På kne for miljøet

Tyske Wolfgang Behrendt, leder for EU-delegasjonen til Norge, står og speider ned i vannkanten. Det er midt i arbeidstiden, og det betyr vanligvis arbeidsdress og slips, men akkurat denne formiddagen er han iført blå sjøstøvler og grønn alværsjakke. Med ett får han øye på en mellomstor papirbit, farget svart av jorden den har lagt i, og tydelig medtatt av reisen den har foretatt seg gjennom Akerselva. Behrendt tar et ivrig steg ned fra gresstusten han står på, plukker opp papirbiten og putter den i bæreposen han har hengende på armen. 

To meter unna, på det som kan minnne om en liten strand av grå stein, går Véronique Kolbjørnsen fra Frankrike. Hetten til den svarte regnfrakken er godt trukket over det krøllete lysebrune håret, og hun tar stille og rolig med seg alt hun finner som ikke hører til der: en skitten melkekartong, et hav av kvitteringer og sigarettsneiper i ulike størrelser. I mellomtiden klukker Akerselva rolig forbi, og fører med seg både ender, trestokker, og mer søppel. 

Grunnen til at de to er her denne formiddagen, er fordi de deltar i Stranryddeuken sammen med tre andre kolleger fra EU-delegasjonen. Det er en stor ryddedugnad hvor hundrevis av mennesker over hele verden i løpet av en uke rydder strender, elver og innsjøer for søppel. 

Søppelutfordringen

En liten brun rotte smyger seg med raske, små steg over et veltet tre. Den stanser oppå trestammen, og det rykker litt i nesen og værhårene. Med de små potene sine begynner den å gni seg i fjeset. Den ser ikke ut til å ense alle søppelbitene som ligger ved siden av trestammen. Tyske Behrendt vegrer seg litt for å gå bort. 

–  Der du ser én rotte, er det alltid flere, sier han på engelsk med tykk tysk aksent. 

At det er flere rotter her, det har han nok rett i, så glade som de er i alt det avfallet ligger slengt rundt, og som ryddegjengen iherdig prøver å få med seg. 

Behrendt venter til rotten har pilt videre, før han bøyer seg ned i det våte høstløvet og tar opp det som ligger der: mange hvite papirbiter og en hel haug med sigarettsneiper. I tillegg finner han en rød og svart metallbøtte med sprøytespisser. 

– Disse tar jeg ikke med meg. Det får kommunen ta seg av. Det er jo trist at det finnes så mye av det her, sier han. 

Litt lenger borte, i den lille skråningen dekket av gress som går opp mot Ankerbrua, finner han en stor grønn plastkasse som er brettet sammen. Den ser ut som en av de plastkassene man har frukt og grønnsaker i. 

– Denne kan bli praktisk til vi skal bære det med oss, sier han, tydelig fornøyd. 

Delegasjonsleder Behrendt og franske Kolbjørnsen møter deretter de andre søppelplukkerne for en liten pause utenfor karaokebaren SYNG. Det er norske Tonje Norheim, franske Emilie Dufaure De Lajarte, og Elaine Said fra Malta. Ryddegjengen går igjennom det de foreløpig har fått tak i, og henter nye hansker og bæreposer. 

Man ser ikke først hvor mye søppel som faktisk finnes i området rundt Akerselva. Det ligger gjemt bak stokker, stener og buskas langsmed elven. Men når man først får øye på det, ser man det overalt. Rydderne fra EU-delegasjonen finner mer enn de hadde forventet denne formidagen, og fyller hele åtte poser med søppel på mindre enn to timer.  

Samtidig er det som finnes av søppel langs Akerselva bare en ørliten del av alt det som finnes langs kysten, i elver og i innsjøer i verden. Det kastes nok plast i havet til å fylle én million lastebiler hvert år. Det er så mye det, at det faktisk er flere forskere som mener at det vil være mer plast enn fisk i havet i 2050. Det er ikke godt nytt for fisken, men heller ikke for mennesker. Bittesmå biter med plast kan havne inni maten vi spiser og i vannet vi drikker, og på den måten ende opp inni kroppen vår. 

Ryddegruppen fordeler seg på nye ryddesteder. Franske Kolbjørnsen beveger seg opp mot Hausmania, mens norske Norheim går under den lille broen ved karaokebaren. Den brune hestehalen faller over skulderen når hun bøyer seg ned i gresset og plukker opp en liten gul og hvit plastbit. Den ser ut som om den har vært en del av emballasjen til et matprodukt. Norheim holder opp hånden som er pakket inn i en gul oppvaskhanske, og saumfarer den lille biten med blikket. 

–  Klokken tikker og vi må forte oss å tenke annerledes, og selv sånne småting som denne innsatsen tror jeg kan ha stor effekt. Det tar jo flere hundre år for denne tingen her å forsvinne for eksempel, sier hun.

Friluftsliv med mening

Etter en halvtimes tid samler de fem rydderne seg utenfor karaokeklubben SYNG igjen. De går igjennom posene med søppel. 

– Har du plastikk? 

Delegasjonsleder Behrendt spør Elaine Said fra Malta mens han holder opp en neve med diverse myke og harde plastbiter i ulike farger. 

– Jeg har glass, dette kan være en glass-pose, svarer hun.  

De passer på at de sorterer mest mulig korrekt. Ryddegjengen finner flest udefinerbare plastbiter og emballasje, plastlokk og korker, men også mye sigarettsneiper. Dette er også de vanligste avfallstypene i vann i Norge. 

Noen poser blir plassert i den grønne plastkassen, andre bærer de med seg på armen. Behrendt putter plastkassen oppå sykkelen sin. 

– Det er jo egentlig ganske deilig dette her. Man er jo ute mens man rydder, og det er et fint avbrekk fra jobben, sier Norheim.

Hun triller sykkelen sin og ser samtidig nedover Akerselva, omringet av grønne trær og busker. 

– Det pleide å være flere søppelspann her, men kommunen fjernet dem. Hvis du ser langs veien her… jeg tror ikke jeg har sett et eneste søppelspann, bemerker Said fra Malta mens hun går opp bakken til Ankerbroen. 

Gruppen tar veien til Sofienbergparken hvor de finner en avfallsstasjon. De får hjelp av de ansatte til å kaste søppelet i riktig søppelspann, men mye er veldig skittent og vil nok ikke la seg resirkuleres.

– Ikke en dårlig fangst, sier Said med et stort smil. 

Franske Kolbjørnsen er den første til å sette seg på sykkelen sin. Hun må forte seg hjem for å rekke å skifte før møtet starter sier hun. Etter hvert går også de andre. Tilbake til arbeidsdag og arbeidsklær. Men har innsatsen hjulpet?

– Søppelutfordringen vil jo ikke forsvinne ved at vi gjør dette, og vi vil finne like mye neste gang. Men det er en symbolsk handling, og kan jo kanskje bidra til å skape bevissthet. Jeg har selv tre barn, og ønsker å være et godt eksempel for dem, sier delegasjonsleder Behrendt, før også han sykler sin vei.