Sauesankere søker ikke skogens ro

Det er ikke mye igjen her i verden som er analogt, men når mobildekningen svikter er det bare en ting som funker: på med støvler, ut i skogen og lytt etter bjellene

Bussen mot Gjøvik har kommet seg så langt nord i Akershus fylke som mulig, og har passert tettstedet Feiring. Det blir lengre og lengre mellom hver bygning. Veien kryper mellom bratte åser og vestkysten av Mjøsa. 

Feiring huser omtrent 3000 sauer og 1000 mennesker, og det er i åsene her at bøndene skal sanke sau denne helgen.

Ute ved veien står Jens Ola Lundstad og Maren Pindsle Holthe i matchende jakker, turbukser og gummistøvler. 

Gullrekka med sau

På gården skal mye gjøres før sola går ned. Sauene i fjøset skal veies, søyene flyttes til nytt beite og den resterende lammeflokken skal til beitet nærmest gården. Kattene til bondeparet tusler rundt i tunet og følger nysgjerrig med på det eierene driver med og grisen Frida grynter grinete mens hun leter etter snacks i hagen.

Sankingens språk

Søye - Hunnsau med lam 

Vinterfôra sau - Sau som beiter fritt om sommeren. Holdes inne om vinteren for avling. 

Åring - Fjorårets lam 

Sankebinge - Et inngjerdet område hvor sauen kan gå inn, men ikke ut. Brukes til å samle sauen på ett sted slik at den lett kan transporteres tilbake til gården. Ligger inntil bilvei.

Saltfelle - En stake med salt som sauen slikker på og som tiltrekker sauen. Kan også plasseres i bingen. 

Slips - Fargekodet lapp på halsbåndet, forteller hvor mange lam en søye har. Rød: ingen lam, blå: et lam, gul: to lam, grønn: tre lam. 

Øremerking - Fargekodet merkelapp med tall i øret, fargen sier hvem som er eieren og tallet identifiserer sauen.

Klave - Halsbåndet, forklarer også hvem som eier sauen gjennom merking med telefonnummer og navn. 

 

Endelig har mørket lagt seg og det er duket for middagsmat og kveldsro, men når desserten fortæres foran Nytt på Nytt på TVen, ringer telefonen. 

– Det er Wenche og Jan Erik, de har elleve av våre sauer. De kommer hit nå! sier Jens Ola. 

På med fjøsbuksa, støvler og jakke. Ute på den nå mørklagte gårdsplassen ser man ikke lenger Mjøsa, som bare er et steinkast unna huset. Kattene svinser fram og tilbake, men grisen Frida er ikke å se. Etter at sauene er transportert fra hengeren til fjøset, må Wenche Sandviken og Jan Erik Sandbakken dra avgårde. 

Samlested for folk og fe

Neste dag smyger solen seg over åsene på andre siden av Norges største innsjø. Sauene som allerede er kommet hjem tusler rundt nede på engen og et og annet bæ høres innimellom bjelleklangen. En kjapp frokost og en biltur senere åpner Maren porten til bingen. Dette er samlingssted både for dyr og folk.

Det er ni mennesker som er samlet for dagens sanking. Selv om flere av bøndene har radiobjeller på sauene sine er det lite som hjelper dem her ute i skogen hvor mobildekningen ikke rekker. Selv om de har fulgt med på dyrene i løpet av sommeren, er det nå på tide å ta bena fatt ut i skogen for å bruke ørene som GPS. 

Etter en liten kopp med bålkaffe er det på tide å sele på. Den ene gruppen går opp bakken bak gapahuken - vestover. 

Full fart rund Roligmyra

Wenche, Simen og Svein Tore Sandviken, samt Trond Syversen fortærer høydemeter på tur vestover i marka. Det går bratt oppover, men tempoet er høyt. Det er en runde som går nordvest mot Roligmyra, før man setter kursen sørover mot skytefeltet til forsvaret. Det er en lang runde, og terrenget går opp og ned. 

