Sangeren og bassisten

Det er en tidlig torsdagskveld i september. Klokka har nettopp rundet 20, og mørket har begynt å senke seg i hovedstaden. Det er høst. Kulda har kommet krypende.

Hos Paul’s Boutique i Darres gate har det så smått begynt å samle seg et knippe mennesker. Tre eldre menn sitter ved vinduet og prater om løst og fast, mens en vindrikkende vennegjeng har kapret sofakroken. Lystig musikk strømmer ut fra høyttalerne og fyller det lille, sparsommelig belyste lokalet. Omtrent ti minutter etter avtalt tid, kommer Hans Wagner inn døra.

Wagner er barsjef på Paul’s Boutique. Ved siden av å jobbe som bartender, tar han betalte spillejobber. I tillegg har han en ubetalt jobb hver eneste søndag – han spiller kontrabass i Frank Znort Quartet.

Tatt inn i varmen

— Faen, og jeg som har sagt til deg at du skal passe på døra når du går inn, så er det jeg som ødelegger det, sier Wagner til kollegaen idet han entrer baren.

Han står med dørhåndtaket i hånda.

— Du har besøk, Hans, sier den unge, kvinnelige bartenderen.

Wagner legger fra seg tingene sine og slår seg ned på en stol. Blikket hans er granskende, men mildt.

— Jeg møtte Frank Znort første gang da jeg var 18. Så ble vi kompiser, og jeg var vikar i noen år. Nå er vi en stor familie.

Han forteller om en gruppe mennesker som tok inn både han og kompisen da de var ferske i musikkbransjen. Da hadde bandet allerede holdt på i over et tiår.

— For fire år siden skulle bassisten slutte, og da overtok jeg som medlem i bandet.

Bassisten forteller at de oppfører seg som en storfamilie på flere måter. Diskusjoner, fotballkamper og søndagsmiddager er en del av livet med Frank Znort. Og til tider kan det bli litt mye drikking.

— Det er definitivt mer fest enn på noen annen jobb jeg har. På andre betalte spillejobber må man være mer on point. Ikke at jeg ikke er on point på søndager, altså. Men på søndagene har jeg litt friere tøyler. Da kan jeg være litt vill og gæren.

Kommer alltid tilbake

Til tross for at han beskriver bandet som en stor familie, hender det at det oppstår gnisninger. Gjennom årene har også flere medlemmer forlatt bandet og blitt erstattet med nye. Allikevel er det noe som holder kjernen i bandet igjen.

— Jeg er jo den nyeste i bandet, så jeg synes det er veldig gøy. Det hender jo at man har perioder hvor man er litt opp og ned angående hele greia. Man kan tenke “Æsj, nei, dette gidder jeg ikke mer”, men så er det alltid et eller annet som drar deg inn igjen.

Lokalet har begynt å fylles opp, og Wagner må bistå i baren. Han slår av en prat med bartenderen, og lar henne velge neste låt. En av de eldre mennene kommer bort og bestiller en liten øl til. Mannen betaler med en 500-lapp og unnskylder seg. Wagner skjenker og digger til musikken.

Han fyller to shotteglass til randen med whiskey. Den ene gir han til bartenderen, den andre tar han selv.

— Vi tar en daglig shot for å tynne ut blodet, sier Hans Wagner lurt.

I morgen skal han på en kort turné på Vestlandet. Men på søndag skal han, som hundrevis av søndager tidligere, stå på scenen på Blå.

Hør Hans Wagner spille her: 

Det er fredag og Anette Weller står lent over disken på Kunsthøgskolen i Oslo. Hun ser råbra ut. Ikledd en rutete dress smiler hun mot kollegaene sine. Etter en stund sprer de seg, og dukker opp med den ene fargerike boken etter den andre. En av kollegaene forsvinner og kommer tilbake med en beige frakk.

– Kan du hjelpe til med å filme?

På gårdsplassen foran skolen har de tre bibliotekarene forvandlet seg til detektiver. De begynner å gå side om side mot mobilen som filmer det hele. Det fnises og himles med øyne, før de samler seg rundt mobilen og ser på mesterverket de har skapt. Sammen er de bibliotekarene ved Kunsthøgskolen i Oslo. Man kan følge dem på Instagram, legger en av dem til.

