Trettito med sigg i kjeften

– Vi skal kjøpe røyk til bildet, sier Connie og tar på seg skinnjakka. Ved beina svirrer to viltre hunder som bjeffer om kapp.

– Jeg er glad det ikke er min hund, sier hun og peker på pelsdott som titter nysgjerrig opp.

Connie forklarer at hun er hundepasser i ei uke.

– Mutter’n og typen er på bobilferie og kan ikke ta med seg bikkja si. Han er redd for å kjøre bil. Så da er jeg fengsla her.

Det er en liten hvit malteser som er bilredd. Et tilsynelatende troskyldig utseende som raskt blir avkreftet av standhaftig bjeffing.

– Jeg blir gæren, sier Connie og rister på hodet.

Vi smetter ut døra med malteseren.

– Bajas heter han, det betyr hvit på tyrkisk. Så han passer til navnet sitt i begge betydninger. Men du, Tommer’n må bli her.

Tommer’n, dét er Connie sin hund. Han har fulgt Connie gjennom tre samlivsbrudd, men akkurat i jakta etter Prince mild får han ikke bli med på.

Gründer innerst i sjela

Det er en rolig ettermiddag i Elverum by, en ganske alminnelig Innlandsby med granskog på flatt landskap og en og annen traktor som traurig brummer forbi. Connie leder an og følger en smal sti med værbrente timoteier som sneier leggene hennes. Connie er ingen langstrakt amasone, men ruver ganske beskjedent 159 over bakken.

Likevel glir hun ikke anonymt inn i omgivelsene. Hun spretter med en letthet i føttene som krever eierskap over enhver omgivelse hun råker borti. Snarere virker Connie ganske fornøyd med høyden sin. For hun erklærer stadig:

– Kun to centimeter unna kortvokststatusen i Norge.

Connie forteller at hun har hatt en gründer i seg helt fra barnsben av. Hun drev bar på Flisa i Åsnes i mange år.

– Jeg er en entertainer, og det å stå i bar er å underholde. Høre på andres historier. Det var alt for meg. Det finnes ikke noen som er mer villig til å fortelle om livshistorien sin enn fulle folk.

Hun får en egen glød når hun prater om livet i som bareier. Når hun først begynner å øse ut om historiene fra bartida er det vanskelig å holde tritt med pennen. Det er spesielt en historie hun trekker fram:

– Engang inviterte jeg en norsk pornostjerne til å underholde på baren. Da fikk jeg problemer med politiet. For det var ikke alle som synes det var like greit at hun gnei seg oppover tappekrana.

Connie gapskratter skamløst når hun forteller dette, og unnskylder episoden med at hun prøvde å skape liv i den lille bygda.

– Folk blir lei DDE og Stage Dolls. Jeg oppnådde det jeg ville, som var å skape blest.

Vipps stiger et brunbeiset monstrøst bygg frem. Det er en nybygd Rema 1000 i tre. I Elverum skal nemlig alt bygges i tre, trebyen Elverum.  

– Kan ikke du kjøpe sigg så vippser jeg deg? Jeg har han her vettu, sier Connie og ser ned på Bajas.

Kreativ ADHD-er

To eldre damer står og beundrer Bajas. I noen ordvekslinger nevnes ord som søt og fin.

– Joa, fin han her, svarer Connie og etter en kort kunstpause fortsetter hun:

–  Om du er glad i bjeffing. Så ler Connie på den samme skamløse måten hun gjorde istad.

– Skal vi sette oss litt på benken der borte? Jo, hvor var jeg.

Connie har alltid et prosjekt på gang. Akkurat i disse dager skriver hun på et bokprosjekt hun karakteriserer som ei samling livsøyeblikk. Det er episoder fra livet hennes. Hun henter inspirasjon fra ungdomsforfattere som forteller åpent og usjenert om livet sitt, både det som er godt og det som er vondt. Boka har fått tittelen «Du, det er noe jeg må fortelle deg».

– Jeg liker å si jeg er en kreativ ADHD-er. Ikke at jeg har ADHD, altså. Det har jeg sjekka tre ganger. Men det at jeg alltid driver med noe. Jeg har tusen prosjekter på gang,

Plutselig setter Bajas i å gaule når ei kvinne suser syklende forbi benken.

– Faen, jeg selger deg snart altså, mumler Connie irritert og plasserer ham på fanget.

Connie forteller at hun liker å ha noe å gjøre. Om det er å skrive, male eller noe annet kreativt.

– Jeg lever uten å tenke på konsekvensene. Det er derfor jeg har så mange prosjekter på gang. Gründermentalitet.

