Boller og glede på aksjonsbase

Klokka er tre, og inne på Smestad skole er det satt opp langbord, der en rekke frivillige sitter klare til å ta imot bøssebærerne som snart kommer. Selv har de allerede vært her i en time for å merke og plombere bøssene før bøssebærerrushet virkelig setter inn.

Komitéleder Jorunn Strøm har hovedansvaret for at ting skal gå smertefritt i løpet av dagen. Det skal være nok folk til å registrere bøssebærerne, det skal være nok saft, kjeks og boller til de som stiller opp, og ikke minst skal det være nok bøssebærere.

– Vi har 90 sikre, men vi trenger i hvert fall 112 bøssebærere, sier Jorunn.

Likevel er det ikke krise, for folk kan møte opp uten å ha forhåndsregistrert seg.

– Dessuten kan vi ringe hovedkontoret for å få inn ekstra bøssebærere hvis vi trenger det.

Væravhengig

Men selv om det virker som om det blir bøssebærermangel, er det ikke sånn hvert år.

– Jeg har opplevd begge deler, forteller aksjonsveteran Karen Rossebø. – Det har hendt at folk har stått i lang kø og blitt skuffet over at de har kommet for sent til at de kan få bøsse.

Karen har vært med i 17 år, og husker året da innsamlingen gikk til Kreftforeningen som et spesielt godt år.

– Det var vel fordi det ble så nært for folk, siden mange har familie som har blitt rammet av det.

Karen mener også at været har mye å si. Når det er fint vær er det flere som vil gå med bøsser, men da er det også færre som er hjemme med lommeboka klar.

Gamle travere

Klokka blir halv fire, og det begynner å komme en del frivillige inn dørene. Ved inngangen til aksjonslokalet sitter Arne Rygg og Johan Fredrik Ziesler og ønsker folk velkommen mens de prater og ler. Begge er også gamle travere i TV-aksjonsgamet. Arne har holdt på i 25 år, og han har vært komitéleder de siste årene, men nå har han trappet ned og nøyer seg med nestlederstillingen.

– Men Arne ble ikke kasta, han trekker seg frivillig! ler Johan. Begge har vært med på forberedelsene i forkant, og i dag skal de fungere som altmuligmenn.

– Jeg er potet – kan brukes til alt! flirer Johan.

Morsomt for ungene

Mange av bøssebærerne er foreldre som har med seg barna. En av dem er Unni Sandodden, som har med seg barna Johannes og Tomine.

­– Vi deltok i fjor også. Det er utrolig gøy å få delta på en nasjonal dugnad som dette hvor alle er så positive.

Både hun og barna er kledd i tykke jakker, klare for å gå ut i kulda med bøssa strukket fram. Og Joakim er ikke i tvil om hva målet for turen er.

– Vi skal hjelpe kvinner for å få lån, sier han bestemt.

I år går nemlig aksjonen til organisasjonen CARE, som hjelper kvinner i fattige land med å opprette spare- og lånegrupper slik at de får et tryggere økonomisk grunnlag. Dermed får de muligheten til å dekke utgifter til barnas utdanning, legebesøk til seg selv og familien, eller investeringer i nye husdyr.

– Joakim går på Skøyen skole, og der har de snakket mye om aksjonen i klassen, fortsetter Unni. – De får høre mye om det på forhånd, og det er en morsom ting for ungene å være med på.

KLARE TIL DYST: Både Joakim og Tomine Hankø var klare til å samle inn penger fra Smestad-befolkningen. Foto: Tonje Haugli

Forsvunnet bøsse

Selve rushet setter inn like før fire. Langs langbordet er det tett med folk, og registrererne skribler hurtig for å få ned alle detaljer. Identiteter skal dobbeltsjekkes og telefonnumre noteres, for ingen skal ha mulighet til å stikke av med bøssene.

– Det har bare skjedd én gang at en bøsse har blitt borte, forteller Arne. – Vi hadde et telefonnummer, men det var falskt, og bøssen kom aldri til rette igjen. Vi varslet politiet, men de gjorde ingenting.

