Trailer, tro og trekkspill

– Ding! Ding! Ding!

Kirken holder pusten mellom de rytmiske klokkeslagene. Det er søndag, og urviseren har akkurat tippet elleve. Benkeradene i Tørberget kirke er fulle av bunads- og dresskledde mennesker, og en eim av kjøpesenterparfyme og gammel ull henger i lufta.

Mektig musikk presses ut fra pipene på orgelet. Det romsteres i finstas, og sorte pensko klakker mot tregulvet idet alle snur seg for å se mot de åpne kirkedørene. Korset leder vei under den buede himlingen. Bakerst tusler fem hengslete ungdommer i formløse, hvite kapper oppover midtgangen.

Dette er en av de største dagene hittil i de kappekledde ungdommenes liv. For sogneprest Veronika Johnsen Lepperød er dette en vanlig dag på jobb.

Med klokkeklar stemme leder Veronika vei gjennom gudstjenesten. Etter halvannen time med sang, bønn og musikk slipper endelig konfirmantene ut i finværet. Utenfor kirkedørene venter fotografering og gratulasjoner.

– Er vi snart ferdige? Bedende ser en av konfirmantene mot kameralinsene, og klyper fingrene rundt det hvite kappestoffet. Et sted i grenda venter et festdekket bord, fylt til randen med gaver, kaffe og kaker.

For presten går derimot turen hjem.

Fortsatt i bryllupsrus

I takt med sensommeren har løvbladene begynt å endre farge. Noen går nesten i ett med de okergule veggene på Trysil Prestegård. Som sogneprest i Trysil, er dette stedet Veronika kaller hjemme. Hit, til bygget som ligger i hjertet av tettstedet Innbygda, flyttet hun for bare noen måneder siden. Med på flyttelasset hadde hun tre barn, og det som den gang var sin forlovede.

På kjøkkenbordet står flere tomme kakefat. Den søtlige duften av friske blomster hviler i lufta, for på enhver flate står det en bukett, fortsatt med gratulasjonskort knyttet rundt stilken med sløyfebånd.

­– Jeg har ikke fått ryddet vekk alt ennå, beklager Veronika.

Dette er en av hennes første dager tilbake i hverdagen etter å ha vært på bryllupsreise. Sammen med mannen sin har hun tilbragt én uke i fjellheimen.

– Jeg har ikke landa helt. Jeg er litt i den rusen enda, sier Veronika med et smil. Øynene glitrer bak de gullinnfattede brillene.

Fra hest til prest

Bare én uke tidligere sto hun selv på andre siden av alteret ikledd hvitt. I en fullstappet Trysil kirke ga hun sitt ja, og på papiret ble et nytt etternavn lagt til. Utenfor kirkedørene ventet et tospann med fjordinger, som etter vielsen trakk brudeparet gjennom Innbygda med åpen kalesje.

– Jeg har alltid vært en hestejente, så det var sikkert en prinsessedrøm som fikk et utløp på noe vis, sier Veronika og ler.

Interessen for dyr og landbruk har vært der så lenge hun kan huske. Hun hadde egen hest da hun var liten, og var ofte å finne i det som den gang var Oslo Ridehus’ lokaler på Skøyen.

Selv om hun vokste opp i Oslo, ble barndommens somre tilbragt hos besteforeldrene i Trysil. Bestemoren, som var gammel budeie, tok henne med i fjøset. Spesielt stas var det å få hjelpe til med geitene.

For det var aldri planlagt at Veronika skulle bli prest. Egentlig drømte hun om å bli veterinær.

En kvinne av mange talenter

– Jeg vet ikke helt når jeg skjønte at veterinæryrket ikke ble noe av, mimrer Veronika.

På videregående utdannet hun seg til agronom, men merket raskt at hun gikk inn i et tøft arbeidsmarked. Gjennom årene har hun likevel opparbeidet seg en innholdsrik CV.

Hun har kjørt milevis i trailer for å frakte post til hele Norge. Hun har vært kranbilfører og bygget hotell, der hun var eneste kvinne på byggeplassen. Hun har også levert lystige barn på skolen hver morgen som bussjåfør.

Men så sa kroppen stopp.

Alle årene med store maskiner og tunge løft hadde satt sine spor. Både hofter og rygg hadde fått slitasjeskader, og for å unngå og bli uføretrygdet i en alder av førti, ble Veronika anbefalt omskolering.

