Askeladden

Hva i all verden er det som får en gallerist på beste vestkant til å satse millioner av kroner på et slitent hotell i  Østerdalen? 

Rett ved Thomas Heftyes Plass på Frogner i Oslo ligger Galleri Bygdøy Allé. Her i denne spesialforretningen for antikke kart norske prospekter, sjeldne bøker, brev manuskripter og eldre norsk kunst, har Pål Sagen holdt hus i snart 10 år.  Galleriet befinner seg i en kjeller, og er fylt med bøker, malerier, og gamle kart – deriblant det eldste Norgeskartet som finnes. Bøkene er så store at å åpne dem er en utfordring i seg selv. Ned en trapp lenger inn i lokalet kommer vi til det som mest av alt minner om et gravkammer passende for en farao. Lengst inne i krypten, etter at vi har passert kunstobjekter så fine at de er en påminnelse om at dette ikke er stedet for å snuble, ligger auksjonsrommet. Sist Sagen holdt auksjon var i 2019, da kartsamlingen til skipsrederen Finn Wilhelmsen ble solgt for over 3 millioner kroner. 

– Det er livsfarlig å la en 21-åring få vite at han kan tjene penger på hobbyen sin, sier Pål Sagen, mens han viser rundt.

I dag er han passert seksti, og mesteparten altså i kunstformidlingens tjeneste. Totalt er samlingen til Sagen på rundt 400 objekter, men  han har og stålkontroll på alle sammen. 

– Da jeg begynte i samlerbransjen var det noen som sa: «Pål, du kan velge å handle med Rolls Royce, eller Lada. Hva du velger, det spiller ingen rolle». Og for meg ble det Rolls Royce da. Jeg velger kvalitet over kvantitet, sier han. 

Sagen har ingen kunstutdannelse, men er likevel blitt en av landets fremste eksperter på landets kunsthistorie fra første halvdel av 1800-tallet. Selv tror han det er en fordel å ikke være bundet av lærebøkene. 

– Å lese kunstbøker fra A til Å har jeg aldri sett poenget i. Mitt utgangspunkt for å lære om kunsten er at jeg tilegner meg kunnskapen etter jeg har fått objektet. Jeg blir som besatt av det, men det er denne galskapen som kreves for å lykkes som samler.

Fra galleriet på Frogner skal Sagen og jeg ta den 3-timers lange turen fra Oslo opp til Koppang – det lille tettstedet i Østerdalen,  midt mellom Oslo og Trondheim.

Transportmiddelet er en bil du ikke ser så ofte på norske bilveier – nemlig en stor, svart Hummer. Den store SUV-en ble i sin tid utviklet for det amerikanske militæret av bilfabrikanten AM General, men tidlig på 90-tallet ble den også tilgjengelig på det sivile markedet – etter forespørsel av Arnold Schwarzenegger. Pål Sagen klatrer opp i det svarte skinnsetet, tar på seg setebeltet med den ene armen og setter i nøkkelen. Treffer på første forsøk, og vrir rolig om. Hummeren brummer.  Sagen humrer. 

– Hva er greia med bilen?

– Nei, si det du, sier han, mens han setter seg til rette i cockpiten. Jeg kjøpte den brukt for noen år siden, og trives ekstremt godt med den. Den egner seg til alt jeg trenger – kjøre i ulendt terreng her og der. Og frakte store kunstobjekter.

Bilen skal ifølge produsenten være sikret mot det meste.

Droppet ut av medisinstudier

Sagen vokste opp i et akademikerhjem i Ullevål Hageby i Oslo. Selv beskriver han oppveksten sin som en kardemommetilværelse, med trygge og gode rammer. Til tross for, eller kanskje på grunn av at begge foreldrene var lærere, var han ikke særlig glad i skolen. Etter å ha tatt opp noen fag fikk han likevel gode nok karakterer til å komme inn på medisinstudiet. Det ble en kortvarig affære. Han begynte på medisin i 1981, men droppet ut to år senere. Mens de andre på forelesning på Blindern, var Pål på auksjoner rundt om i Mellom-Europa.

– Samlerinteressen tok for mye tid, så til slutt fikk jeg kniven på strupen. Det var lege eller kunstsamler.  Mens de andre satt på forelesning på Blindern, satt jeg på auksjon i Amsterdam. Men så var det jo helst der jeg ville være også. 

For han begynte tidlig - faktisk det året han fylte 10 år. Det første han begynte å samle på var mynter, noe veldig få drev med på den tiden. På en lur og finurlig måte tok Sagen med seg 10-kroninger til banker, og vekslet inn i 1000 1-øringer. Omtrent rett etter Sagen begynte å samle mynter, kom Norsk Myntkatalog – og den skulle spille en viktig rolle. I katalogen kunne man nemlig se hvilke år som var gode, og da ble det slik at Sagen satt hjemme og brukte fingrene som flipperspill for å plukke ut de gode årene, og sile ut de dårlige. 

– Resultatet ble en verdifull myntsamling som jeg solgte en del år senere, sier han. 

Og det var nok omtrent da det gikk galt.

– Da jeg innså at jeg kunne tjene penger på hobbyen min, husker jeg at jeg tenkte: hvorfor i all verden skal jeg pugge og slite på studier? 

Derfor var det egentlig aldri var noen tvil.

Han innrømmer å ha angret en smule rett etter han droppet ut, men siden har han ikke sett seg tilbake. Likevel er han ikke en som går rundt og mener at folk bør droppe ut av studier for å jage etter lidenskapen sin – tvert imot. Han forteller med en fars stolthet og lettelse at datteren nettopp har fått seg fast jobb som meteorolog. 

På starten av 1980-tallet hadde SAS nettopp lansert det som kalles for ungdomsbilletter med betydelig rabatt for alle under 26 år. Det visste Pål Sagen å utnytte. Da han først begynte som det han kaller «seriøs samler», var det ifølge ham selv rådyrt å fly. Det gjorde at mange samlere måtte begrense seg når det kom til hvilke auksjoner de skulle reise på. Men Pål, som var i sin beste alder – han hadde ungdomsbillett. 

– Det var mange eldre samlere som var svært så sjalue, nærmest bitre på meg – fordi de visste at jeg hadde den fordelen, sier Sagen lattermildt. 

Han bedyrer at det aldri har vært pengene som har vært drivkraften for samlerinteressen. Det har handlet om de uventende oppdagelsen, de eventyrlige funnene.  Som den gang han fant førsteutgave av Jonas Lie på loftet hjemme, og kjente brystet flamme. Om hjertebank og hetetokter av å komme over et håndskrevet brev av Henrik Ibsen, eller malerier av Johannes Flintoe. Sistnevnte i mange år glemt i norsk kunsthistorie og gjemt vekk før han har fått nytt liv - takket være Sagens interesse for denne pioneren i oppdagelsen av Norge for to hundre år siden.

– Jaktinstinktet, det har alltid vært jaktinstinktet, sier Sagen, mens han slår rundt seg med armene i den romslige Hummeren. 

– Du har jo opparbeidet deg en stor samling, og tjent mye penger på kunsten. Har pengene virkelig aldri vært i fokus?

– Jo, det er klart jeg har prøvd å tjene penger på det jeg driver med – og jeg har også lykkes med det. Men nå de siste årene har for eksempel de store pengene ligget i samtidskunst, men akkurat det – det er ikke der min lidenskap ligger. 

– Hvorfor det?

– Jeg begriper det rett og slett ikke. Det er utrolig mye spekulasjon, og ting laget for kort tid siden av relativt ukjente kunstnere blir solgt for flere titalls millioner. Jeg forstår det bare ikke, sier han mens han rister fortvilet på hodet og slår ut med armene.

