Når livet gir deg sitroner – sørg for at de er rosa

– Pip, pip, pip, pip! sier kortleseren.

Glassdørene i den gråbeige bygningen åpnes. Navnet Fagskolen Kristiania pryder dørene. Oppe i femte etasje slår klokken tolv, og det kryr av motegale, men riktignok moterike, studenter. De strømmer som en flokk ut av klasserommene. Midt i flokken stikker en rosa sky seg ut. Plassert på hodet er en rosa cowboyaktig hatt. Ned ryggen faller en stor bunt rosa fletter, som følger bevegelsene hun gjør. Iført en stripete genser og hvitt skjørt med matchende leggvarmere haster den rosa skyen forbi studentene og bort til heisen. For tiktoker Victoria Zozimo på 21 år er det ingen tid å miste.

Déjà vu

Bærende på en rosa bamse med sølvpigger stikkende ut av øret, sprader Victoria Zozimo bortover Calmeyersgate på vei mot dagens høydepunkt. Destinasjonen er Del Kartel Tattoo i Ebbels gata 4. Folk vender stadig blikket mot henne for å få et glimt av dette rosakledde mennesket, men hun er i sin egen lille boble. Øynene er limt fast til mobilen og fingrene jobber raskt over skjermen.

– Folk er som oftest bare nysgjerrige, for det er ikke mange i Norge som går kledd i denne stilen. Mange kommer ofte bort for å gi komplimenter og det gjør dagen min enda bedre.

En bil tuter på gata ved siden av henne, hun skvetter litt og blikket føres opp fra mobilen. Hun løfter på bryna og rister på hodet. For fire år siden startet hun offisielt en Tiktok- og Instagram-konto for å dele antrekkene sine med andre klesglade mennesker. Men hun har ikke alltid vært så selvsikker.

Fra en grå til en rosa sky 

– Jeg hadde aldri noen jeg følte jeg kunne åpne meg for som barn, så jeg holdt det for det meste for meg selv, begynner Victoria.

Fra hun var barn har Victoria slitt med depresjon. Ordene kom aldri fram når hun trengte dem og det var vanskelig å snakke med de rundt henne. En fraværende far gjorde det heller ikke bedre. Tiden gikk, hun ble eldre og hun turte plutselig å ta de vanskelige samtalene. Gjennom årene har hun bygget et sterkere forhold med moren. Kjærligheten er der, men ordene er fortsatt vanskelig å formulere. Men for Victoria ble de alternative klærne en utvei. Klærne ble som lyset i enden av en mørk tunnel.

– Jeg ønsker ikke å gå dypt inn på det, men jeg er og har vært deprimert lenge. Det å kle meg som jeg vil, med farger jeg elsker, er en av de få tingene som gir meg glede, sier hun og flytter blikket til den rosa bamsen.

Ved å legge ut videoer på TikTok og bilder av antrekkene sine på Instagram møter hun også andre som hun har mye til felles med.

– Det beste med å legge ut innlegg er at jeg kan se tilbake på videoene jeg har lagt ut for å se hva som funket og ikke gjorde det. Det er også en inspirasjon til videoer jeg skal lage videre. I tillegg er det spennende å se at folk er interessert i det jeg har på, og kan bli inspirert av meg.

Victoria er usikker på hva hun vil kalle stilen sin, men det minner om en type alternativ mote med en blanding av alt. En motestil innenfor spesifikke subkulturer som emo, og et preg av japansk søthet.

Knekker hverdagskoden

Victoria stopper brått opp og kikker seg rundt. Hun svinger inn til høyre og ankommer Ebbells gate 4. Etter et par sekunder stiller hun seg foran en glassdør. To glassvegger på hver sin side av inngangsdøren er dekket halvveis med en stor logo. Det er en sirkel med svart og hvit skrift inni, der det står Del Kartel Tattoo.

– Her er vi, sier hun ivrig og åpner døren.

Lokalet skiller seg ikke fra den lyse og mørke logoen. Veggene i rommet er både hvite og svarte, og dekket med en haug av malerier i ulike størrelser. To svarte sofaer står vendt mot hverandre på hver sin side av det åpne romme. Lukten av antibac fyller munnen. En ung mann med halvåpne øyne dukker opp.

