Den yngste kvinnelige topphåndballtreneren

I den varme og klamme Sandbekkhallen på Løvenstad gjøres de siste forberedelsene. Før økten starter svermer den unge håndballtroppen rundt treneren sin, noe som får det til å se ut som et rede full av fuglekyllinger som samler seg rundt sin fuglemor. Hun gir klare beskjeder med et smil på lur, og latteren sitter løst i teamtalken før den intense treningsøkten skal settes i gang.

Når oppvarmingen er i gang tar Mällberg seg god tid til å snakke med enkeltspillere som søker råd hos treneren. Hun er som en god venninne, men når fløyten puttes i munnen er det et alvorlig ansiktsuttrykk som kommer frem.

Hver øvelse organiseres på sekunder, og man kan høre en knappenål falle når Mällberg tar ordet i den gamle hallen. Det eneste som savnes er lyden av et ventilasjonsanlegg.

Når øvelsene kjøres i gang, er det mye skryt å få for spillerne, og hvis det er noe som kan justeres på blir enkeltspillerne tatt til side i noen få sekunder for å få velvalgte råd fra den nye hovedtreneren. En konkurranseøvelse settes i gang hvor det blir delt inn i tre lag, og det ene laget hevder at de vant øvelsen, men Mällberg konstruerer en rektangel med sine to pekefingre og sier:

– Det er VAR.

Her er det ingen kjære mor. Det er eliteseriespill nå.

Startet håndballkarrieren sent

Ane Ness Mällberg jobber på det nye skianlegget SNØ på Lørenskog. Et stort imøtekommende smil kommer opp rulletrappen, utkledd i Wang-treningstøy. På en kafé som antageligvis er mye travlere når de ivrige skiløperne strømmer til anlegget, setter den karismatiske treneren seg ned. 

Akkurat som på håndballbanen kaster hun bort lite tid og er effektiv med å sette i gang med rollen som intervjuobjekt. Latteren sitter fremdeles løst. Fremoverlent beskriver Mällberg oppveksten sin som meget aktiv, hvor hun drev med alt fra dans til ballidrett.

Da hun flyttet til Vormsund var det en viss idrett som skulle ta henne med storm. Vennegjengen hennes drev med håndball, og hun bestemte seg dermed for å prøve det. Hun var 13 år gammel på dette tidspunktet, og med tanke på at hun endte med å bli en eliteseriespiller, var dette en sen start på karrieren.

Det var nemlig helt andre idretter som fenget. Hun forteller at det var rytmisk sportsgymnastikk som var morsomst å drive med som ung. I Vormsund spilte hun fotball for Fu/Vo, men hun forsto raskt at det ikke var hennes idrett. Hun startet dermed med håndball, og kombinerte de to idrettene. Etter hvert skulle håndballen imidlertid ta over.

–  Jeg mestret det veldig fort, og skjønte at det her syntes jeg at var gøy. Det her fikk jeg bedre til enn med fotballen. Så jeg fikk bare lyst til å fortsette med håndball, siden det ga meg litt mer. Og da var det i gang, smiler Mällberg.

Spillerkarrieren spolert av skader

Da Mällberg var kun 18 år gammel pådro hun seg en kneskade, og har undergått syv operasjoner. Kneet aldri blir som det en gang var, og det satte en stopper for håndballkarrieren på banen.

Hun forsøkte i flere år å komme tilbake på banen, men det lot seg ikke gjøre. På spørsmål om hvordan dette var for henne mentalt, nøler Mällberg noen sekunder før hun svarer gjennomtenkt. 

–  Jeg var ikke noe særlig skadeplaget før den første skaden min, utover småskader som overtråkk og slikt. Så det var min første ordentlige skade, og da gjorde jeg det tydeligvis veldig ordentlig, for jeg kom aldri tilbake igjen. Da det akkurat skjedde, så hadde jeg jo håp og mål om å komme tilbake igjen. Så det var ganske tøft når du ser på deg selv som håndballspiller, at det er identiteten din. Når noen spør om hvem du er og hva du driver med, så er det jo håndballspiller man svarer. Vi trener for å kunne spille håndball, så all annen type trening ble kjedelig og demotiverende. Skadeprosessen var ganske tøff, både den fysiske og den mentale biten.

Den unge treneren har lært mye av å være skadet, og forsøker å hjelpe spillere som havner i lignende situasjoner. Hun forteller at det er veldig viktig for henne at spillere som blir skadet blir i håndballmiljøet, i stedet for å legge opp. Selv gikk hun gjennom en periode hvor hun hadde et identitetsproblem, siden hun alltid hadde sett på seg selv som en håndballspiller. Hun peker på at andre også kan kjenne på det samme.

Tok trenerutdanning

Da det tidligere håndballtalentet ble skadet, tok hun også trenerutdanning på en høyskole. Det skulle vise seg å være godt både mentalt og for karrieren. Hun hadde nettopp signert en eliterseriekontrakt med Njård, og hadde en lovende håndballkarriere foran seg.