Da Lilleengen var lita jente snakket hun om å starte egne bedrifter. Andre barn snakket om å bli brannmenn, mens Connie snakket om å åpne amerikansk diner. De mange historiene om å skape bedrift av nesten ingenting synes aldri å holde opp. For med et slibrig smil om munnen sier hun:

– Jeg har jo solgt pornoblader til halve Elverum. Da jeg var elleve fant jeg en container full av pornoblader. Da begynte jeg å selge bladene på barneskola, bak senteret. Det var ikke en unggutt … eller jente for den saks skyld, som ikke hadde kjøpt pornoblader av meg.

Det var visst forkjærligheten for bandet Aqua som var drivkraften bak den noe lugubre businessen. 

– Jeg måtte jo ha råd til å mette Aqua-kjærligheten min. Jeg fikk tilsnakk av politiet til slutt, da. Ikke helt heldig å selge pornografi til mindreårige.

Connie er på vei tilbake til huset, og stadig kommer folk på sykkel som Bajas bjeffer på. Kun irettesatt av hennes noe apatiske: – gi deg.

Trøblete kjærlighetsliv og de tre knektene

Connie har nettopp vært gjennom et heftig samlivsbrudd. Det gjorde at hun nå bor i sokkelleiligheten i morens hus for å komme seg på fote igjen.

– Jeg tror den kjærligheten jeg opplevde med han, er en type kjærlighet man bare skal oppleve én gang i livet. Jeg pleide å spøke om at han var en fløtepus og ga ham kallenavnet fløte.

Hun erklærer straks hva hun selv var i forholdet:

– Miksmaster. Fordi jeg føkker opp, sier hun med et lurt smil.

– Kaffe?

Connie forsvinner inn på kjøkkenet. I vinterhagen ligger sensommersola lavt i horisonten. Selv om sommervarmen har avtatt, stopper ikke det Connie Lilleengen fra å sprade rundt i kun en svart tunika med Pamela Anderson på. Det er Playboy-forsida fra 1990. Om litt kommer hun ut med kaffe i krus fra IKEA. Kanskje har det gått uoppdaget hen at prislappen ikke er tatt av.

På overarmene har Connie tre tatoveringer. To knekter på høyre arm. Én på venstre. De er til minne om de tre eksene hun har hatt i livet.

– Mine to første ekser starta på bokstaven J. De var begge mine knekter i livet. Da siste forhold gikk til helvete fulgte jeg mønsteret. Likevel, fikk han en egen tatovering med Eiffeltårnet. Vi feira 30-årsdagen min stormforelska i Paris. Knektene er til ære for de mennene jeg har elska, og elsker den dag i dag. 

Farsarven

– Jeg var jo gift i ti år, og bodde i Bergen. Jeg hadde drevet rovdrift på meg sjøl lenge, og en dag våknet jeg opp og var lam.

Connie var den gang syngende bartender på Bryggen, studerte kunsthistorie og hadde enebolig i Åsane. Lenge trodde legene at hun var utbrent.

– Min første tanke var at det var hjerneslag. Det tok fire, fem uker før jeg kunne bevege meg normalt igjen. I tillegg har jeg en svulst i hjernen, men den kommer jeg til seinere, skyter Connie inn.

Etter mye utredning ble Connie diagnostisert med ME, kronisk utmattelsessyndrom. Det var slutten på det aktive livet hun hadde ledet. Hun forteller også at i Bergen fikk hun beskjed om at hennes biologiske far hadde fått hjernekreft. En far hun hadde hatt et distansert forhold til.

– Og mens alt dette stod på, var også ekteskapet turbulent. Da bestemte jeg meg for å flytte, og starte livet på nytt i trygge omgivelser.

De trygge omgivelsene ble Elverum, byen hun hadde vokst opp i. 

– Ironisk nok var huset jeg hadde brukt som lager for pornobladene jeg solgte på barneskola, renovert og lagt ut for leie. Jeg følte ironien i alt. Akkurat som livet mitt generelt var.

Hun tenner en seg en ny røyk, før hun fortsetter ivrig:

– Faren min var jo kjent på folkemunne som «onkel skrot», så da han døde tenkte jeg at dette kunne bli spennende å rydde opp i.

I hans siste livsfase hadde Connie bestemt å la fortida ligge, og være der for sin kreftsyke far. Hun vedgår at hun ikke kjente ham så godt, og det var i kun sporadiske perioder i livet at de hadde kontakt. Connie forteller det var en øyeåpner å ta vare på noen med hjernekreft. Selv har hun en svulst i hypofysen som har skapt utfordringer i livet hennes.

– Det at jeg har svulst i hypofysen gjør blant annet at hormonbalansen i kroppen min er forstyrra.

Svulsten har sørget for at Connie ikke har hatt en normal kjønnsutvikling og gjort henne praktisk talt infertil.

–  På grunn av svulsten har jeg utvikla veldig begrensa kvinnelige former. Det er grunnen til at jeg bestemte meg for å bruke farsarva på å operere meg.

