Stang inn på Frogner

Oslos tidligere ordfører er på vei til en liten restaurant på Frogner. Vineria Ventidue er en restaurant eid av den halvt italienske gründeren, Sandro Parmeggiani. Hele området føles som en roligere del av Oslo, eller ikke Oslo i det hele tatt. Det er et penere strøk. Restauranten er godt plassert med svært få distraksjoner rundt seg.

På denne restauranten en varm tirsdag mot slutten av august skulle Fabian Stang (65) komme. Restauranten var håndplukket av Fabian selv. Ved første øyekast virker alt litt for perfekt. Som om det er tatt ut av en Hollywood innspilling i en skissert lokasjon i ett av Paris sine smalere gater. Det er travelt på restauranten, men ikke fullt. Det er aktivitet i gata, men ikke for mye. Det er rett og slett som en film.

Etter noen få minutter kommer en knall gul kabriolet og svinger inn ved restauranten. Gulfargen roper mot gjestene. Heldigvis hadde majoriteten av gjestene på seg solbriller. En mann tar sakte men sikkert steget ut av bilen. Han beveger seg inn i restauranten og hilser på de ansatte. Etter at mannen har hilst på de ansatte ser han ut igjennom vinduet av restauranten.

En hvitsvart sykkel nærmer seg Vineria Ventidue. Sykkelen har en stor kurv bak setet og en kurv foran på styret. Bak styret sitter det en eldre mann. Han har på seg briller, en skjorte der de to øverste knappene er åpne, klokke på venstre arm og mørkeblå jeans. Mannen har hvitt hår, smiler bredt og kommer i søndagstur tempo, selv på en tirsdag. Han sykler inn like bak kabrioleten. Mannen går halvveis ned på huk og bøyer seg over slik at han får se nærmere på kabrioleten. Mannen lar seg tydelig fascinere og ignorer totalt menneskene rundt som småtitter og følger med på hva han driver med. En av servitørene går bort og snakker med mannen. Mannen ser opp.

Ved første møtet gir han en koronahilsen fra en meters hold. Denne tirsdagen var det ikke mye plass på restauranten i lunsjtider, dermed ble det et bord til to i skyggen. Mannen setter seg ned.

Servitøren setter en pils foran Fabian Stang. 

- De vet bestillingen min når jeg kommer på sykkel.

Fabian tar seg en liten slurk av det lange pilsglasset, samtidig som han beholder øyekontakten. Det starter som det gjør i de fleste ferske samtaler. Nemlig med den typiske småpraten, med noe mer politisk prat som krydder.

Men også litt prat rundt bordet og dets plassering. Fabian foretrekker heller å sitte under sola. Når Norge byr på sommer, takker man ikke nei. Small talken fortsetter, før en av servitørene kommer bort og gir beskjed om at et bord til to står ledig under sola. Fabian gir fra seg et lite glis, litt James Bond lignende, før vi reiser oss videre til et nytt bord.

Nytt bord, nye muligheter

Et lite stykke over Fabians høyre skulder henger det et italiensk flagg. Fargene rødt, hvitt og grønt danser balletto i takt med vinden. Han tar tak i pilsglasset med venstrearm. Håndleddet er pyntet med en klokke, av den utenlandske sorten. Fabian nyter en slurk av pilsen, også utenlandsk.

Fabian forteller om «bussing». En ide noen politikere hadde presentert, som ikke var gjennomførbar. Om å stokke om på diverse elever fra ulike deler av Oslo. I et forsøk på å integrere minoritetene og multikulturelle i større grad. Fabian forteller at i forhold til integreringspolitikk så er det ønsket at flest mulig skal klare seg selv. Altså at man skal kunne bygge et nytt liv.

- Folk som klager bør sette seg i deres sko. Altså som et eksempel: så kan jeg ingenting om litteratur i Kaboul. Om jeg flyttet til Afghanistan og måtte sette meg i det hadde det vært ganske vanskelig.

Fabian var statssekretær for den tidligere innvandrings- og integreringsministeren Sylvi Listhaug. Noe han var fra 2016 til 2018. Før dette har Fabian rukket å utdanne seg som jurist på UiO, jobbet som advokatfullmektig, politifullmektig, jobbet som advokat og partner i Torkildsen, Tennøre & co. Fabian har også jobbet som rettslærer, med olje i USA, seillærer, juletreselger, skilærer, blomsterselger. Mye av det før og i starten av studiene.

- En blomsterselger i tre oppganger lærer mer enn en hvilken som helst bok, samtidig som man lettere forstår boka.

