Fredrik Jørgensen Olsen finner glede i å slå løs på små, neongule baller en sen søndagskveld på Hasle i Oslo. Foto: Mathias Revheim-Rafaelsen

Ut å klaske kuler

En sen søndagskveld på Hasle kan studenter prokrastinere med god samvittighet.

Glatt, gul gummi griper tak i sandpapiraktig blå maling.

Såler skriker idet Jørgen Olsen tvinner sammen overkroppen, plasserer beina etter boka og lar torsoen gå løs på den neongule, hårete tennisballen som fyker mot ham.

Venstre arm leder an. Fra en åpen posisjon drar han racketen med seg i en buet, brå bevegelse før han klasker løs på kula.

Thoff.


Fredrik Jørgensen Olsen tar imot ballen med forehanden. Foto: Mathias Revheim-Rafaelsen

På andre siden av nettet gjør Knut Karstein Visnes seg klar for kontakt.

Han gjør et lite, innøvd hopp, sprer høyre og venstre bein noe, posisjonerer seg selvsikkert med beina godt plantet i den ru overflaten og lar ballen komme ham i møte.


Knut Karstein Visnes gjør et “split step”. Foto: Mathias Revheim-Rafaelsen

Thoff.

I voldsom fart fyker ballen tilbake mot Jørgen. Rotasjonen den får fra slaget til Knut gjør at ballen spretter høyt opp etter å ha vært i bakken.

Igjen og igjen gjentar ballvekslingen seg, før Jørgen øyner en mulighet. Den forrige ballen fra Knut blir akkurat litt for kort. Jørgen løper frem til nettet, tar ballen direkte ut av lufta med racketen og plasserer den helt på linja av banen.


Fredrik Jørgensen Olsen tar ballen direkte ut av lufta med en volley Foto: Mathias Revheim-Rafaelsen

Han snur seg bort fra motstanderen, og feirer ydmykt ved å knytte hånden. Tennis er en gentlemans idrett, og man skal aldri hovere over taperen.

Prokrastinering med god samvittighet

Det koker på Oslo Tennisarena på Hasle – det norske riksanlegget for tennis, og hovedkvarteret til Norges tennisforbund –  selv om klokken er 21:00 på en søndag.

Åtte tennisbaner og tre padel-tennisbaner fyller to massive haller med stor takhøyde.

Studenter fra ulike universiteter og høyskoler i Oslo kommer hit så ofte de kan gjennom tennisordningen til Oslostudentenes idrettsforening (OSI).

I et par minutter har de to kameratene og motstanderne stått bak en blå presenning med en grønn netting foran og ventet på at den faste banen skal bli ledig.

Inne på den godt belyste hardcourten har Visnes åpnet er rør med tennisballer, og den syntetiske lukta har fylt området rundt de fire stolene som brukes så lite som mulig av studentene.

– Jeg vet hvorfor jeg ikke er helt oppe å nikke akkurat nå, sier Visnes, etter å ha spilt noen flere poeng mot Olsen.

Han tar en slurk av flaska med rød husholdningssaft og fyller lungene med den klamme lufta et par ganger.

– Jeg glemte å spise før jeg dro, så jeg måtte spise en baguette på T-banen. Kroppen har sikkert ikke rukket å bryte den ned og ta opp energien ennå.


Fredrik Jørgensen Olsen og Knut Karstein Visnes er tidlig ute til treningen, og må vente til pensjonistene er ferdige med banen. Foto: Mathias Revheim-Rafaelsen

Det er klart det krever energi å holde ut en økt for viderekomne spillere på OSI Tennis. I to timer i verste sendetid, fra klokken 21 til 23 på en søndag, skal tennisballen frem og tilbake over nettet så mange ganger som mulig. Studentene skal ha valuta for pengene.

– Hva er det som gjør at dere gidder å møte opp her så sent på en søndag?

– Det ærlige svaret er at det er da OSI har banetid, sier Olsen.

– Og det ærlige svaret mitt er at ikke jeg har noe bedre jeg skulle gjort. Det er fint å trene kroppen litt, og å snakke piss med Fredrik, sier Visnes.

De er begge enige om at tennis er en fin måte å holde seg i aktivitet. Man glemmer at man har puls, at man er sliten, at svetten renner. For Olsen er det den ultimate formen for prokrastinering.

– Det er prokrastinering med god samvittighet. Hvis jeg heller burde lest fag, kan jeg i det minste si at jeg har trent.

Visnes finner glede i det kompetitive. Både konkurransen med Olsen og seg selv er verdsatt.

– Dette høres corny ut, men det er gøy å gjøre noe du kan bli bedre i, og attpåtil føle at du blir bedre. Du klarer å slå hardere, og bedre plasserte baller. Og så er det gøy å slå en dritbra ball, og så se Fredrik bare stå der og lure på hva som skjedde, sier Visnes.