Samtidskunst er ikke det eneste av nyere ting Sagen holder seg unna. Han har en nokia fra et annet århundre, og betaler med kontanter i butikken.

– Jeg gjør det litt på trass. Hver gang jeg føler at jeg catcher opp, så har det allerede kommet ny teknologi, sier han.

Sagen beskriver seg imidlertid ikke som en fastlåst, mosegrudd gubbe av den grunn, og det er ingen regler uten unntak. Noe av det første han gjorde da han kjøpte hotellet på Koppang var å bringe tilbake skulpturen “Bølgen” av Arnold Haukeland – en modernistisk skulptur fra 1979.  Sagen hadde flere forskjellige motivasjoner for å tilbake skulpturen. Det hele startet med en samtale med ordføreren i kommunen i 2014, som kom til Sagen og sa at denne skulpturen var savnet foran hotellet, hvor den en gang stod. Sagen ønsket også å forskjønne omgivelsene utenfor hotellet, og i tillegg er han i slekt med Haukeland. Dermed ble det til at Sagen punget ut det han kaller en grei sum, også kjent som noen hundretusener. 

Og «Bølgen» er ikke det eneste kunstobjektet fra moderne tider tilknyttet hotellet. Veggen inne i hotellets pub “Askeladden” prydes også av et stort maleri. Maleriet er på 2x3 meter, malt av Bjarne Melgaaard, har den bokstavelig talt tittelen”Sad», som må sees i sammenheng av et motiv preget av en hund og mannlig ejakulasjon. Det er et maleri som lett skaper en kunstdebatt i de sene nattetimer på Koppang. 

– Det er ingen som vet bedre enn meg at kunsthistorien formes på nytt hele tiden. Alt har en gang vært samtidskunst, spørsmålet for meg er hva som blir stående av varig mening. Både Bølgen og maleriet til Melgaard trekker fine, lange linjer til museet. 

Samtidskunsten ble for alvor populær blant kunsthandlere på starten av 2000-tallet, og da merket Sagen at det begynte å butte litt for ham på kunstmarkedet. Det ble vanskelig å rekruttere nye kjøpere, og han begynte å miste motivasjonen. Han avslører at dette var noe av grunnen til at han fikk et ønske om å ha et ekstra ben å stå på – nemlig hotellet.  

– Det er noe med mange av elementene rundt omsetningen av samtidskunsten jeg overhodet ikke forstår, og jeg føler at veldig mye av det som hylles bare er «keiserens nye klær».  Jeg tror det hele bærer preg av en boble i et pyramidespill. 

Fra kunstsamler til hotelleier

Men hva er det som driver en kunstsamler fra Oslos vestkant opp til Koppang – et lite tettsted i Østerdalen med 1500 innbyggere? Svaret er hotelldrift. Det er her han taper pengene han vinner fra kunstsalgene. Hotellet kostet riktignok ikke mer enn noen få millioner kroner, da han kjøpte det. Siden har det vært investert mange millioner, og til nå har det ifølge mannen selv blitt samlet ganske mange millioner i underskudd. I sommer har det gått med ti nye friske millioner til utvidelse av hotellets romkapasitet. Hvordan endte han her, uten den ringeste erfaring? 

Tilfeldigheter og store ambisjoner, ifølge mannen selv. Han skifter fil, og tar av til Nebbenes Øst for å fylle shell-koppen med kaffe, idet han forteller om den spesielle innfallsvinkelen til Koppang. Det begynte tilbake i 1979, da han var på Norgesferie med sin mor. De overnattet på hotellet på Koppang, og han fikk et kjempegodt inntrykk av stedet. 

– Jeg bare elsket naturen og omgivelsene der oppe, sier han. 