– Har dere time, spør han raskt og smiler forsiktig.

– Ja, jeg skal til Athena, avklarer Victoria og nikker i retning mot et lite rom.

Den unge mannen nikker og slenger seg ned på sofaen. Victoria passerer han og går direkte inn til det lille rommet. Sammenlignet med inngangen er rommet mer fargerikt, men det er personen i rommet som skiller seg mest ut. Hun er kledd i en lyserosa dukkelignende kjole med tatoveringer spredt utover armene. Fokuset hennes er rettet mot en liten skjerm foran henne.

– Athena, hei! utrbryter Victoria og oppmerksomheten til Athena flyttes opp fra skjermen. Med et smil om munnen slenger de armene rundt hverandre. Victoria finner fram et ark fra bamsesekken. Hun ser på tegningen med lysende øyne før hun gir den videre til tatoveringsvenninna.

– Jeg designet den selv, meddeler hun stolt.

– Gi meg en halvtime, så er jeg klar, smiler tatovøren.

Athena printer ut et gjennomsiktig ark, som strykes over designet og klistres på utsiden av låret til Victoria. Tegningen overføres raskt fra ark til hud. Tatoveringsmaskinen tas fram, en pose dras opp av en skuff og maskinen sklir inn. En hvit gripeteip surres rundt enden og selve nålen festes på. De snakker om alt og ingenting, men spesielt om oppstarten på Fagskolen Kristiania, der Victoria begynte for tre uker siden.

Fra snekkerbukser til skinnbukser

På videregående gikk Victoria på elektrolinjen, men når hun kom til det siste året slet hun med å finne lærlingplass. Interessen og motivasjonen forsvant raskt, og hun fant fort ut at dette ikke var noe for henne. Fast bestemt startet hun på motefagskolen Esmod Oslo. Hun gikk fra å lære om høylytte maskiner til å lære om syteknikker. I august startet hun rett på sin ettårige fagskoleutdanning, men hun lengter fortsatt etter noe mer.

– Målet er jo å lage mitt eget merke en dag ved å bruke basic kunnskap og de unike syteknikkene fra denne utdanningen, sier Victoria og et glimt av håp former seg i øynene hennes.

Hun smiler fra øre til øre. Målet i fremtiden er å ta en bachelor i kulturrike Sør-Korea. Blir hun i Norge, vil hun fortsette med utdanningen, men hvis skjebnen vil, drar hun videre til Sør-Korea og fullfører alt der. Men Victoria ser på drømmen om å lage et klesmerke som mer realistisk enn musikk-karrieren.

– Jeg vet at mange er interessert i min stil og mote, så jeg vet at jeg allerede nå kan nå langt. Men penger er en av de støste hindringene. Musikk er noe jeg også lager, men føler jeg ikke legger så mye i det.

For Victoria var drømmen en gang i tiden å bli artist, eller sangerinne, som hun kaller det.

Shayne Wade, venner og musikk

For nesten ti år tilbake, hjemme i en leilighet på Veitvet i Oslo, sitter to venninner og venter ivrig på at TV-skjermen skal slå seg på. Lille Victoria er på sin daglige besøksrunde hos bestevenninnen. Etter en lang dag på skolen er de klare for å ha det gøy. Mens de andre elevene drar hjem for å gjøre leksene sine, drar venninneparet hjem til den ene for å spille karaokespillet Lips.

 – Kom igjen! Kom igjen! Hvorfor er du så treig, skriker de mot skjermen. En Xbox 360 lyser grønt og signaliserer at den er klar. Et bilde av mennesker som skriker inn i mikrofonen dukker opp på skjermen. Venninnene finner selv fram sine egne mikrofoner. Etter to klikk har de valgt en sang. Det er “No promises” av Shayne Wade som spilles.

 – Hey, baby when we are together, begynner de. De får øyekontakt og bryter ut i latterkrampe.

Dette er et barndomsminne som har brent seg fast hos Victoria.

