I Oslo Reptilpark går hverdagen sin gang. Foto: Ørjan Nilsen
Trøbbel i dyreparadis
Sosial angst, sinneproblemer og overdreven sexlyst. Det er hverdagsproblemer i Oslo Reptilpark.
– Hadde vi vært alene her, så hadde jeg ikke turt å røre Tigergutt, sier dyrepasser Rebecca Miller.
– Åh, hvorfor ikke?
– Han kunne prøvd å spise meg levende.
I dette huset er det Brutus, Tigergutt og Satan som styrer. Men det er trøbbel i paradis.
Brutus er den første som fanger oppmerksomheten. Og det er ikke så rart, han har et spennende, brasiliansk utseende, og er lett å få øye på. Han gliser med de sylskarpe tennene sine, løfter litt på beina. Han er kongen av Reptilparken i Oslo – og det vet han. Selvtilliten hans gjenspeiler det.
– Det er ingen andre her som hadde turt å yppe med han, eller kanskje Tigergutt hadde gjort et forsøk, sier Rebecca.
Tigergutt og Brutus er ikke helt på talefot, da de fort ville prøvd å ta knekken på hverandre. De har begge litt for mye testosteron.
– Nei, altså Brutus kan være litt bad boy, han kan plutselig ødelegge litt ting her og der. Litt sånn bråkete.
– Men han er utadvendt da, legger Rebecca til.
Plutselig står en liten jente og banker på glasset som skiller Brutus fra henne.
– Se pappa, se på krokodillen!
Brutus glefser mot henne. Hun kunne lett blitt dagens måltid.
Svigermors reptildrøm
– Hei, Tigergutt, roper Rebecca.
Tigergutt er en stor og muskuløs gutt på 25 kilo. En av de mest veltrente her, og selvtilliten hans er høy. Han vet han kan ta de fleste, men er visstnok en veldig snill gutt – når han ikke har lavt blodsukker, da.
– Hadde du kastet inn en ettåring, så hadde han kanskje spist ungen om den luktet godt. Meg også forsåvidt, om han var sulten nok, sier Rebecca.
Tigergutt poserer foran kameraet, som den fødte modell. Legger seg langflat for å vise fram den trente kroppen sin.
– Han er definitivt sterkere enn oss jentene på jobb, ler Rebecca.
Foran Tigergutt blir det tatt selfier i fleng. Rundt oss hører man barnelatter og barneskrik. De har fått øye på et nytt og spennende dyr. Froskene kvekker, og følelsen av å være i en tropisk regnskog er påfallende. I skilpaddeburet knaser det i gress.
Sosial angst og et usedvanlig forhold
Rebecca Miller har jobbet i reptilparken i tre år, samtidig som hun studerer i Danmark for å bli dyrepasser i zoologisk hage. Hun har selv reptiler hjemme som kjæledyr, men på jobb har hun utviklet et nært forhold til spesielt en; kameleonen Charlie.
– Charlie sliter litt med sosial angst, men er nå på bedringens vei, sier Rebecca.
I det tropiske buret beveger Charlie nervøst på de tynne beinene sine. Beveger øynene bare slik en kameleon kan. Han kan se flere veier på en gang, og bevege et øye uavhengig av det andre. Han lurer nok på hva som forgår på utsiden.
Rebecca åpner glasset på buret, lar Charlie vandre ned fra grenen og forsiktig over på armen hennes.
– Vi blir kalt kjærester her. Han prøver alltid å pare seg med meg. Jokker fram og tilbake på armen min, sier Rebecca.
Han er ganske seksuelt frustrert. Og ikke kresen.
– Han bruker å bare kaste seg ut av buret om vi åpner det. Da bryr han seg ikke om hvem det er, han bare prøver å få seg noe.
Nå henger Charlie fast på Rebeccas arm og nekter å returnere hjem igjen. Han vil være med på utflukten.
– Nei, skal du være med, da? Ja, ja, du får bli med videre, da.
Fra andre siden av rommet følger Brutus hele tiden med. Selv om han ligger like rolig som en krokodilledukke, følger blikket hvert minste skritt de tar.
Humorkongene
Litt lenger bort i lokalet bor Thomas og Harald, som blir kalt husets komikere av de ansatte. Inne i buret svinger de seg rundt på grenene sine og banker på glassruta til de som står utenfor.
– Ohoh-ahah, roper Thomas.