Denne rollen er ikke den eneste Anette Weller har. Hun er også vokalist i Frank Znort Quartet hver søndag.

Fra skuespiller til bibliotekar 

Siden 2014 har Anette Weller vært fast ansatt som bibliotekar ved Kunsthøgskolen. Weller forteller at hun alltid har hatt et ønske om å bli bibliotekar. Som liten leste hun og besøkte biblioteket ofte.

– Hjemme lagde jeg mitt eget bibliotek. Jeg kategoriserte bøker og lagde lånekort som jeg delte ut til venner og familie.

Før Weller endte opp som bibliotekar, var hun innom tanken på å bli skuespiller og sanger. Dette førte til at hun fikk en skuespillerutdannelse ved Niss (Nå Høgskolen Kristiania). Det var også her hun sang alene på scenen for første gang.

– Da vi gikk siste året satte vi opp en tulle-musikal, vi lekte oss med forskjellige sjangere. Jeg fikk min egen solo, og da skjedde det et eller annet. Jeg tenkte «Hmm, dette er kanskje noe jeg kan gjøre noe med».

Året etter hun gikk ut av Niss, møtte hun Frank Znort Quartet for første gang. Fra 2004 til 2008 opptrådde hun som gjesteartist. Da den daværende vokalisten sluttet i 2008, ble hun tilbudt plassen. Siden har hun vært med nesten hver søndag.

Dagen derpå 

– Jeg starter vakten min straks, sier Weller og forsvinner bak en av mange bokhyller.  

Biblioteket på Kunsthøgskolen er ikke som andre biblioteker. Som en slags hyllest står en rekonstruksjon av kontoret til en pensjonert kunstprofessor midt i rommet. Bøkene som titter ut mot deg fra hyllene forteller deg fort hvor du er. Det er Chanel, Kusama og Van Gogh. Noen studenter har satt seg på gulvet litt lengre bort og snakker om studiet. Weller sitter bak skranken og skanner bøkene som er levert inn.

– Den overgangen fra å være popstjerne på søndag og bibliotekar-Anette på mandag, den er litt brå. Men søndagene er hele ukas høydepunkt. Da er man jo sammen med familien, sier hun og humrer.

Hver søndag møtes Frank Znort Quartet klokka tre. Da er det opprigg, første sett, lydsjekk, og middag før de to elektriske settene. Ofte kommer Weller seg ikke i sengs før nærmere et eller to på natta.

– Man får adrenalinkick av å stå på scenen, og da kan det være vanskelig å legge seg med en gang. Jeg må alltid sette meg ned og roe meg før jeg klarer å sove.

Søt harmoni 

En jente kommer bort til skranken og legger bøkene foran Weller. Hun plukker bøkene opp, smiler til henne og skanner de en etter en. Denne sekvensen gjentas flere ganger i løpet av timen. Men Weller ser ikke ut til å kjede seg, hun er komfortabel i settingen. Denne væremåten tar hun med seg også på scenen. Der oser hun av selvsikkerhet og energi.

Frank Znort Quartet er familien til Waller. Hvis det kommer en søndag med lite energi, hjelper det alltid å gå på scenen. Flere av fansen som dukker opp ender opp med å komme tilbake. Dette er mye av grunnen til at bandet har holdt ut så lenge. I tillegg til å møtes hver søndag, reiser de også på tur sammen.

– Det er kjempegøy å oppleve verden med den gjengen, forteller hun og smiler.

Det var også i bandet Waller traff mannen hun endte opp med å gifte seg med. På den måten sklir plutselig hverdagen og søndagene sammen. Pål Waller spiller piano i bandet og begynte noen år etter Anette. Hvis de skilles er det Anette som får beholde bandet, forteller hun med glimt i øyet.

Om noen få timer tar vokalisten helg. Hun sier hun gleder seg. Men helgene er som sagt ikke som alle andres. Hun har nemlig kun en fridag, og det er lørdag. På søndag entrer hun scenen nok en gang. Med et smil om munnen og glimt i øyet vil hun synge «Voi! Voi!» for sikkert tusende gang.

Hør Anette Waller fortelle om livet med Frank Znort Quartet: