VIP-pasienten på Radiumhospitalet

– Jeg er så glad for at jeg er meg. Fordi jeg lever! skal Katrine ha sagt til moren sin etter en dansetrening i 1980.

I dag er Katrine Kopperud Eriksen 51 år. I leiligheten på Mortensrud bor hun sammen med mannen Øivind, katten Piasava og chihuahuaen Roxy. I Sørumsand bor datteren Sarah og barnebarnet, og i oktober skal også Katrine og Øivind flytte dit.

– Jeg ble gravid da jeg var 18 år, og ble anbefalt av skolen å avslutte skolegangen min. I ettertid skulle jeg ønske noen andre enn mamma og pappa sa: «Katrine, bare gjennomfør!»

Katrine veiver bestemt med pekefingeren slik hun gjerne skulle ønske at noen på skolen hadde gjort.

Hun var alenemamma fram til Sarah var elleve år gammel, men har aldri angret på at hun ikke tok abort.

– Jeg ble rost av skolen for at jeg ikke tok abort. Men for meg føltes ikke abort som en mulighet. Foreldrene mine skilte seg samme høsten som jeg ble gravid, og jeg følte jeg hadde fått muligheten til å skape en familie som ikke gikk i oppløsning.

TT-kort

Bilene suser forbi mellom kardiologisk avdeling og Espresso House på Ullevål sykehus. Ut fra avdelingen vandrer en hvitkledd dame ut, men hun er ikke sykepleier. Hun er bare god til å kle seg etter omstendighetene hun er i. Hun spankulerer rett bort til Espresso House.

– De hadde islatte! Islatte på havre er altså bare så godt, smiler Katrine, og ler mens hun går med Roxy i bånd.

Hun ser etter taxi, aller helst en Oslo-taxi. Hun har et TT-kort, det har hun hatt siden 2017. TT-kort er for mennesker som trenger tilrettelagt transport. I bilen får Roxy sitte på fanget. Hun er helt rolig, å ta taxi er hun vant til. Mellom sippingen på sugerøret og litt fnising her og der snakker Katrine om at hun kanskje skal ta ny tatovering snart.

Med hele livet i vente

I 2001 møter hun Øivind, som hun flytter sammen med og gifter seg med. Men ennå savner hun noe i livet - en utdanning og et yrke som er mer enn å være ufaglært lærer.

I 2008 fullførte hun videregående og høsten 2009 begynte hun på lærerutdanningen på Høyskolen i Oslo, nå OsloMet.

– Å, studietiden! Det var den beste tiden. Det var Kaja og meg. Min aller beste venn. Det er naturligvis ganske tøft å studere i voksen alder, men slik ble det. Jeg setter så stor pris på alle erfaringene og minnene jeg har fra før studietiden! Det som gjør meg til meg er alt jeg har opplevd, det er ingenting du kan ta vekk fra historien og så forvente jeg skulle vært samme person.

28. mai 2013 skulle hun ha sin siste eksamen. Hun og bestevenninnen Kaja Sofie Fosse så veldig frem til å endelig være ferdig med studiene.

– Jeg gledet meg så veldig. Følelsene jeg satt med fra starten av mai var at alt var surrealistisk. Alt var klart for at livet virkelig skulle begynne. Jeg hadde fått fast stilling som lærer på Ammerud barneskole fra høsten av, og gledet meg utrolig.

Tårene triller nedover kinnet hennes. Hun synker ikke sammen når hun gråter, istedenfor retter hun seg litt opp i ryggen, samtidig som hun tørker tårene. Det som skjedde våren for ni år siden, har fortsatt stor innvirkning på henne den dag i dag.

Før eksamen måtte Katrine gjennomgå det som viste seg å kun være starten på et smertehelvete.

– 16. mai begynte smertene. Jeg har aldri kjent slik smerte før. Det var på en måte menstruasjonsliknende, men tusen ganger verre. Jeg måtte ta en Paracet, og det har jeg aldri gjort for menssmerter før. 17. mai dro jeg hjem tidlig, og det er ikke typisk meg.

Katrine er sosial. En gjestfrihet, åpenhet og omsorg for dem rundt seg oser ut av henne. En varm, god energi omslutter henne og alle hun prater med.

– 19. mai skjedde det. Jeg skulle på toalettet, og idet jeg satt meg ned, renner noe ut av skjeden. Det var samme følelse som når man går på toalettet etter en natt med mensen. Det kom en kadaverliknende lukt ut av meg, og jeg ble egentlig litt kvalm.