Hun hadde fått som råd av treneren hun hadde på denne tiden til å drive med noe produktivt ved siden av håndballbanen. Hun betemte seg til å drive med utdanning, og utdannet seg til å bli idrettslærer. 

– Da man får dagene til å gå, så han var veldig positiv til at vi skulle drive med utdanning. Jeg er veldig glad for at jeg begynte på høyskolen da jeg fikk den skaden, så jeg hadde noe jeg kunne flytte fokuset til, slik at jeg ikke tenkte hele tiden på at jeg var skadet og gravde meg ned.

Mällberg jobber til daglig 50 prosent som idrettskoordinator hos Wang Romerike, i tillegg til jobben som hovedtrener for Rælingen og også som en del av trenerteamet på juniorlandslaget. Der har hun ansvar for den yngre avdelingen, Wang Ung. Hun hjelper også her til med å utvikle unge idrettsutøvere, og legger opp planer og økter for dem. Hun forteller stolt om prosjektet, og man kan se engasjementet lyse opp i øynene hennes. 

– Jeg synes det er gøy å få være med å påvirke hvordan de unge bør jobbe og kan jobbe, smiler Mällberg bredt.

Den fødte trener

Mällberg har i sin barndom bodd flere ulike steder rundt om i Norge, som for eksempel i Førde og i Sandnes. Hun har et tvillingsøskenpar som er syv år yngre, og tok tidlig ansvaret for å lære med opp i ulike deler av livet.

– Jeg vil ikke si at jeg var rampete, men jeg har alltid hatt mye energi. Det har alltid vært mye armer og bein, og jeg skal være med på ting. Jeg har alltid vært redd for å gå glipp av ting og jeg elsker å delta og være sosial. Da jeg enda yngre var det liksom teater, dans og sang. Jeg likte å ta litt plass.

– Du lærte søsknene dine å sykle. Stemmer dette?

– Ja, jeg liker vel å ta på meg litt sånne type ting. Jeg tror ikke skal bli noen sykkeltrener akkurat. Jeg har nok tatt litt plass og det har sikkert ikke vært så lett å være småsøsken av meg. Jeg tok nok en sånn rolle at jeg skulle lære dem ting, så de har nok fått opplevd meg litt i aksjon også. Så de har nok fått sett en litt sjefete og bestemt søster som skal lære dem ting.

– Der går vel trenerrollen litt igjen?

– Ja, de har nok vært litt prøvekaniner. Det har vært veldig gøy å følge opp de når det gjelder å lære seg forskjellige ting og å være aktive.

– Og søsteren din går i samme retning?

– Hun går samme utdanning på NIH (Norges Idrettshøyskole) og jeg håper at jeg kanskje har bidratt litt der, smiler Mällberg.

Drømmer om landslaget

På spørsmålet om hvordan hun ville ha beskrevet sin egen trenerstil, tar hun et dypt pust og flirer litt. Mediastyret har vært udiskutabelt større på henne enn hva det har vært på de andre trenerne i serien, men hun virker ikke brydd med det i det hele tatt. Hun peker på at trenerstilen hennes forandrer seg gradvis hele veien, og at man blir satt mer på prøve når det kommer til kynisme. 

– Jeg tror jeg har vært flink til at det ikke skal handle om å være resultatorientert. Det har selvfølgelig vært litt av det også, vi er jo konkurransemennesker og driver konkurranseidrett, men jeg har vært mer avslappet til det enn det jeg er nå. Nå er det et resultat-jag, samtidig som man vil ha det utviklingsfokuset. Nå har jeg nok mest fokus på at jeg ikke tar på meg en rolle som noe jeg ikke er, midt oppe i alt mediastyret og slikt. At spillerne kjenner meg igjen og at jeg står for hvem jeg er. Jeg er bevisst på å alltid være meg selv i alle sånne situasjoner.

Mällberg peker på kjente håndballprofiler som Marit Breivik og Thorir Hergeirsson som hennes fremste forbilder, og nevner også Tonje Larsen som en stor inspirasjon som både spiller og trener. Mällberg har store ambisjoner og er ikke redd for å tenke stort.

– Det kortsiktige målet er å gjøre en god jobb i Rælingen. Det er mye potensiale i klubben og rundt på Romerike, så jeg håper at jeg kan være med og bidra til å skape noe mer her, og få ut det potensiale som ligger her. Jeg vil fortsette med landslag, jeg fikk jo forlenget tillit ettersom mesterskapet ble utsatt, så jeg klamrer meg fast litt til. Så jeg vil fortsette med litt landslagsaktivitet, sier Mällberg før et lite smil kommer frem og hun titter forsiktig opp i taket.

– Drømmemålet mitt er A-landslaget, og samtidig oppleve internasjonal håndball på klubbnivå, som å være med i Champions League.

Selv om klokken kun er halv ett om ettermiddagen, og dagen på SNØ er over for treneren, betyr ikke det at hun tar seg tidlig fri for dagen. Hjemme venter mer håndballarbeid.