– Hvis det blir for ille så får jeg ta deg på ryggen, pappa, ler Simen

– Nei, da synes jeg heller du skal bære den stakkars bestemoren din! slår Wenche tilbake. 

Av og til stopper gruppen og det blir nesten helt stille. Nå gjelder det å ikke røre seg, ikke prate, men bare lytte. Rytmen i gruppen er velkjent. De vet hvor lenge man skal være stille før det er lov å si noe. De starter, stopper og lytter som synkronsvømmere i OL. 

Det er omtrent 90 sauer igjen i skogen. Mange ble sanket forrige helg, eller har blitt funnet i bingene. Sankelaget som leter i skogen har til sammen omtrent 450 sau.

Man skulle tro at det var lett å snuble over 90 sau, men beitområdet disse dyrene ferdes i er stort, og det er langt mellom hvert dyr. I alle fall hver søye. Lammene går stort sett trofast rett bak sin mor. 


På sauesanking gjelder det å lede sauen i riktig retning. Foto: Tone Ingvaldsen

 


Etter nesten 8,5 km fikk Vestlaget seks dyr i fella. Animasjon: Haakon Nesse Moreau

Kling klang 

Endelig er alle enige; det er definitivt sau i nærheten. Forsvaret har en skytebane som ligger ved Storvatnet, det er her laget får nyss om bjeller, men det er vanskelig å bestemme hvor lyden kommer fra. Noen blir ved vannet, andre følger lyden opp i bakken. Rett over skytefeltet får Simen øye på dem.

Sauene løper så snart de får øye på han. En søye med tre lam. De setter avgårde ned på veien og i retning bingen. Nå gjelder det bare å følge etter dem ned til bingen hvor resten av sanketlaget har gjort klart for lunsj.

Flyktig flokk

Mens familietrioen og Trond har lagt ut mot fylkesgrensa i vest skrangler den svære tilhengeren til Jens Ola og Maren etter en sort Volkswagon. På vei sørover diskuterer bondeparet hvilken saltfelle som kan ha fått dyr i løpet av natten.

De parkerer bilen ved den første fella. Ute på grusveien forklarer Maren hvordan man bør oppføre seg når sauene skal drives. 

– Rolige bevegelser, hold deg nær dem, men ikke for nærme og for all del, pass på å ikke snuble eller nyse. 

– Den er god, ingen snubling eller nysing. 

– Eller, jo du kan nyse. Bare ikke sånn som Jens Ola nyser. Da går sauen over alle hauger. Vent litt. Hører dere bjeller? 

De er på vei opp mot fella, men bjelleklangen kommer fra veien de nettopp beveget seg fra. Den første jakten er i gang. 

Pusten går tungt hos Jens Ola etter sauejakten som gikk inn i skogen, over både myr og bekk og opp en bratt skrent. Han stiller seg med hendene hvilende på midjen slik at armene lager to trekanter ut fra overkroppen. Det ene beinet står fast plassert oppå en stubbe. Som en sjørøver vokter over skattekista.

Over en lysning i skogen kommer mellomste og yngste medlem av familien Stefferud, Karl Fredrik og Martin. Det er deres dyr som ikke ville la seg styre inn i fella. 

– Gitt opp? spør Jens Ola mellom hivene etter pusten. 

– Nå lar vi dem roe seg, svarer Karl Fredrik. Nå var a’ så oppspilt at det var ikke noe poeng i det. 

Jens Ola nikker samtykkende og alle setter kurs tilbake mot bilveien. 

– Jeg trodde nesten at det skulle gå, sier Karl Fredrik og retter litt på capsen idet de beveger seg ut fra skogholtet. 

Spor etter fortiden

Med høye forventninger setter Jens Ola og Maren seg i bilen og kjører mot Blakergården, og videre mot den neste saltfellen.

