Korpset utenom det vanlige

Takten holdes med noen enkle tramp i gulvet. Sekkene blåses opp med luft.

 – Pipe Band! Allright! One! Two!

En kjapp salutt blir gjennomført før duringen fra den oppblåste sekken startes. Den fungerer som en slags bass i bakgrunnen.

Fingrene begynner å danse på fløytene. Raskt starter sekkepipen å låte som bare en sekkepipe kan. Det er låten «Green Hills» som spilles. Det er lett å drømme seg bort når melodiene fyller rommet. Man får virkelig følelsen av at man står på en grønn eng eller bakke i Skottland et sted. Melodiene endres utover i sangen på en elegant måte. I løpet av fem minutter har korpset allerede spilt gjennom tre ulike sanger.

Detaljerte forberedelser

Oslo Caledonian Pipe Band øver inne på et musikkrom på Øvingshotellet på Grünerløkka. Man kan høre instrumentets toner i hele den tredje etasjen i bygget. Øreplugger blir fort like viktig som antibac når man skal entre øvingsrommet.

Korpset består av ti medlemmer, men i dag er det kun musikalsk leder Nikolai Hagen Huse og Kristian Dugestad som har funnet frem sekkepipen for ukens øving. Korpset fikk navnet i 1997, etter å ha først blitt stiftet i 1994. De forklarer at instrumentet krever en stor mengde stemming og nøye tilsyn.

– De beste korpsene bruker førtifem minutter til en times tid på å stemme instrumentet, så stemmingen pågår egentlig helt frem til korpset skal opptre, forklarer Huse, mens han gjør små justeringer på instrumentet.

Stoffet som styrer

En forbinder kanskje sekkepipen med den skotske kulturen, men selv om instrumentets opprinnelse er noe uklar så skal den ha blitt brukt i det gamle Egypt og Hellas. Sekkepipen var et populært instrument i middelalderen.

Pipene kan være av obotype (blåseinstrument med dobbelt rørblad), som gir en skarp klang, slik som den skotske sekkepipen. Pipene kan også være av klarinettype, med et enkelt rørblad, som gir en bløtere klang, som for eksempel irsk sekkepipe. 

Sekkepipen har kanskje et rykte som et instrument som lager mye støy og kan til tider låte begredelig. Det skyldes flere feil.

Dugestad forklarer at små detaljer som hvor slitt treverket i pipen er, kan påvirke lyden. Om selve sekken er av skinn eller av goretex-stoff, og om sekkepipen er helt tett gjennom glidelåsen på sekken, påvirker om sekkepipen høres stemt ut eller ikke. Fingerspillet er også essensielt for at det skal låte bra.

– Vi øver kun en gang i uken, så for sekkepipens del så er det viktig at man spiller på fritiden også. Pipen må være passe fuktig, og ikke tørkes ut, så man bør faktisk spille på den helst hver dag, forklarer Dugestad.

Starter surt, ender elegant

Huse og Dugestad hjelper hverandre med at alle pipen er på stell før låtene skal gjennomgås.

– Kan du spille en A for meg? spør Huse.

Dugestad blåser til. A-en er noe sur.

– Treverket begynner kanskje å merke det, spekulerer Dugestad.

Huse gjør noen småjusteringer nok en gang på de lange pipene, som står opp på ryggen til Dugestad. Det kan minne om en påfugl som har spredd fjærene sine i all sin prakt.

– Prøv nå, sier Huse.

Dugestad pumper opp sekken, og blåser til. Nå snakker vi.

Dugestad fortsetter videre på denne gode A-duren, og Huse slenger seg på. Kjemien mellom disse to er god, og igjen gjøres øvingsrommet om til en grønn, skotsk eng.

Covid 19-utfordringer

Oslo Caledonian Pipe Band pleier hvert år å markere den irske nasjonaldagen, St. Patrick’s Day, ved å delta i paraden på Karl Johans gate. I år ble det avlyst som en konsekvens av koronapandemien.

Huse forteller at det var en rekke spillejobber på flere arrangementer som ble spolert av viruset, noe som har ført til at det har vært vanskelig å få samlet alle medlemmene i korpset.

Flere medlemmer har også vært nødt til å ta hensyn til egen helse og situasjon, og har derfor ikke vært mye tilstede siden pandemien brøt ut. I sommer har korpset forsøkt å øve utendørs, men det har også sine problemer.