For Fabian stod det mellom arkitekt og advokat yrke. Før han bestemte seg for å bli advokat.

Da Fabian var student jobbet han en god del. Likevel følte han også på studentlivets relative utfordringer. På Kolonial ved Karl Johan pleide han å kjøpe torskehoder ingen ville ha. Han stod også opp tidlig for å rekke å få lesesalsplass, og stod i kø for nettopp dette fra 07.15 til 08.00.

- Da må du ha vekkerklokke! Sier Fabian og ler.

Fabian var ikke en perfekt skoleelev som barn. Han ramlet ofte ut av undervisningen, mye på grunn av hans dysleksi. Men når Fabian fikk delta «politisk», via elevrådet, engasjerte han seg. Deriblant igjennom at han ofte ble sendt på rektors kontor. Ikke nødvendigvis fordi han hadde gjort noe dumt, men heller for å diskutere. Likevel fant han også til tider på noen rampestreker.

- Om man tar en tråd igjennom synål, gnir harpiks mot tråden og slipper nålen ned i kittet på vinduet så bråker det som et jordskjelv! Men når jeg skifta dekk for rektor som 13-åring, så skjønte hun at jeg ikke var så ille likevel.

Marlboro og italiensk måltid 

Fabian tar opp en røyk, den andre for dagen. Marlboro rød. Bordet mangler et askebeger. En av de rutinerte servitørene kommer likevel raskt til utsetning. Et askebeger kom til bordet før Fabian rakk å trekke inn to drag av røyken. Fabian forteller at røykingen startet rett nede i veien, i samme området. På en kiosk på vei til skolen kjøpte Fabian datidens 10-pakning med sigaretter. Rett og slett for å være litt tøff.

Ved spørsmål rundt advokat yrke, svarer Fabian at han liker å hjelpe folk. Armene hans legges i kryss, like over magen.

- Døgnet skulle hatt flere timer. Det er mye urettferdighet som det skulle vært gjort noe med. Men det får bli i det neste liv.

Tidligere har Fabian også vært politimann i Kristiansand, men kun i rundt seks måneder.

- Første mannen jeg satt i arresten, det var en voldsom opplevelse å putte noen i en enecelle. Det likte jeg ikke i det hele tatt. Jeg tenkte: Hvordan ville jeg hatt det hvis det var meg?

Fabian ser fokusert framover. Leverandørene til restauranten leverer varer fra en lastebil. Hjulene på trallen bråker fælt. Leverandørene holder halvkontrollert rundt lasten de forsøker å frakte over gata til restauranten. Det ser ut som frakten er for tung for de stakkars fire små hjulene i bunnen av trallen. Leverandørene sliter litt mer med holde godt tak, som en sjåfør som tar en litt risikabel brå sladd. Fabian ser mot høyre i en annen retning og veiver med venstre armen mot en bil. Han vrir seg litt om i stolen for å fange bilen med hilsenen sin.

- Det var kongen, sier Fabian.

Den norske sommeren er for god til å være sann. Ikke minst altfor liten. Noe som også representeres ved at pilsen til Fabian er så godt som borte. Det begynner å småregne. Så rutinerte som servitørene er, trekker de ut en parasoll før mer enn to-tre regndråper rekker å treffe gjestene. Fabian må flytte litt på stolen, ettersom parasollen akkurat ikke grenser til ryggen av stolen hans. Flere av gjestene ser skuffet ut. De ønsker nok mindre dråper rundt seg, og heller påfyll i glassene.

Et nytt glass, med noe rødt

Den første pilsen er helt ferdig. Servitørene tar med et glass rødt til Fabian. Dette var etter et nokså pyntet italiensk måltid. Den typen man må lese to-tre ganger før man klarer å uttale navnet. Fabian visste hva han skulle ha når servitøren kom.

- Jeg tar bare det vanlige, takk.

Fabian tar så en kniv og en gaffel, i tillegg til to servietter. Ikke til seg selv, han insisterer på å først stelle i stand til sin samtalepartner.

Av de mange yrkene Fabian Stang har hatt opp igjennom årene, har skuespill ikke vært av interesse. Selv om hans mor var en av Norges største skuespillere. Fabian gjør det likevel klart at han ikke ønsket samme yrkesvei. Han tar hånden mot munnen ser oppover i hjørnet av synet sitt med begge øyne og tar seg noen sekunder til å tenke. Fabian sier han vokste opp med både mor og far som jobbet mye og ofte var bortreist. Skuespillverdenen er ikke av interesse.

- Det kan godt hende at jeg har fått mine humane verdier av mor. Hun var flink til å respektere mennesker for det de var.

