Ukrainsk støttespiller

Det er begynnelsen av september og man kan føle en forsmak av høsten som kommer i gatene i Drammen. Været er både klart og stille og sola skinner slik at den kan gjøre dagen varmere. Mennesker i byen haster på jobb til fots, med sykler og i biler. Bladene på trærne skjelver når en svak vind beveger dem. Her i sentrum i Cappelens gate 42 finnes flere bygg i brun murstein med skilter i blåfarge.

Det er en frivillig organisasjon som heter Blå kors. Den driver stor sett med folk som har problemer med rusmidler, men siden Russland invaderte Ukraina bor det mange ukrainske flyktninger i mottaket til organisasjonen.

– Det er veldig bra å bo her. Dette mottaket sikter mot å bli det beste i hele landet, sier Natalia Lutsyk, lærer i norsk språk for ukrainske flyktninger.

Her kan familiene til ukrainske flytninger få et sted å bo, mat, opplæring i norsk språk og andre fasiliteter.

Ett bygg skiller seg ut. Det er kirken til Blå kors. Den er laget i tre, og er gjort om til undervisningshallen hvor ukrainske barn kan lære norsk språk. På veggen henger bilder med norsk alfabet, norsk ord og oversettelser av dem og invitasjonsord til gjester. Hallen er også utstyrt med flere bord med kontorartikler, sofaer og stoler. Tegninger laget av barna henger også på veggene. 

Undervisningstime

Klokka nærmer seg ti og timen i norsk språk er i gang.

– Jeg er ferdig med skole, sier en gutt.

– Jeg er ferdig med lekser, presiserer Natalia Lutsyk, lærer i norsk språk for ukrainske flyktninger.

Natalia Lutsyk er vokst opp i Ternopil i Ukraina. I 2007 startet hun en mastergrad i engelsk på Universitet i Oslo. Videre begynte hun å jobbe som lærer. I tillegg tok hun ekstra utdanning i spesialpedagogikk og matematikk på Universitet i Oslo og Universitet i Sørøst-Norge.

Nå jobber hun fulltid som lærer i engelsk og matematikk på Eknes ungdomsskole på Krokstadelva. Siden april 2022 har hun blitt lånt ut til Blå kors-mottaket i Drammen, og der underviser hun norsk for ukrainske flyktningbarn, som er her og de som ikke har fått tildelt en skole ennå. De venter på papirene og samtidig skal de ha et undervisningstilbud.

Det er fullt av liv i det store rommet. Barna er veldig aktive. Det er mange spørsmål til læreren. De snakker om mat, grønnsaker, skoleundervisning og andre temaer i norsk språk. Man kan høre en blanding av norsk, ukrainsk og russisk. Noen barn snakker russisk, men alle er fra ulike deler av Ukraina. Natalia snakker på ukrainsk når hun forklarer noe som barna ikke forstår.

– Liker du te eller kakao? spør Natalia.

– Kakao, svarer fort ei jente.

– Liker du å drikke fra et glass eller fra en kopp? spør Natalia videre.

En gutt vet ikke hvordan han skal svare, så Natalia hjelper ham. Han leker ved siden av leksene og det er vanskelig for ham å holde konsentrasjonen.

Pause

Klokka blir halv elleve.

– Da er det pause, sier Natalia.

Barna ser veldig lykkelig ut for få tilgang til å slippe ut til bakgården av hallen. Der er det en trampoline og barna begynner å hoppe. Det er mye latter og bråk.

– Rebjata komne, «Gutter, kom til meg», roper en gutt på russisk.

Når det er pause spiller Natalia kort med en del av elevene i et kortspill som heter «Idiot». Natalia snakker norsk.

– Skal vi dele ut kort? spør Natalia.

– Beryte karty, «Ta et kort», sier en av elevene på russisk.

– Din tur, sier Natalia og spillet går videre.

En annen del av barna leker ute. Noen løper fra hallen til bakgården og tilbake.

Timen er i gang igjen

Pausen er over og undervisningen forsetter. Denne undervisningen er en kombinasjon av teori og lek der barna deltar aktivt.

– Timen «tse moje buty hodyna abo urok», forklarer Natalia til en elev på ukrainsk, om hva ordet «en time» betyr.

Det er vanskelig å holde ro i klassen. Barna spretter rundt.

– Bare lukk skrivebøkene! Jeg skal si på ukrainsk og dere skal svare på norsk. Alle ser på meg! sier Natalia når hun prøver å holde fokus rundt undervisninga blant barna.

– Сhytaty, spør Natalia.

– Lese, svarer en gutt.

– Bra, sier Natalia.

Natalia ber om stillhet i rommet for at elevene bør holde ro i klassen, og hun forsetter skoletime.

Etter en stund med pause i ti minutter fortsetter timen igjen. Nå samler Natalia barna rundt to bord som står sammen, for å spille et puslespill, hvor barna skal nevne bildene på det de pusler.

– En papuga, sier en gut.

– En papegøye, retter Natalia gutten.

Time er over

Timen er over, og Natalia rydder opp i halen sammen med barna.

– Ingen forlater rommet før vi har ryddet alt opp! sier Natalia høyt.

Barna rydder etter seg og forlater rommet. Noen av dem spør om det er mulig å gå.

– Ja, sier Natalia.

Det er ingen barn i rommet lenger, men Natalia slutter å rydde resten selv. Hun tar en skuff og en børste, og hun feier golvet i hallen. Det er stille og rolig.