Årene gikk, og det skulle ta lang tid før Sagen satte fot på Koppang igjen. Sammen med sin bror arvet han en hytte på Sørlandet, hvor det ikke var bilvei. Det var også på et tidspunkt hvor Sagens kones kroniske sykdom forverret seg, og hun ble dårlig til beins. De ble derfor enige om å selge hytta, og bruke fortjenesten på å kjøpe noe i Østerdalen – et sted Sagen mener er en gjemt diamant. Han kjøpte seg derfor en stor fritidseiendom, og på grunn av en rekke oppussingsprosjekter ble han tvunget til å søke ly på Koppangtunet Hotell fra tid til annen. Der han så han naturlig skjønnhet, men også store rom for forbedring. 

– Det var utrolig fint på Koppang, men jeg så også hvor forferdelig dårlig hotellet var drevet. Det var kalde rom ved ankomst, kald mat – rett og slett et helt enormt forbedringspotensial.

Tiltrukket av hotelldrift har han alltid vært, men det er en drøm han lenge nølte med å realisere. Så, en dag, så han en enkel finn-annonse for nettopp dette hotellet. Sagen tenkte at dette måtte være tidenes mulighet, og så sa han til sin kone, «her må jeg bare slå til». Sagen er i et veldig reflektert modus idet han sier:

– Det var nok jaktinstinktet mitt som slo til der også, ja. 

Grunnen til at han valgte Koppang, og ikke et hvilket som helst annet sted, er først og fremst at han har en tilknytning til stedet gjennom tidligere erfaringer. Men han er også opptatt av å la folk vite at det også finnes noe øst-vest i Norge, og ikke bare nord-sør. 

– Folk reiser nord-sør, men sjelden øst-vest. Det er fælt å si, men det måtte dessverre en pandemi til for at folk skulle oppdage at det faktisk finnes noe som er verdt å se her. 

Planen var egentlig å flytte opp til Koppang på heltid. Der skulle han være hotelldirektør, og hans kone skulle jobbe litt i resepsjonen. Det tillot imidlertid ikke helsen, så for Sagen har det blitt pendling mellom Oslo og Koppang flere ganger i måneden de siste 6-7 årene. 

– Hadde du gjort det hvis du visste at det skulle bli slik?

– Det er ingenting som blir som man tror det skal bli – og jeg er en person som ikke angrer på noen ting. Men selvfølgelig, når ting ble som de ble, så ser jeg at det er ting jeg skulle gjort annerledes. Jeg skulle hatt lavere ambisjoner, og jeg skulle ikke ha gått så hardt ut. 

– Hvordan skulle du ha gjort det, da?

Vi kjører inn i en ny tunnel hvor rush-trafikken har gått i stå, og mens vi dras inn i tunnelens mørke, blir Sagen med ett også mer alvorlig. 

– Hvis jeg hadde visst hvor tøff og barsk hotellbransjen er, hadde jeg nok betenkt meg på og kjøpt hotellet, sier han, før han rister lett på hodet. 

– Hva sikter du til?

– I denne bransjen er det mange sjarlataner og banditter, og dessverre har jeg blitt usatt for minst én av dem selv, sier han, før han fortsetter:

– Det er det verste jeg har vært med på. 

Det skulle nemlig ta mange år før Sagen fant hotellbestyrere og personale han kunne stole på. Tvilsomme kontrakter og uprofesjonelle aktører har endt opp med å koste ham mye penger. I tunnelen er det mer eller mindre stillestående kø, og Sagen har dermed tid til å reflektere over en tidligere ansatt som svindlet ham for nesten 100 000 kroner. Han vrir kroppen inn i setet, snur seg mot meg og sier:

– Jeg blir nesten dårlig av å snakke om det, men ok, sier Sagen.

