Fange 79231 ble slått, sparket og sultet ut

Samuel Steinmann (86) vil helst glemme Auschwitz, arbeidsleiren der broren mistet livet. Likevel deltar han på markeringen av Holocaustdagen 27. januar, fordi han ikke vil at noe lignende skal skje igjen.
Tirsdag, 26 januar, 2010 - 15:30


Åtte jernstoler ble plassert nedenfor muren til Akershus festning for ti år siden. Noen står to sammen og andre alene. Uten seter har de ikke lenger sin vanlige funksjon. Ved dette minnesmerket for Holocaust står Samuel Steinmann (86). Han er den siste norske gjenlevende av dem som ble ført med Donau fra Oslo til konsentrasjonsleirene i 1942.

– Uten forvarsel ble vi tatt over i det som man senere kalte slaveskipet, sier Steinmann. Menn, kvinner og barn ble utsatt for sjikanering og skjellsord.

Med fuktige, gråblå øyne ser han utover Oslofjorden, der noen båter skimtes i det fjerne. Litt lenger borte lå Donau til kai 26. november 1942 og ventet på det norske politiets transport av de 532 norske jødene.

Fraktet i kuvogner

– Da vi kom til Stettin ble vi stuet i kuvogner, forteller Steinmann. Ikke fikk vi noe vann, selv om vi ba om det. Vognene stoppet ved et skilt der det sto Auschwitz. Den gang hadde jeg ikke hørt om det stedet.

Steinmann forteller om ferden videre etter Donau. Se videoklipp fra intervjuet her.

– Kvinner, barn og syke ble tatt rett i gasskamrene i Birkenau. Av de 532 som kom med Donau, fikk 186 leve for å komme i arbeidsleiren. Fire måneder senere, i mars 1943, var det bare 25 som levde.

Ubeskrivelig

I dag er det minus sju grader Celcius, omtrent samme temperatur som da Samuel og de andre måtte stå nakne i snøen, for så å ta på seg en fangedrakt i tynt stoff.

– Det var helt forferdelig.

Stemmen blir grøtete når han skal fortelle om hvordan det var i i arbeidsleiren Monowitz, som var en del av Auschwitz.

Hør om forholdene i arbeidsleiren i videoklippet her.

 

Donau la fra Akershuskaia 26. november 1942 med 532 jødiske fanger. Foto: Benedicte Johansen

 

Vil hindre gjentagelse

– Holocaustdagen er viktig for å fortelle den oppvoksende slekt om hva som skjedde. Kanskje kan vi hindre at det skjer igjen, sier Steinmann.

På Holocaustdagen 27.januar skal det lanseres en tegneseriebok om norske jøders opplevelser under krigen. Serietegner Mikael Holmberg har tatt utgangspunkt i historiene til Samuel Steinmann og tre jøder som unnslapp konsentrasjonsleirene.

Videoklipp der Steinmann sier hva han synes om Holocaustdagen finnes her.

Samuel Steinmann  satt og gjorde lekser da politiet kom på døra og arresterte han. Han var 19 år og gikk i 3. klasse på Nordstrands høiere skole. Først var han en natt i Bredtvedt kvinnefengsel, deretter en måned i interneringsleiren Berg, utenfor Tønsberg. Der tvang norske hirdmenn han til å krabbe i søle. Hør Steinmann fortelle selv her.

Overlevde på grunn av flaks

Jernstolene ser forlatt ut der de står tilsynelatende tilfeldig utover underlaget av snø og skittent gress. Rustne, iskalde og uten seter. Solid jern, og likevel er de små i forhold til muren.

– Flaks gjorde at jeg overlevde, sier Steinmann. Når vi sto på rekke, og kommandanten bestemte at hver femte skulle skytes, så var det flaks hvis du ikke ble skutt.

Han var heldig som fikk jobbe noen måneder ved leirsykehuset i Birkenau, etter at han hadde hatt dysenteri. Legene ville hjelpe han, og gjemte han bort når SS-soldatene kom for å finne fanger de skulle skyte. På sykehuset var det ikke slik trakassering som fangene som jobbet ute opplevde. Også noen norske studenter var fanger i leiren, og de hjalp Samuel Steinmann. Hør mer om hvordan de norske fangene hjalp Samuel Steinmann her.

Fantaserte om det gode

I tillegg hadde han vennskapet med Herman Saknowitz, som var en fjern slektning av han.

– Kameraten min Herman var så flink til å fantasere. Vi tenkte på alt det gode vi hadde hatt før, og som vi håpet å få igjen.

Herman Saknowitz fikk jobbe som musiker i fangeorkesteret, og var derfor en av de få som overlevde. Storebroren til Samuel Steinmann endte derimot livet sitt i fangeleiren.

I Oslofjorden er det så vidt horisontlinjen er mulig å skimte. Den grå himmelen nesten går i ett med grått hav. Steinmann bort til et trær på høyre side av jernstolene, og peker på stammen.

– Her var det satt opp en minneplankett. Håper de setter den opp igjen.

Så tier han, og blikket flyttes fra den tomme trestammen til den tåkete Oslofjorden. Bak han står de rustne stolskjelettene.

 

Les hele historien til Samuel Steinmann her.

 

Emneord: