krefter. Hytta på Sjusjøen hadde vært et fristed for avkobling, men på årets første dag kom bunnpunktet. Kreftene strakk ikke til, og han ble sittende og gråte i sofaen.

– Da hadde jeg egentlig tenkt at jeg skulle ut på ski, men da var jeg kraftløs, altså. Jeg måtte mobilisere for å gå og sette på vannkokeren for å få en kaffe, liksom. Men da var jeg ferdig med behandlingen, og så var det fort opp igjen.

Til vanlig satte likevel ikke sykdommen noen stopper for verken jobb eller trening. Hans personlige trener innrømmer at han ikke ble kjørt like hardt, mens kolleger mener han blant de best presterende medarbeiderne den perioden.

– Jeg hadde regissert det sånn at det ikke var mange av kundene mine som visste at jeg var syk.

Behandlingsdagene la han til rette for å utnytte helgen på hytta på Sjusjøen best mulig. Rett etter behandlingen var det opp for å gå i terrenget med hunden.

– Etter ny runde intravenøst fredag morgen feira jeg med en burger på McDonalds på turen tilbake til Sjusjøen. Det var fast, altså. Da stoppet jeg på Mac-ern i Brummunddal og kjøpte McFeast meny.

– Vet treneren din at du gjorde det?

– Haha, nei, det tror jeg ikke en gang Gunvor vet.

Rekreasjon på Sjusjøen

Hytta på Sjusjøen i Ringsaker er viktig for Morten. Her tilbringes helger og ferier.

Selv en tidligere kreftpasient i full jobb, motbakkeløper og generalsekretær har sine mykere sider. I desember lager han adventskalender for kona, med gaver fra tyggispakker til konsertbiletter.

På spørsmål om hvor mange skipar han har, setter han nesten kaffen i halsen.

– Mange flere enn jeg trenger, utbryter han, og ramser opp: To par vanlige kaldski, to par felleski, et par skøyteski, et par randonee, et par vanlige bakkeski og et par ordentlige pudderplanker, da.

– De skøyteskia, de kunne jeg spart meg, altså. De bredskia trenger jeg heller ikke lenger, for randoneeskia dekker behovet mitt når jeg kjører pudder i Alpene, så nei… Jeg kan kvitte meg med tre av dem. Men jeg gjør det ikke.

På Sjusjøen kommer også noen av Mortens andre sider til syne. Gunvor har ofte vært den som har malt og pusset opp. Denne sommeren skulle storebror utvide terrassen deres, men det gikk ikke Morten med på. Han tok saken i egne hender og avslørte handyman-ferdighetene etter 12 års samliv med Gunvor. Fra uttenkt løsning til alt var innkjøpt og ferdig snekret tok visstnok bare noen timer. Morten gir seg ikke før det er ferdig.

Oppmerksomhetssky

Konkurranseinstinktet er sterkt. Riktignok ikke verre enn andres, visstnok. På tross av skiutstyr og pulsklokke.

Han påstår også at han ikke er særlig opptatt av oppmerksomhet. Spesielt ikke rundt seg selv. Men en bekjent gjennomskuer ham:

– Et portrett har han nok hatt veldig lyst på.