– Det er lenge siden du har klart det, da, repliserer Olsen.

OSI: – Helt kaos

Thea Hustad Holen er rekrutteringsansvarlig i OSI Tennis.

Det er hennes jobb å dra rundt på foreningsdager på universitetene, avholde prøvetreninger og henge opp plakater i byen for å verve studenter.

Så langt har det vært en enkel jobb. Pågangen på OSI Tennis har nemlig vært enorm de siste årene.

– De siste to årene har interessen skutt i været. I fjor var det helt kaos, og vi ble nødt til å heve grensen for antall medlemmer, forteller Holen.


Thea Hustad Holen har mye å gjøre som rekrutteringsansvarlig i OSI Tennis. Foto: Privat

Klubben har kapasitet til å ta inn 180 medlemmer. Nå er de 181. Hadde de hatt ubegrenset med plass, kunne de hatt 126 medlemmer til, for det var antallet som fikk søknaden sin avvist dette semesteret.

I tillegg har Holen ansvar for å følge opp de 181 medlemmene som har fått innpass i klubben. Det er mye jobb i starten av hvert semester.

– Det er to-tre måneder i starten av hvert semester der jeg får flere e-poster om dagen med spørsmål.

Holen mener å ha svaret på den økte interessen.

– Det tror jeg er på grunn av Casper Ruud, altså. Folk har fått øynene opp for sporten, og ser at den ikke krever så mye om man bare vil spille litt.

Selv begynte hun med tennis da hun var på utveksling i staten Washington i USA på videregående. Da spilte hun på tennislaget på den videregående skolen hun gikk på.

Spillegleden tok hun med seg hjem til Norge og hjembyen Molde, før hun pakket ned racketer og baller og dro til Oslo for å studere på BI.

Casper Ruud-effekten

På T-banen på vei hjem fra trening klarer hverken Fredrik Jørgensen Olsen eller Knut Karstein Visnes riktig å svare på hvorfor de begynte med tennis for litt over et år siden.

– Jeg vet egentlig ikke helt. Jeg spilte litt som barn, og så tok jeg det opp igjen nå. Kanskje jeg hadde litt teknikk i bunnen, sier Olsen.

Visnes har alltid hatt en fascinasjon for sporten.

– Jeg husker jeg så mye på tennis da jeg var barn, og spilte dataspill med tennis.

Kristiansunderen, som studerer fysikk på Universitetet i Oslo når ikke han dunker baller på Hasle, brukte resten av tiden som barn og ungdom på karate og svømming.

– Det slutta jeg med da jeg begynte å studere, og da fikk jeg endelig tid til å teste ut tennisen, forteller Visnes.

De kan begge godt finne på å sette seg ned foran TV-en og se en maratonmatch med de virkelig gode tennisspillerne. Det hjelper også på at Norge har eksportert flere spillere i verdenstoppen de siste årene.

Casper Ruud fra Snarøya i Bærum er i skrivende stund rangert som nummer to i verden blant herrene i singel (én og én spiller mot hverandre). Han har vunnet 9 turneringer på det høyeste nivået så langt i karrieren. Hittil i år har Ruud også spilt to finaler i en såkalt Grand Slam-turnering, som ansees som de gjeveste og tøffeste.

I tillegg har man Ulrikke Eikeri fra Nordstrand i Oslo, som er på 42. plass på double-rankingen for kvinner (to og to spillere mot hverandre). Eikeri har én tittel på toppnivå, og tok seg også til finalen i Grand Slam-turneringen French Open i Paris i sommer.

Fredrik Jørgensen Olsen fikk en gang se Ulrikke Eikeri i levende live på trening på Oslo tennisarena på Hasle.

– Jeg husker jeg tenkte hva i alle dager det var som foregikk borte på den banen der. Det var masse folk rundt, og da skjønte jeg at det var henne.

– Er tennis lett?

Visnes har bestemt seg for å dusje i garderobene på Oslo tennisarena. Det tar ikke Olsen sjansen på, han vil rekke T-banen hjem.

Klokken er blitt 23:15 når Visnes kommer småjoggende ned på perrongen på Hasle. Det er ett minutt til T-banen går.

Restene av den kalde høstluften henger igjen i ansiktene deres, og røde i kinnene tar de plass på T-banen.

Visnes puster ut.

– Tennis er egentlig ganske lett.

– Er tennis lett? spør Olsen vantro.

– Tennis er lett ja.

– Nei.

– Nei, kanskje ikke. Men det er lett å komme i gang.

– Det er sant, vedgår Olsen.

– Og kanskje det viktigste av alt: jeg får opp skrittelleren min veldig lett, sier Visnes.