Sagen forteller at han ble offer for en kokk som reiser rundt til små steder og selger seg inn på en kjempegod måte. Arbeidskontrakten han kommer med har han imidlertid snekret sammen selv, og den er ifølge Sagen fylt med smutthull. Etter et par måneder ønsket han ikke å jobbe lenger, og sammen med oppsigelsen kom han med et krav på 160.000 kroner for overtidstimer han har ført opp over en periode på et halvt år. Det hele endte med et forlik, hvor Sagen måtte 80.000 kroner. På en NHO-konferanse noen måneder senere krasjet Sagen og hans advokat sammen med advokaten til den tidligere ansatte. 

 –Da sa min advokat til den andre «du vet godt at den arbeidskontrakten er noe forbanna tull!». Den andre advokaten bare smilte og trakk på skuldrene, og da kjente jeg raseri i hele kroppen. 

Når alt er sagt, gjort, og lagt sammen, angrer ikke Sagen på noen ting til tross for de store utfordringene hotelldriften har gitt. Hotellet er oppe og går selv i koronatiden og har fått godt rykte. Som en samfunnsengasjert person er han stolt av at han har lykkes å få lokalbefolkningen i kommunen til igjen å bruke det viktigste møtestedet regionen har. Hans investeringer i det store hotellanlegget har i stor grad medført at flere andre nå har satset i Koppang sentrum, noe som har vært nødvendig etter mange års stagnasjon. Hans innstilling forblir uansett at han nå tar med seg nyttige erfaringer inn i en lys fremtid. At konseptet er noe som kan generere overskudd i fremtiden, er han ikke i tvil om. 

– Dette kommer til å lykkes, det er jeg ikke i tvil om. Og museet er i ferd med å bli en destinasjon, noe som gjør alt av underskudd verdt det. 

Samlingens galskap

Klokka viser at Sagen ikke har trådd lett på gassen, og plutselig vrenger han hummeren inn bak Koppangtunet Hotell. Han parkerer den militære bilen rett ved et byggene som står i ring utenfor hotellet. Byggene er gamle, langt eldre enn oss, og inneholder ting til verdier du hverken kan eller vil sette på mennesker. For litt siden ble et av byggene utsatt for innbrudd, hvor to gamle salmebøker ble stjålet - noe som har gjort nattesøvnen verre for Sagen de siste ukene. Innbruddet bærer preg av å ha blitt gjort i beruset tilstand, og disse salmebøkene er ifølge Sagen svært vanskelig å få solgt videre. 

– Jeg er ganske sikker på at de ikke har reist langt, altså, sier han mens han myser rundt på plassen.  

Pål inviterer med på en omvisning inne i museet som han har satt opp i en av de gamle bygningene. Før han har rukket å legge labben på døra, går han inn i guiderollen. Det er en rolle han har bekledd mange ganger de siste årene – for alt fra skoleklasser til gjennomreisende. 

– Selve grunnessensen i dette museet med kunst fra 1800-tallet, er å formidle hvordan Norge, nærmest over natten, gikk fra å være et land som bare har levd av en navlestreng ned til Danmark, plutselig skal stå på egne ben. Dette museet er helt unikt i sin sammensetning, og det er med stor selvtillit jeg sier at det kommer til å bli norgeskjent.

Sagens øyne driller seg inn i et maleri av Johannes Flintoe. 

– Dette maleriet her, det er det viktigste i hele samlingen. Det kom til et punkt hvor jeg kunne velge å kjøpe dette, eller velge å la være. Da tenkte jeg at hvis jeg lar være, så kan jeg like gjerne selge alt. Det ble til at jeg punget ut ekstremt mye penger for det, men jeg angrer ikke. 

– Er det ikke litt galskap da?

Sagen vandrer rundt i ring i museet, nikker på hodet mens han har høyre pekefinger på munnen og venstre hånd på ryggen, før han slår ut armene og sier: 

– Det er veldig galskap. Som samler blir du tvunget til å strekke deg lenger enn fornuften tilsier. Du må gå så langt at folk flest tenker at det er helt sykt. Når folk går rundt og sier du er gal, da vet du at du begynner du å nærme deg noe.