Rundt langbordet er det kaotisk. Det ropes stadig ”Vent!” og ”Kom tilbake!”, enten fordi noen opplysninger mangler, eller fordi kart eller til og med bøsser er gjenglemt på bordet.

– Bøssene, ja, de er ganske gode å ha med!, kommenterer Arne mens han skratter.

Forsterkninger

Kvart over fire har de fleste bøssebærerne kommet seg ut på rutene sine. Etter en opptelling av gjenstående bøsser, tar Jorunn en telefon til hovedkontoret og ber om ti bøssebærere til.

– Nå sender vi ut to av de som har sittet og skrevet her i ettermiddag, og så får vi inn fem fra Norberg og fem fra Chateau Neuf. Med forsterkninger bør dette gå bra, sier Jorunn.

– Så nå er det ikke grunn til desperasjon? smiler en av damene bak langbordet.

– Jo, det er det alltid, men ikke i forbindelse med dette!, ler en annen registrerer, som er på vei ut av døra med bøssen i hånda.

Boller

I rushet før bøssene forsvant ut, var det ikke alle bøssebærerne som fikk med seg at det var servering, men ved retur i halv seks-tida får bollefatene stor oppmerksomhet. Mens noen skynder seg hjem til middag og barne-TV, er det andre som blir sittende en stund for å få med seg noe av bakevarene. Spesielt barnas høstkalde fingre finner veien til kakefatene.

– Ja, var ikke de kjeksene spennende? spør Jorunn et av barna som har forsynt seg med en marengsdekorert og rosa kjeks.

– Det var bra dere likte dem, for det er jeg som har kjøpt dem.

– Jeg trodde det var du som hadde bakt dem, jeg! sier en leende far på vei ut etter å ha fortalt damene langs langbordet om nesten bare positive tilbakemeldinger fra giverne.

Gir ikke til kvinner

For de fleste bøssebærerne fikk nesten bare positive reaksjoner fra de som fikk bøssebesøk.

– En av de første som var tilbake, hadde ikke gått med bøsse på noen år, og hun kunne melde om en helt annen giverglede enn tidligere, forteller Johan.

Også bøssebærer Mette Bodil Havrevold møtte mest positive folk, men det var likevel noen unntak.

– Det var en mann som sa at det siste han gjorde er å gi penger til kvinner. Deretter sa han at jeg ikke måtte komme her og si at jeg skal gi penger til kvinner i Afrika, fordi pengene ikke gikk til kvinnene uansett. Men så sa han at han var dum nok til å gi penger likevel - og la han på penger!

Hun møtte også på andre som ikke var like bidragsvillige i begynnelsen.

– Det var også de som gikk og drakk kaffe og sa at de ”ikke hadde penger”. Da sa jeg at den kaffen kunne bidratt mye til kvinnene. Først så de litt flaue ut, men så ga de, og da ga de virkelig mye.

Best i byen

Mens bøssebærerne returnerer, putter Arne de grønne og grå bøssene i pappkasser. Det klirrer i mynt når kassene så stables i hjørnet, og fem over halv seks kommer den første hentebilen for å frakte pengene av gårde. Alle kassene skal merkes, og Jorunn må hjelpe til for at det skal gå fort nok. Fra halv sju er det derimot rolig i aksjonslokalet, og tjue minutter senere er det kun noen få bøsser som fortsatt er ute.

– Vi er visst litt uenige om antallet som mangler. Det er snakk om 3-4 bøsser, men det kan være flere bøsser på en rode, bemerker Jorunn.

Etter at journalisten har forlatt lokalet, kommer alle bøssene tilbake. Den neste bilen som skal hente pengene, kommer dessuten så raskt at hele aksjonskomiteen kan gå hjem tidligere enn noen gang før. Ullern bydel ble også Oslos beste bydel, med et bidragsgjennomsnitt på hele 49,94 kroner per innbygger.