– Her var det et gårdsbruk som holdt sau frem til 50-tallet, forteller Jens Ola og peker på Blaker-gården. 

Et tregjerde rundt en stor gresslette er mer grått enn brunt. Den sterke grønnfargen fra gresstustene blir adskilt av gulnet, uslått mark før de mørke grantrærne tar over åskammen øverst på Blaker. Det laftede huset får kun selskap av en gammel låve med et blikktak som har blitt bølget av vær og vind.

Dette er en av gårdene i Feiring som tidligere huset både dyr og folk på heltid. I dag blir gården kun brukt som fritidshytte, og det er de gjenværende bøndene i området som slår gresset for å hindre at tomta blir tatt tilbake av naturen. 


Når man er på sauesanking går det fort mellom første og sjette gir. Foto: Tone Ingvaldsen

Etter å ha sjekket fellene uten hell labber bondeparet ut på strabasiøse turer i tjukkeste skogen, langs stille tjern og til åpne topper med utsikt over skogen som så vidt begynner å bære høstens farger, men ingen bjeller kan høres. 

Nå begynner sulten å banke på døra. Med store funn av sopp, men uten sau går turen tilbake til Skomakerdalen for lunsj med de andre sankerene. 

Skurrer om klangen

Etter lunsj var det på tide å tråkke ut i myrene igjen. Jens Ola leder an gjennom et stort hogstfelt. Midt i feltet setter han seg på en stubbe. Ingen bjeller er å høre og turen fortsetter nedover åsen til en av de andre bingene. De eneste ulldottene som kommer til syne er skyene som tettner til over den blå himmelen.  

– Det er jo ikke rart at det ikke er noe sau her når gjerdet er ødelagt, sier Jens Ola før han finner en stor stein og hamrer på plass planken som har løsnet fra fella i Kølldalen. 

På turen nedover mot Holmvannet brer en motorisk during seg over skogen. På andre siden av vannet holder en annen bonde på med hogst av et skogsfelt. Lyden dominerer terrenget, og det er ikke før turen fortsetter opp i skogen at duringen dempes av tusenvis av grantrær. 

Det skurrer i walkie-talkien.

– Hvor er dere, vi hører sau.

Det er stemmen til Maren som knaker og spraker i det lille kommunikasjonsapparatet. 

– Vi er rett ved det nyeste hogstfeltet, svarer Jens Ola. 

– Hvor da? 

Men så er det ikke lenger så nøye hvem som står hvor. Jens Ola har også plukket opp klangen av bjeller. Det er greiner og stubber over hele området, og nå som Jens Ola har hørt sau, øker tempoet. 

Plutselig faller han så lang han er midt i havet av kvist. 

Med støvlene til værs innrømmer han at man blir litt ivrig av å høre sau, men han har ikke tid til å ligge og synes synd på seg selv. Han spretter opp igjen og gjenopptar jakten etter bjellene. 


Merkingen på ørene til sauen forteller hvem dyret tilhører. Foto Tone Ingvaldsen

Alt må opp før det løper ned 

Nå blir det brattere og brattere. På toppen av åsen må bonden nærmest klatre for å komme opp dit dyrene står. Det er som om de håner menneskene som må klatre opp etter dem, for når Jens Ola forsøker å nærme seg dem setter de avgårde nedover den bratte åsen igjen.

De løper i en forrykende fart mellom store grantrær ned en bakke bratt som en slalombakke. Sauene først og bonden etter. Mellom trærne, over stubber. En uhendlig smågran deiser overende når bonden dundrer over stokk og stein.

På en trygg hylle i åssiden litt lenger bort i hogstfeltet står et par dyr til. Bedagelig skuer de på bonden som tumler nedover bakken i jakten på sauene.  De breker litt til hverandre mellom de trege tyggene, som om de er publikum på et utforløp og vedder på hvem som vinner. Bonden eller sauen. 