– De sa at han kom til å dø

Bunken med studiekataloger var høy, og mulighetene var mange. På søken etter en ny yrkesvei stoppet Veronika opp ved teologistudiet. Det var bare ett problem. Utdanningen kom til å ta seks år. Istedenfor blinket hun seg ut historiestudiet i Trondheim. Likevel beholdt hun teologi som andrevalg - bare sånn i tilfelle.

Da tok livet enda en u-sving.

Faren hennes fikk diagnosen akutt leukemi. Legene hadde fortalt ham at han ikke kom til å overleve.

I desperasjon ba Veronika til Gud.

– Jeg sa til Gud at vi kunne gjøre en avtale. Hvis pappa blir frisk, så kan jeg tro så mye at jeg kan jobbe for det. Da skal jeg jobbe for det gode, og vie mitt liv til det, forteller Veronika og ser ned på hendene sine, som hun holder foldet i fanget.

Hun endret rekkefølgen på studiesøknaden, og satte teologi øverst.

Det valget har hun ikke angret på.

Fulgte bruden til alters

Gjennom hele studieløpet pendlet hun mellom Trysil og Oslo, og på lesesalen lå hun alltid et hestehode foran. Da hun for siste gang gikk ut mellom dørene på Domus Theologica på Universitetet i Oslo, var det med toppkarakterer. Hun fullførte også studiet på fem år istedenfor seks.

– Hvorfor ting gikk så godt, det vet jeg ikke. Men når veien bare legger seg til mens du går, så er det bare å tråkke i vei og følge på, sier Veronika.

Ikke lenge etter at hun tok fatt på teologistudiet, ble faren erklært frisk. På bryllupsdagen var det han som fulgte datteren opp til alteret.

Veronika vet at det er en utrolig historie. Siden den gang har hun viet livet til å tjene det gode.

Mannen, myten og musikken

– Det er en myte at man må være kjempekristen for å bli prest, og at man må gå i kirken hver søndag. Det har jeg aldri vært, sier Veronika. Hun innrømmer imidlertid at gudstroen ble sterkere utover studiene.

Selv vokste hun ikke opp i et kristent hjem. Det mest kristne hun var med på, var at hun sang i barnekor i den lokale kirken.

Musikkinteressen har derimot vært der fra dag én. I oppveksten var hun pianoelev ved Barratt Due, og hun spilte fiolin i strykeorkester. Siden har hun lært å spille alt fra orgel til trekkspill.

– Jeg har alltid hatt sære musikkinteresser, innrømmer Veronika.

Når de andre på skolen hørte på pop, så hørte hun på folkemusikk.

Det er spesielt én episode Veronika husker godt. På fiolinøvelsene sto klassiske stykker på planen, men hjemme hadde hun funnet en hundre år gammel bok med folkemusikklåter. Hun tok den med, og sammen med læreren gjorde hun ærverdige forsøk på å spille de tradisjonelle melodiene.

–  Jeg var ikke så glad i å øve, så da ble det ikke så fint, sier hun og trekker på smilebåndet.

Motviljen til å øve er noe hennes eldste sønn kan påstås å ha arvet. I likhet med moren er han dypt investert i musikkens verden. Fiolin, piano og trekkspill er bare noen få av instrumentene han mestrer, men det som brukes mest, er sangstemmen. I Veronikas ordinasjon var han en av sangerne.

Snart har Veronika et helt familieensemble.

– Han mellomste har akkurat begynt på kulturskolen, så det blir spent å se om han blir like musikkinteressert, sier Veronika engasjert.

Et av rommene på prestegården har hun viet til musikken. I Smith-stua, som hun har oppkalt etter den første sognepresten i Trysil, er både orgel og piano å finne. En kontrabass med skinnende treverk står tilbakelent i et hjørne, og på veggen henger et salmodikon fra forrige århundre. Bestefarens gamle trekkspill, et kjært familieklenodium, er så tungt at det står utstilt på gulvet.

– Dette hadde bestefar med seg og spilte til dans tidlig på 1900-tallet, forteller Veronika. Han bar det med seg i en stor pappkasse, og så kjørte han det på sparken for å komme seg rundt i grendene.

Slike historier har Veronika mange av på lager. For det var dem som ledet henne tilbake til Trysil, og senere inn i den restaurerte prestegården.

Prestegård og pipekrage

Veronika flyttet til et småbruk i Trysil i 2003, da hun fortsatt arbeidet i Posten. Lokalhistorie var noe hun brukte mye tid på, og det var enklere å komme til røttene derfra. Men at hun skulle ende opp i prestegården, hadde hun aldri forestilt seg.