Kanskje det er en korrelasjon mellom Fabians barndom og noe manglende oppmerksomhet opp mot hans karrierevei og ønsker som politiker. Hans mor var stor skuespillerinne, så Fabian tok heller hovedrollen på skolen. Igjennom elevrådet.

En dobbel americano

Fabian har tidligere i løpet av sine studiedager følt på depresjon. Noe som fortsatt kan komme og gå, ifølge han selv.

- Overgangen fra dårlig humør til depresjon er vanskelig å definere. Dagene ble tyngre, småproblemer blir store. Som advokat fikk jeg trussel, som tross alt var vanlig og man må kontakte politiet, men dette ble fort mye som syk. Det er manglende krefter. Man tror man er overflødig.

Fabian har lært seg å håndtere og bearbeide følelsene i stor del.

- Jeg følte meg overflødig ja, men så gikk jeg ut en dag. Jeg så noen som trengte hjelp med å skifte dekk på bilen. Da innser man og får bekrefta at man er til hjelp. Likevel er jeg sånn som må være forberedt på at det kommer i perioder. Jeg har blitt flinkere på å minne meg selv når følelsene kommer.

Fabians stemme er ikke rammet av tyngden i det han forteller. Han holder fortsatt god øyekontakt når han forteller om opplevelsene sine.

- Om man er inne på tanken om å ta eget liv, så må du snakke med noen om det. Enten det er helsepersonell eller foreldre. Å gå med det alene er farlig, du lurer deg selv til at det er riktig valg, men det er det aldri.

Denne åpenheten rundt hans tidligere opplevelser har gitt han Åpenhetsprisen (2011) og gjort han til Årets Osloborger (2011). Likevel har åpenheten hans også medført kritikk fra andre offentlige figurer.

- Politikere og perfeksjonisme. Man kan ikke sykle på rødt, og det tar utrolig lang tid å vente på grønt. Altså journalister skal leve de også, men det er grenser for hvor mye moro man skal gi dem.  

Fabians bakgrunn har gjort at han har sterkere ønsker som politiker. Blant annet å hjelpe andre og å styrke Oslo som en by.

- Alle hater Oslo. Altså alle drar hjemover i juletidene. Jeg ønsket å bidra til mindre Oslo hat, og ha mer stolthet og raushet til byen, sier Fabian. 

Regningen, takk

Underveis i samtalen om politikk, Oslo og fordommer får Fabian en telefon.

- Hallo, det er Fabian.

Han svarer igjen høflig og blid. På den andre siden var hans kone, Catharina Munthe. Hun trengte nøkler eller noe lignende og skulle komme en tur innom. Fabian snakker videre om politikken.

- Ulempen med å ha vært lenge i politikk, er at spillet ikke er like fascinerende.

Igjen trekker Fabian inn politikere og perfeksjonismen.

- Det er også mange fordommer i politikken, spesielt i begynnelsen. Jeg føler jeg har fått motbevist de, ved å åpne meg og gjøre det bra i politikken samtidig.

Fabian begynner å snakke om politikk og det å få kritikk. Han forteller om egne opplevelser og at han er lei av luringene. Stemmen hans er tydelig og ordene er gjennomtenkt. Alt sies bestemt, men ikke aggressivt.

- Det å konkurrere med hverandre er bra. Men det er viktig å huske at en tilfeldig person på gata kan ende opp som en god venn. Jeg kan nå skille mellom klinten og hveten, som man pleide å si i gamle dager. De som bruker psykisk helse mot meg har et dårlig argument. Folk som leser om mine opplevelser, har glemt det neste dag. Men de som er i samme situasjon, jeg vil si jeg har hjulpet noen av dem.

Nå ringer telefonen igjen.

- Hallo, det er Fabian.

Det er hans kone igjen, hun lurer på om han kan plukke opp noen matvarer på vei hjem. Han legger telefonen ned i høyre lomme. Og tenner sin fjerde røyk.

- Røyk. Unge mennesker som begynner med det nå er bare tullball.

Nå dreier praten seg om sportsbiler. Innledningsvis den gule kabrioleten han så ved inngangen.

- Min interesse for sportsbiler; det er en gammel Mercedes pagode, fra 60/70-tallet. Jævla tøff. En dag skal jeg få meg en sånn en, litt sent nå men. Sportsbiler er noe man skal ha tidligere, det er det eneste som forstyrrer alderen. Det er 771 kroner for en modell. Kanskje jeg kjøper den!

Fabian tar ett siste trekk og stumper røyken.