– Thomas ble sur på meg forrige torsdag fordi Harald hoppet på skulderen min, sier Rebecca.
De kan begge være litt dramatiske. Harald geiper mot oss.
– Nei, nå må du faktisk gå hjem Charlie, jeg kan ikke ha deg med hele tiden, sier Rebecca, mens hun stryker han.
– Hei Satan
I etasjen over er ikke stemningen like festlig. Her ligger blant annet Satan, husets egentlige leder. Hun holder seg litt i bakgrunnen av glassburet. De nydelige fargene hennes glinser mot oss. Lilla, blå og grønn. Hun er vakker; men personligheten matcher ikke det vakre utseendet.
– Henne skal man ikke kødde med, hun er en bitch, sier Rebecca.
Satan er en aggressiv pyton, klar til å angripe hvem og hva enn som prøver å komme inn på hennes område.
– Hun er sånn «tok du på tingene mine? Det er faktisk MITT».
Rebecca forteller om en opplevelse hun hadde i koronaperioden når reptilparken holdt stengt. Hun sto rett foran buret hennes og sa «hei Satan», så kastet Satan seg rett på glasset for å ta henne. Rebecca har aldri håndtert Satan siden.
– Nei, jeg tror jeg heller henter Pandoras, han er en skikkelig mammagutt, sier Rebecca på vei inn på bakrommet.
Hvem hadde trodd at en kongepyton kunne være en mammagutt?
Overraskende myk
I 15 år har Oslo reptilpark vært åpent for besøkende. Kjæresteparet Carsten og Frida er noen av de som har tatt turen hit akkurat denne dagen. De synes det er spennende å se alle de eksotiske dyrene.
Rebecca kommer tilbake med Pandoras, og plasserer han i Carstens hender. Pandoras slanger seg rundt armen hans, stikker tunga ut og hveser.
– Vent, den er vel ikke giftig?, spør Carsten.
– Nei, han spiser mus og rotter, han, sier Rebecca.
– Det er ingen slanger som spiser bær. altså? Nei vel, sier Carsten.
Frida er litt mer forsiktig og holder seg i bakgrunnen. Etter en stund er også hun trygg nok til å prøve.
– Hvordan er det å holde han?
– Morsomt, han er overaskende myk og ikke så skummel egentlig, sier Frida.
Født i fangenskap, men ikke som en katt
Pandoras åler seg oppover armen til han henger rundt halsen hennes som et skjerf. Frida står skrekkslagen og lurer på hva som skjer, før hun ber dyrepasser Rebecca om å fjerne slangen. Men Pandoras er ikke farlig, han er nemlig født i fangenskap og er vant til å møte mennesker hver eneste dag. Det gjelder samtlige av dyrene i reptilparken.
– Ville de ikke trivdes bedre i det fri?
– De hadde nok blitt mer stressa i naturen. Siden de er født i fangenskap ville de slitt med å overleve og tilpasse seg, for de har aldri måttet kjempe for å få mat. De vet at de alltid vil få mat her og at vi respekterer deres grenser, sier Rebecca.
Rebecca forteller at tommelfingerregelen er at dyr skal klare å strekke seg helt ut i buret, så godt det lar seg gjøre. De ansatte følger alltid med på om de trives, og hvis ikke, så endrer de på noe for å gjøre det best mulig for dem.
– Vi har dyreaktivister som kommer hit. Eller Karens. De sier at vi ikke gjør det vi kan for at dyrene skal ha det bra, at de ikke trives her. Men igjen, jeg har kanskje ikke sovet på tre dager fordi jeg stresser over et spesifikt dyr som ikke er helt frisk, sier Rebecca.
En liten barnefamilie kommer til. De vil også kjenne på Pandoras. Det lille barnet stryker forsiktig over det tørre, glinsende skinnet hans.
– Kjennes den ut som en katt?, spør moren.
Den kjentes nok ikke helt ut som en katt, kanskje heller mer som en nakenkatt.
Voksne og barn går rundt i lokalet, med store øyne kikker de inn i burene. Barna banker på, og får tilsnakk av dyrepasserne.
– Ikke bank på glasset!
Dyrene bryr seg ikke like mye. Dette er hverdagen deres, og de fleste av dem er reptiler – som egentlig bare ligger rolig i vente på neste måltid. Slik går nok en dag i deres liv.
@twitter
facebook
YouTube
Instagram
Soundcloud