– Når vi øver utendørs så har det en tendens til at det samles mange folk rundt oss, og det er ikke ønskelig nå, sier Huse.

Oslo Caledonian Pipe Band er et av tre sekkepipekorps i Norge, og nå som de fleste arrangementer har blitt avlyst eller utsatt, så ligger motivasjonen på egenverdien. Korpsmedlemmene forteller at målet nå er å låte bedre og bedre sammen som et korps, og utvide repertoaret.

Unge googler ikke sekkepiper

Som ung ble Huse interessert i sekkepipe, og på ungdomsskolen var han veldig fascinert av den skotske kulturen.

– Vi har vel begge vært litt skap-skotter. På ungdomsskolen så hadde jeg en trang til å fortelle andre at jeg var skotte, av en eller annen grunn. Det var vel bare et skalkeskjul for å begynne med sekkepipe. Jeg begynte å spille sekkepipe etter at jeg og mutter’n gikk rundt Akershus festning, og så var det en fyr som marsjerte rundt og spilte sekkepipe der. Jeg hørte med han om hvor man kunne lære, og han henviste meg til The Dubliner nede i Rådhusgata. Etter det ble jeg med i Oslo Caledonian Pipe Band.

For Dugestad sin del, så hadde han en stor forkjærlighet for den irske kulturen før han begynte i korpset. Han forteller at han hadde lenge lyst til å lære seg å spille sekkepipe, og viser frem en liten, svart fløyte som det er vanlig å øve på før man begynner på selve sekkepipen. Den fløyta har han hatt siden han var tenåring, og på den har han lært alt av teknikk.

– Det var en fascinasjon som jeg hadde. Jeg har spilt i mange, mange år i et band som spiller irsk folkemusikk, og det har veldig mye til felles med den skotske. Det er en felles kultur med regionale forskjeller. Så da jeg flyttet til Oslo, googlet jeg sekkepipekorps i nærheten og ble med her.

Dugestad mener at interessen for sekkepipe i Norge er på et stabilt nivå. Forskjellen på sekkepipen og andre tradisjonelle instrumenter er at man kan tidlig bli introdusert for vanlige korpsinstrumenter, som trompeten, i ung alder på skolen, dersom man skulle ønske å drive med korpsmusikk.

Sekkepipen er sjelden, så hvis man ønsker å lære seg sekkepipe, bør en gjøre som Dugestad og søke det opp på internett. Han peker på at siden de er så få i korpset, er de avhengig av hver eneste person.

–Siden miljøet er så lite som det er, blir hver økning statistisk ubetydelig. Det blir vanskelig å si om det blir noen generelle økninger i interessen for sekkepipen, men man kan gjerne kalle det naturlige variasjoner. Det går litt i bølgedaler, flirer Dugestad lett.

Sjelden unge som melder seg på

Ofte er det de oppe i alderen som har funnet ut at dette er et instrument de vil prøve ut.

– Det er gjerne ikke unger som kommer hit. De sitter ikke og googler «sekkepipekorps» tilfeldig selv, ler Dugestad.

– Jeg tror ikke de har noen minner om de store musikerne som fremfører sanger som «Amazing Grace», som mange eldre i dag setter kanskje pris på, humrer Huse.

– Man øver ikke så mye sekkepipe her til lands. Så handler jo om hvor eksponert man er for musikken og for de unge blir det viktig at det er et lett tilgjengelig tilbud som eksisterer, og om hva foreldrene sluser ungene inn i, sier Dugestad, mens Huse smiler bredt.

En annen faktor som påvirker sekkepipemiljøet i Norge, nemlig oljeindustrien. Mange skotske arbeidere holdt til i Norge tidligere, men nå har flere av dem dratt hjem igjen til Skottland. Det skjedde fordi Skottland fikk behov for sine oljearbeidere, og skottene fikk da mulighet til å arbeide der.

Mange av dem spilte sekkepipe, og holdte til i Bergen spesielt i den perioden. Med det forsvant en rekke ambassadører for blåseinstrumentet.

De to sekkepipeblåserne spiller sang etter sang, og etter den tredje gangen de har bestemt at skulle bli den siste sangen, blir de enige om at dette var den siste utblåsningen.

– Det blir en solid treningsøkt til slutt, smiler Huse, mens han pakker ned instrumentet for denne gang.