Pressefrihetens paradoks

Filippinene regnes som et av de landene i verden der det er farligst å arbeide som journalist. Jake Lynch mener derimot at Filippinene har en rimelig høy grad av pressefrihet.

- Pressefrihet er generelt ansett som verdifullt av de politiske kreftene i landet, sier han på telefon fra Australia. Han er leder for Centre for Peace and Conflict Studies ved Universitetet i Sydney, og har de siste 13 årene arbeidet med å forske på, utvikle og undervise i journalistikk.

Pressefrihet med begrensninger

- Det finnes en sterk følelse av sosialt ansvar blant filippinske journalister, mener Lynch og forklarer:

- Medier spilte en viktig rolle i å løfte frem motstand på den tiden da Filippinene var en amerikansk koloni. I 1985 ble landets største avis grunnlagt. Noe av tanken var å bruke The Philippine National Enquirer for å få bukt med den militære makten i landet. Avisens gravende journalistikk avdekket også valgfusk under Marcos-regimet.

Men journalister som kritiserer samfunnet og tar opp saker om sosial urettferdighet, blir ofte knyttet til opposisjonelle grupper på Filippinene. Journalister utsettes dermed ofte for trusler og drap.

- Ofte er dette journalister som går imot mektige interessegrupper, som blir beskyttet av det militære. Så kreftene som hindrer journalister i å undersøke denne typen saker, er den største trusselen mot pressefrihet på Filippinene, understreker Lynch.

Assosiert med geriljaen

Den 30. juni 2006 ble radiojournalistene George og Marciel Vigo drept av det militære. Lynch forteller om hvordan de to hadde mottatt en video laget av den kommunistiske opprørsgruppen New Peoples Army (NPA). Noen dager senere ble det unge paret skutt og drept på åpen gate i provinsen Cotabato. I en artikkel i International Herald Tribune, skriver en venn av paret om hvordan George Vigo fryktet at han var overvåket av det militæret i landet og svartelistet. Han hadde også nevnt at problemene startet etter at han hadde vist de lokale myndighetene denne videoen, som viser et raid utført av NPA.

- Den største trusselen mot pressefriheten på Filippinene, er hvis du som journalist blir assosiert med grupper som fremmer saker om sosial rettferdighet, enten du er det eller ikke. Da blir du lett et mål for militæret, sier Lynch.

En Filippinsk journalist viser frem et istykkerrevet pressekort etter at sikkerhetsstyrker nektet henne å høre presidenten tale. Foto: Keith Bacongco

Journalister blir svartelistet

Militæret blir ofte brukt for å få bukt med journalister som myndighetene frykter er tilknyttet opposisjonelle grupper, forteller Lynch. Mange journalister står i reell fare for å bli drept dersom de blir knyttet til disse gruppene.

Lynch forteller blant annet om hvordan regjeringen for et par år siden publiserte en liste over potensielle fiender, deriblant presseorganisasjoner som Journalistlaget og Filippinsk Senter for Gravende Journalistikk. Journalister så en sammenheng mellom denne listen og drepte kollegaer, fortsetter han.

Mer kritiske

Til tross for trusselen, er det mye kritisk journalistikk på Filippinene. Dette blir spesielt tydelig når man sammenligner filippinsk og utenlandsk presse, mener Lynch.

I 2006 undesøkte Lynch en dekningen av hvordan Arroyos regjering bestemte seg for å gå til krig mot den kommunistiske militære motstandsbevegelsen i sør, og utrydde den helt.

Her fant han ut at filippinske medier var mer kritiske enn vestlige medier. Han mener at filippinske medier ofte har en mer nyansert dekning enn vestlige, spesielt i sikkerhetssaker.

Det er allikevel mange uoppklarte tilfeller av journalistdrap i landet.

Aldri følt seg utrygg

Lynch har aldri følt seg utrygg på jobb i landet.

- Da jeg jobbet som internasjonal journalist på Filippinene, bodde jeg ikke i landet. Alt jeg gjorde var avhengig av kontakter som skaffet meg materiale og kilder i felten. Jeg kunne potensielt vært i fare, men siden jeg hadde arbeidet med å bygge relasjoner i flere år, følte jeg meg trygg sier han.

Hør det Jake Lynch sier om trusselen fra det militære her.