Dagene og ukene som fulgte ble fylt med besøk på Volvat, celleprøver„gynekologiske undersøkelser mens hun var i narkose og beskjeder ingen ønsker å få. Katrine var tøff. Hun ønsket så gjerne å få fullført eksamen. Under en kollokviegruppe fikk hun så vondt at Kaja tok henne med til Volvat og der fikk de beskjed om å dra til Ullevål sykehus.

– Vi var sultne, så på veien stoppet vi en tur innom McDonald`s og spiste litt mat og tok en røyk.

På Ullevål ble hun møtt i døra med «Er du Katrine? Hva tok så lang tid?». Mens Katrine forklarer, står hun på stuegulvet og gjør en speiderhilsen:

– Jeg følte meg som en skolejente som stod parat, var jeg i trøbbel nå? Jeg ville bare spise og røyke litt, humrer Katrine.

Hurra for Katrine

Sommeren 2013 ble tilbragt på Radiumhospitalet for å få strålebehandling og cellegift. Cellegiften måtte bli avsluttet på grunn av blodforgiftning. Den siste uken av strålebehandlingen fikk hun innvendig og utvendig behandling. Tidligere hadde behandlingen kun foregått utvendig.

– De stakk noe liknende strikkepinner inn i livmoren min, og et anestesiteam sprang etter, mens jeg blir sendt til MR for å sjekke at alle satt riktig. Det var helt forferdelig. Med en gang jeg fikk vondt, fikk jeg mer smertestillende.

På hennes 42-årsdag 16. august 2013 skulle hun egentlig blitt skrevet ut, men på grunn av stort blodtap måtte hun være et døgn til. Burdagsgaven var derfor en pose med blod på den ene siden av sykehussengen og det norske flagg på nattbordet. Hurra for Katrine og livet, liksom.

Som enhver annen person med lakenskrekk og gode venner, liker Katrine å feire. Bursdager, jul, jubileum, livet. 

Angsten for å dø

Døden er sentralt. Sykdom, sykehus og dårlig livskvalitet gjør at man lurer på hvor døden står i bildet. I 2014 fant Katrine ut at kreften var tilbake, og denne gangen var den ikke kurativ.

– Jeg hadde en angst for å dø, men ikke av egoistiske årsaker. Jeg var livredd for at Sarah skulle stå alene som voksen. Man slutter ikke å trenge mammaen sin selv om man er 24 år gammel. Jeg ville kjempe mer, å dø var ikke frigjørende. Jeg sa til meg selv at dette skal jeg faen meg klare. Men alt som kunne gå galt, gjorde det.

Kjærligheten Katrine har for Sarah er stor. Katrine trenger fortsatt sin egen mamma den dag i dag. Mamma Kirsten er til stor hjelp, og har alltid vært det. Familien er kjær for Katrine, og ikke engang forferdelige diagnose skal få komme mellom familien og henne.  

14. juli 2014 gjennomførte kirurgene en bekkeneksentrasjon. Her fjernet de eggstokk, eggledere, livmor og lukket nesten igjen skjeden hennes.

– I dag har jeg kun to centimeters åpning i skjeden. Jeg har ikke hatt sex siden 2. mai 2013. I tillegg til alt de fjernet, gjorde kirurgen også om 20 centimeter tynntarm om til en urostomi, en åpning på magen der urinen ledes ut.

Etter operasjonen var Katrine kreftfri. Den 25. juli sprakk tykktarmen. Hun ble hasteoperert og svevde mellom liv og død. Hun fikk utlagt tarm, kolostomi.

– Det er vel her historien begynner om VIP-pasienten på Radiumhospitalet. I 11 måneder var jeg innlagt. Verken før eller etter har avdelingen hatt noen med så lang innleggelse. I 11 måneder var min adresse rom 326, Ullernchausseen 70.  Grunnen til at jeg den dag i dag blir kalt VIP-pasienten er fordi det alltid er en sengepost klar i tilfelle jeg skal trenge den.

I løpet av innleggelsen lå hun med åpen buk i tre måneder og var i narkose daglig så legene kunne klippe dødt vev fra buken.

– Jeg gledet meg alltid til narkosen, da fikk jeg virkelig slappe av. Under denne innleggelsen tenkte jeg at jeg kunne dø. Det var ikke lys i enden av tunnelen. Et minne som ennå gjør vondt å tenke på.

Hun stopper opp og trekker pusten. Det er kun en gang tidligere hun virkelig har trengt en pause for å puste og samle seg. Historien har hun fortalt ofte. Til journalister, kreftforeningen og nye bekjentskap.  