Det skrangler i bjellene hele veien ned den bratte bakken, og i bunnen forsvinner sauen mellom trærne ved veien.

Langs veien kommer det en stor bil med tilhenger. Det er Knut Fredrik, Knut Lennart og Martin. Knut Fredrik ruller ned vinduet på førersiden.

– Det er nok Torkild sine, sier Knut Fredrik i det han stikker hodet ut av bilen.

– Er det det, ja? De var litt vanskelige, sier Jens Ola mens han rister den ene støvelen fri for granbar. 

Noen hundre meter bak bilen deres ligger Blakerjordet og venter på en flokk med sau. Knut Lennart foreslår å sette opp en sperring foran porten slik at man kan manøvrere dyrene inn på jordet.

– Vi skal ikke bare sette opp utafor Blaker, da? 

– Sette opp ja? Det går an det, svarer Jens Ola.

– Sette opp der og prøve å få dem inn? spør sjåføren nikkende. 

Knut Fredrik og Martin hopper ut av bilen og blir med på jakten etter to sau som spratt over veien og inn i skogen på andre siden.


Det er tungt å jage i skogen. Spesielt når sauen leker fjellgeit. Foto: Tone Ingvaldsen

De tre bøndene Bruse

Dyrene som ikke er redde for å bli våte på klovene har tatt seg over en bekk som slynger seg i skogen. Mennesker må ta til takke med et veltet tre som kunne fungere som bro.

En etter en stavret de tre bøndene over den sleipe trestammen. Man venter nærmest på trollet som skal hoppe frem og spørre hvor de er på vei. 

Sauene har stoppet opp, Knut Fredrik nærmer seg dem med en signalgrønn kanne fylt med deilig kraftôr. Dyrene lar seg ikke friste og bykser sørover i terrenget. 

– La dem løpe, de stryker seg i riktig retning, så det spiller ingen rolle, sier Knut Fredrik. 

Litt slukøret tusler følget tilbake over bekken, men jakten er ikke over, for tilbake i det bratte hogstfeltet tasser fortsatt resten av flokken fritt rundt. 


Etter rundt 6 km var en av to flokker sikret. Animasjon: Haakon Nesse Moreau

Den siste sauejakta

Tuster og små greiner klamrer seg fast i bakken. Det er like før røttene røskes fra bakken når Jens Ola bruker de som ankerpunkter i utforbakken. Hvis de gir etter faller både busk og bonde baklengs ned skråningen.

På samme måte som før følger sauene nonsjalant med på menneskene som sakte, men sikkert klatrer nærmere og nærmere. Foreløpig er bøndene på god avstand, men som om de krysser en usynlig grense blir sauene var og setter med ett beina i høygir. 

I en trekantformasjon følger bøndene med så godt de kan i det bratte terrenget. Knut Fredrik på oversiden, Jens Ola bak og Martin på nedsiden. Langs skråningen bærer det ut av hogstfeltet og inn i skogen. Bøndenes pesing følger klangen fra bjellene til en liten rød hytte. Sauene sprinter rundt hjørnet på hytta, ned en smal sti og ut på skogsveien. De tunge, grønne støvlene til Jens Ola dundrer etter.

Fra venstre kommer Martin flyende. Han har fulgt veien fra hogstfeltet og legger seg i tet rett ved innspurten. Nå har menneskene overtaket på dyra. For lenger borte i veien står bestefar Stefferud ventende med bil, henger og metallgjerder. Alt er plassert som en bom for å geleide sauene rett inn på tunet ved Blaker. 

 De tre generasjonene Stefferud og Jens Ola skuer utover fangsten på tunet.

– Det var ganske bra koordinert det, konstaterer Jens Ola.

Det ensomme bygget på Blakerjordet kan atter en gang bade i klangen fra bjellene som dingler ute i tunet. Sauene nyter gresset mens de venter på at matfar Knut Torkild skal komme og hente dem. Men for én kveld er det dyreliv på Blaker igjen.