Den ukrainske forening i Norge

Etter at alt er i orden i Blå kors kirke, går Natalia rolig ut av bygget. Hun møter kollegaene som jobber hos Blå kors. De snakker en stund sammen og smiler til hverandre.

– Hvordan går det med undervisninga? spør en kollega.

– Det går bra, svarer Natalia.

Natalia fortsetter å gå videre til bilen sin. Hun haster ikke, og det ser ut at hun er i god tid til andre saker på dagen.

I tillegg til hovedjobben sin som lærer er Natalia Lutsyk siden mars 2022 leder av Den ukrainske forening i Norge. Hun forklarer:

– Vi er den eldste og den største organisasjonen i Norge som har som formål å bevare og viderebringe den ukrainske tradisjonen til nordmenn, men også til ukrainske barn i Norge, og på en måte bygge broer mellom ukrainere og Norge. Det er kanskje det, men med krigen har fokuset endret seg litt, for nå fokuserer du mye på å vinne krigen og hjelpe ukrainerne i nød både flyktninger, men også interne flyktninger som befinner seg i Ukraina. Så jeg tror at hovedfokuset nå er på den humanitære jobben.

Butikk

Videre fra Blå kors tar Natalia en biltur hjem til Solbergelva i nærheten av Drammen. Hun stopper bilen sin hos Price lagerbutikk på Krokstadelva.

Her i butikken tok hun en handlevogn og markerte den med hjerter i ukrainsk flagg. Det er et skilt på handlevognen som viser at den er til innsamling av varer til Ukraina. Det er også skrevet liste av varer som man kan legge i. Blant disse er ris, pasta, havregryn, kaffe, te, byggryn, tørre erter, tørre bønner, sukker, mel, kjeks, leverpostei, fisk i metallbokser.

Hun sier at det bare er denne butikken som gav lov til å samle inn til ukrainere i Drammen og rundt byen. Hun har kontaktet andre butikker, blant dem var KIWI og andre kjente kjeder i Norge, men hun fikk ikke lov til å gjøre det.

Hun går til kassen og tar poser for å hente matvarer fra handlevognen:

– La denne posen med pasta være igjen i handlevognen! Folk donerer mer aktivt hvis det er noe som allerede ligger i den, sier Natalia når alle innsamligsvarene er hentet i poser.

Innsamlingslager hjemme

Natalia bor på Solbergelva. All donasjon som hun får sorteres i esker hos henne før de skal til Ukraina. Alle tingene som er sortert ligger under trappen hennes.

– Vi sender bare disse varer som har langvarige utløpsfrister og kan holde logistikk, for eksempel konserver, klær og så videre, sier Natalia.

Ikke så langt fra trappa finnes en liten, hvitt skål på golvet som viser at Natalia har en kjæledyr.

– Det er til katt, sier Natalia og smiler.

Ungdomsskole på Krokstadelva

Om dagen rundt klokka to kommer Natalia til lærermøte med andre kollegaer. De samles hver tirsdag. Det er et stort rom med sofaer, stoler, flere bord, liten kjøkken, tavla og moderne malerier i veggen.

Det er mange kollegaer av Natalia til stede. Alle snakker sammen og de er glad til å møte Natalia. Det er servert te, kaffe, pølser, lomper, pølsebrød, og alle som er til stede, spiser gjerne mens de diskuterer med hverandre.

Klokka er kvart over to og lærermøte har begynt. Natalia sitter stille og lytter til direktør av skolen som holder foredraget for alle på møte. Møtet varer inntil klokka kvart på fire, og det foregår med en del korte pauser.

Vera Jusnes er kollega til Natalia. Hun underviser engelsk og samfunnsfag. Vera sitter rolig og smilende. Hun oppfører seg som en hyggelig person. Hun sier om Natalia:

– Jeg synes hun er veldig god å samarbeide med. Hun er strukturert, organisert, målrettet, en fryd å være med. Jeg stortrives med å jobbe med Natalia. Hun må være her, får ikke lov å være borte lenge, sier og smiler Vera samtidig.

Mor

Natalia har to små barn, men i april ble hun også omsorgsperson for sin nevø og sin niese som kom fra Ukraina:

– Jeg tenker at jeg har plass, for økonomien føler jeg det er ikke noe problem. Her man på måte må finne best mulig ut av situasjonen, men hadde jeg hatt mulighet så hadde jeg hatt ønske om å hjelpe flere. Jeg tenker for eksempel spesielt barn fordi her i Norge kan de få tryggheten. De trenger ikke, jeg sa til mine i hvert fall at de ikke skal se mye på TV og ikke skal følge med på krigen, men heller prøve å få seg en helt rolig, normal hverdag. Om jeg hadde hatt mulighet, så hadde jeg foreslått akkurat det samme til mine klassevenner, barna deres. Prøv å få flest mulig barn ut av krigen! sier Natalia.

Motivasjon

Natalia er også en frivillig lærer på Den ukrainske skolen Kobzar i Norge og det er hennes motivasjon:

– Det at du kommer i det ukrainske miljøet hvor alle snakker ukrainsk; alle føler seg som en stor familie. Vi passer på hverandres barn; jeg underviser; de andre passer på mine barn som er for små for skolen. Vi møtes; har noen utflukter, pikniker sammen. Så det er miljøet og menneskene som er den største motivasjonen, forklarer Natalia.