Hun har alltid betegnet seg selv som en – med sine egne ord – anakronistisk sjel. En sjel i feil tidsrom, en sjel som ikke passer helt inn i nåtid.

– Det er noe med sjarmen i det gamle, og i de gamle tingene. At de er brukt av andre, og at de har hakk og sår etter bruk, sier Veronika.

Hun lar hånda gli over det mørkebrune bordet foran seg. Treverket gir fra seg en hul lyd idet fingertuppene streifer noen dype riper. Prestegården er full av objekter fra en svunnen tid.

Veronika tripper barbeint over det persiske teppet på musikkstua, og viser veien inn på prestekontoret. Når hun arbeider ved pulten, kan Veronika se rett på restene av spiret til den gamle kirken i Innbygda. En jernvimpel med årstallet «1749» henger nemlig til pynt på veggen.

I kontorhjørnet står en skredderbyste ikledd en sort samarie, drakten som av prester ble benyttet fram til 1980. Prester som ble ordinert i samarien, kan fortsatt bruke den i tjeneste. Andre må søke om tillatelse.

– Det var en gang jeg brukte den allikevel, men da ble det bare bråk. Så det gjør jeg nok ikke igjen, flirer Veronika.

Veronika er ikke redd for å kjøre sitt eget løp. I garasjen står det to Tempoer – en Corvette fra 1978 og en Standard 150 fra 1956. Hvis været er fint, hender det hun tar en av mopedene på jobb.

I sommer inviterte hun til en egen Tempo-gudstjeneste. Da møtte kirkegjengerne opp til putrende bensinmotorer og rockemusikk, selvfølgelig med gamle slagere fra 60-tallet på repertoaret.

Selv hvor glad Veronika er i det forhenværende, så er det én tradisjon hun har brutt. Etter en lang rekke menn er hun den første kvinnelige presten til å flytte inn på prestegården. Det har hun ikke tenkt noe særlig over selv. Tross alt har hun ofte vært den eneste kvinnen på alle sine tidligere arbeidsplasser.

– Nå er det meg og min tur til å bo her, og så kommer det sikkert noen etter meg. At jeg står i en historisk linje, synes jeg er flott å tenke på, filosoferer hun.

Med huset som museum

Som sogneprest i et lokalsamfunn, har Veronika gått inn i rollen som for mange er på vei ut. Hun legger ikke skjul på at det kan være slitsomt til tider.

– Det ligger et press når man er ute. Jeg prøver alltid å være blid og høflig. Og jeg kan ikke snike i køen, men prøver heller slippe folk foran meg for å gjøre dem glade. Det kan hende det bare er tull, men jeg får for meg sånne ting.

Skillet mellom arbeid og fritid blir enda mindre når man er like gjestfrie som Veronika og familien hennes. Hele første etasje av prestegården er åpen for besøkende. I århundrer har prestegården vært et signalbygg for Trysils befolkning, og å forvalte den ser Veronika på som en ære.

– Jeg vil være tilgjengelig med husets historie. Det skal være et åpent sted og et hus for alle. Og folk er jo høflige og hyggelige, så de renner ikke ned dørene!

Like etter banker det på, og en bebrillet dame kommer svinsende inn i gangen.

– Jeg skal bare hente kakefatet mitt, jeg!

Tre minutter senere er besøket på vei ut igjen. Kakefatet er hentet, og til Veronikas fornøyelse er noen kvadratcentimeter av kjøkkenbordet frigjort.

Men på prestegården har Veronika alltid besøk.

Kirkegården er nærmeste nabo

– Når man bor på et sted med så mye historie, må man nesten regne med at man aldri er helt alene.

Mange har opplevd uforklarlige ting i huset. Knirkende vegger og trekkfulle trappeoppganger er ikke uvanlig. Veronika inviterer stadig til nattlige spøkelsesvandringer for spesielt interesserte. Fortellinger om prestegården og dens tidligere beboere finnes det flust av. Fra prestegården ble reist på 1800-tallet, har mange skjebner blitt avgjort mellom de okergule veggene.

Selv er hun ikke redd for spøkelsene hun påstår å dele bolig med.

Fra vinduene på prestegården har hun utsikt over hele gravplassen. Gravene daterer helt tilbake til fjortenhundretallet, og det har stått bygninger på stedet nesten like lenge.

Livets siste fase er noe Veronika er fascinert av, og gjennom jobben kommer hun tettere på døden enn de fleste.

– Man får litt større ærefrykt for livet, når det er veldig tydelig at det har en start og en slutt. Det blir enda viktigere å fylle det med gode ting, resonnerer Veronika.