Dagene til lille Victoria besto av synging døgnet rundt, med både sal og scene som fag på skolen, og tilbud om musikkworkshops på ettermiddagen. Å få være i et studio var noe av det morsomste hun fikk gjøre. Hun puster lettet ut.

– Det å synge var noe av det jeg gjorde mest av når jeg var liten, og da vi flyttet til bydel Bjerke, fikk jeg gjøre mer av dette. Hvis jeg ikke hadde fått tilbudet om workshops, hadde jeg ikke hatt motivasjon til å fortsette med musikken.

Selv om hun i 2019 debuterte med sangene “Friends” og “Miss me” på Spotify, føler hun ikke seg som en artist.

– Jeg har sunget mye, men har ikke opptrådd andre steder enn i lokalmiljøet og UKM. Jeg er ikke kjent for musikken min, jeg føler jeg er mye mer kjent for Instagram og TikTok.

Netthets i flammer

Hun kikkker stadig på mobilen sin. Varslene plinger inn. Hverdagen hennes preges av både positive og negative kommentarer. Filtrering har blitt et verktøy som brukes for å unnslippe det negative.

– De fleste som kommenterer, er ganske støttende, men så fort det er en kommentar som ikke er det, begynner diskusjonene.

Dette vil hun ikke ha noe av, men diskusjoner vil alltid oppstå uansett om man bruker hjelpemidler for å styre unna dem.

– Jeg klarer nå å kle meg som jeg vil, og da føler jeg at andres meninger ikke har noe å si. Nettrollene tenker som oftest ikke over det de sier, så da føler jeg at jeg ikke skal ta det innpå meg.

Kommentarene fra nettrollene går ofte ut på kroppsstørrelsen og hva hun ikke burde ha på seg. Tanken om å aldri være bra nok, ligger hele tiden i bakhodet.

– Andre på den større siden har fortalt meg at de må vente til de blir tynne før de kan kle seg som de vil. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor, for det er jo bare klær.

Et kanvas av blekk

– Hvordan burde jeg sitte? mumler hun usikkert. Hun vrir seg fra side til side, så det knitrer i plasten som er dekket over tatoveringstolen. Plastikken reagerer etter hver vridning, før hun endelig bestemmer seg for å ligge på siden med beinet godt plassert ved kanten av stolen. Det er utsiden av låret som skal tatoveres. Hadde det ikke vært for de ni tatoveringene spredt utover beina hennes, ville de vært helt nakne.

– Ligger du godt? spør tatovøren mens hun fomler med de blå engangshanskene.

– Joda, nikker Victoria og drar litt på det hvite skjørtet.

De veksler et par ord mellom seg før tatovøren setter i gang. Tatoveringsmaskinen dirrer mens nålen trenger gjennom huden til Victoria. Det er ingen tegn til smerte i ansiktet hennes.

– Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men kanskje jeg bare har høy smerteterskel, sier hun og trekker på skuldrene.

– De fleste får ofte rykninger og da kan det gå skeis med pennen. Men Victoria reagerer nesten aldri, og hvis hun gjør det, legger man ikke merke til det. Det gjør egentlig bare jobben min mye lettere, ler Athena.

Første gang Victoria dro innom Del Kartel Tattoo, fant hun fort tonen med tatovøren og har siden blitt en fast kunde.

– Tatoveringene og bamsevesken er både litt edgy og søte, just like me, fniser Victoria.

Tatoveringspennen dirrer fortsatt i bakgrunnen mens samtalen fortsetter. I inngangen sitter det to andre tatovører som prater bort tiden.

Victoria takker tatovørvenninnen før hun sakte beveger seg ut av lokalet. En varm bris passerer med et hint av pizza i seg. Rushtiden tikker inn og bilene suser travelt forbi. Magen hennes rumler, et tegn på at tiden er inne for å ta seg en velfortjent matbit. Beina fører henne bort et lite stykke før hun brått stopper opp. Hun tar opp mobilen en siste gang og børster litt på kinnene, før hun gjør seg klar til et bilde. Bak henne fremhever det svarte gitteret det rosa antrekket. Hun humrer for seg selv før hun poserer selvsikkert. Rosa, rosa, rosa skriker det av tilstedeværelsen hennes.