Men historien om plastisk kirurgi bedyrer hun at hun skal fortelle om snart. Først vil hun fortelle om opprydningen av et dødsbo med skrot uten sidestykke.

– Da jeg overtok dødsboet tenkte jeg at jeg fikk gå inn på google maps å se, om det var så ille jeg hadde blitt fortalt. Jeg fikk sjokk. Man kunne se hvor jævlig det var fra verdensrommet.

Connies far var en ivrig samler av både veteranbiler, bildeler, båter og til og med et fly.

– Jeg fant faktisk et sjøfly på loftet i låven.

Connie meddeler at det var mange som mente hun var gal som tok over et dødsbo med så mye jordlig gods. Da var det som noe ble vekket i henne, en glød som er stadig tilbakevendende. Gründeren i henne.

– Da våkna en faen i meg. Jeg hadde muligheten til å drive med noe igjen. Det var en følelsesmessig reparasjon også.

Hun fikk mulighet til å bli kjent med faren sin gjennom tingene han etterlot. Han var en samler og en oppfinner. Hun forteller stolt at hun fant patentskjøter og priser faren hadde vunnet for oppfinnelser. Da klarte hun å legge sine egne følelser til side, og forstod hvorfor han var som han var. Hun forteller likevel at opprydningen ikke var uproblematisk.

– Jeg har ikke engang lappen, og ante ikke hva en forgasser er. Plutselig stod jeg omringa av tusenvis jeg måtte bli kvitt.

Opprydningen med dødsboet er hun ennå ikke kommet i mål med, to år etter sin fars død. Hun tenner en ny røyk, og plutselig er det en hund som gjerne vil opp på fanget hennes.

– Jeg har stått der natt og dag. I regn, i sol og rydda. Da ville jeg ha belønning for strevet, sier hun og løfter en av hundene opp på fanget.

Plastisk kirurgi

Belønningen ble å totalrenovere kroppen. Det ble gjort avtale med Dr. Berne i Göteborg. En svært anerkjent kirurg i Skandinavia, sier Connie.

– For å si det sånn, er det veldig lite på meg som ikke er operert. Når jeg dør kan jeg ikke kremeres, jeg må resirkuleres.

Operasjonen innebar å fettsuge rygg, mage, hals og forflytte fettet til baken. Et såkalt brasiliansk rumpeløft. Det er kun føtter og nese som får gå uoperert hen.

– Det å bruke arven min på operasjoner har vært familiens store fortvilelse. De kunne ikke forstå hvordan jeg kunne bruke arva på noe så overflatisk, men så fikk jeg forklart motivasjonen, siden har de vært støttende.

På grunn av svulsten har Connie fått en lite formfull figur fra naturens side. Dermed har målet vært å skape en kropp hun er fornøyd med å være i. Det er først nå hun føler seg som en kvinne, som Connie. Hun sier spøkefullt at det er investering hun tar med seg til grava. Eller gjenvinningsstasjonen, skal vi tro Connie når hun sier hun må resirkuleres.

Om det å være et forbilde

Det at Connie har vært så åpen om barnløshet har gjort at mange kvinner søker seg til henne.

– Seinest i går fikk jeg en melding på instagram av ei som beundret åpenheten min om det å være barneløs. Hun skrev at hun sørget over livet hun hadde før hun ble mamma, og takket meg for å tørre å sette spørsmålstegn ved hva som definerer en kvinne i tredveåra.

Det har blitt en kampsak for Connie å være åpen om barnløshet. Vi er ikke bare fødemaskiner erklærer hun.

– Barnløshet er tabu. Jeg vil være åpen om det, spesielt når jeg opplever at folk søker råd.

Connie er ei kvinne som tør å være seg selv, og redefinerer hva det vil si å være en kvinne i tredveårene. Å være åpen rundt barnløshet og livet på godt og vondt gir henne mening. For framtida ønsker hun å bosette seg i Portugal.

– Der finnes en by med homobarer så langt øyet rekker. Den dagen jeg kan ha en røyk i kjeften og dele en flaske vin med en dragqueen, er dagen jeg kan dø.

Når hun ar en siste luftetur med hundene, går Connie forbi en søppeldunk. Da sier hun med et smil om munnen:

– Han der har jeg datet.

Det er nettopp sånne kjappe kommentarer som gjør Connie til en kvinne som både fascinerer, sjokkerer og sjarmerer. Kanskje til og med det som gjør henne en byoriginal.

Det lir mot kveld og praten ebber ut. Da takker Connie for praten. Idet hun vinker farvel i døråpningen roper hun: 

– Huff, dette ble et depressivt intervju. Jeg er ikke en deppa person, jeg lover. Så du får prøve å gjøre det artig.