– En natt ringte jeg Øivind. Jeg spurte ham «Elsker du meg virkelig ikke? Hent meg på sykehuset. Jeg vil hjem. Jeg vil dø.» Det var ikke ofte jeg var så rett ut. Men det har vært noen sånne episoder. Jeg tenkte aldri på hvordan han reagerte når kona hans ringte og sa sånt. Jeg var på medisiner, jeg hadde det forferdelig. Jeg ville dø, det var eneste løsningen.

En hverdag tilnærmet normal

Juni 2015 skulle hun leve livet hjemme. Utskrivelse betød ikke friskmelding. Hun måtte lære seg å leve. Hun måtte lære seg å dusje, gå, håndtere og stelle stomiposene. 

– Plutselig sluttet den ene nyren min å funke, og den andre nyren funket ikke optimalt den heller. Så jeg fikk nyrekateter i begge nyrene.

Katrine sier noe av det vanskeligste er at hun aldri har møtt en hun kan relatere til. Hun tror ikke det er noen i Norge med like mange senskader som henne.

– Jeg har lurt hvorfor dette har skjedd akkurat meg. Etter jeg ble ufør har jeg slitt med å finne plassen min i livet. Jeg vil ikke være ufør, men jeg skjønner godt hvorfor jeg heller ikke kommer til å bli ansatt noe sted. Jeg var, og er, mye inn og ut av sykehus – sånn sett hadde jeg vært en litt håpløs ansatt, ler hun mildt.

Frivillighet ble redningen

 – Jeg tenkte «hvorfor i helvete er jeg her?». Og så fikk livet mening igjen. I 2020 ble jeg leder i gynkreftforeningen i Oslo/Akershus, det tenker jeg på som min fulltidsjobb. Å få drive frivillig gir meg mye glede, og jeg finner mye støtte i mine medsøstre.

Nå er en uke for Katrine fylt med sangtimer, turer med hunden, venner, gynkreftforeningen og å være likeperson for stomiposer. Det vil si at hun er samtalepartner for folk som nylig har fått stomi, og hun får spørsmål om alt fra klær til promp.

– Det er gøy med promping i stomipose. Første gang jeg prompet med stomiposen satt Sarah og jeg i sofaen. Så kom det en knaselyd og vi skvatt til. Jeg hoppet opp fra sofaen og Sarah spurte «mamma, var det deg?». Jeg fikk helt latterkrampe idet jeg skjønte det var en promp! Det som er skikkelig gøy med prompene mine er at de lager alltid lyd, men de kommer jo i posen! Så hvis du hører den er den min og hvis du lukter den, er den din! Hun ler godt enda en gang.

Et hjem fylt av liv

På Mortensrud er klokken så vidt bikket 09.00 når Katrine får sitt ukentlige besøk av hjemmesykepleien. Sykepleieren spør om det går bra med henne mens hun renser innstikksårene til nyrekateterne.

– Det går bra med meg nå, men jeg gruer meg til andre siden. Høyresiden gjør alltid vondt, sier hun, mens hun sitter avkledd i sin egen stue.

Etter en dag fylt med mat fra Joe and the juice, kaffe fra Espresso house og mye god latter kommer mannen Øivind Eriksen hjem og naboen Marianne Salomonsen på besøk. Latteren henger løst i lufta, selv om samtaleemnet ennå er livmorhalskreften og senskadene.

– Det har jo ført til noen begrensninger her og der. Jeg velger å heller fokusere på mulighetene jeg har fått, sier Katrine.

Øivind kikker på Katrine med stjerner i øynene. Selv om de ser hverandre hver dag, er ikke kjærligheten borte.

– Og så må man sette pris på de hvite englene du har med deg, har du sagt det? At vi kaller legene og sykepleierne for de hvite englene? lurer Øivind på.

Hun sender Øivind et hengivent blikk idet hun takker ham for at han sa det. Øivind har brukt mye tid de siste ni årene på å grunne, fundere og reflektere rundt sykdommen og behandlingen. Han påstår han nok har vært mer irritert enn Katrine har vært.

Når alt kommer til alt er Katrine fortsatt seg selv, ikke lenger en skygge. Katrine lever livet sitt så langt det lar seg gjøre.

– Jeg har alltid vært takknemlig og hatt en tro på livet og at alt blir bra. Så jeg er fortsatt glad for at jeg er meg, jeg liker fortsatt å leve, konkluderer Katrine.