Transpersoner får ikke den hjelpen de ønsker

Utenfor Røverkaffe i Oslo sitter Anne Berit Lofstad og lirker en sigarett ut av den brune Prince White-esken. 52-åringen fra Tønsberg flyttet til Oslo da hun fant ut at hun var trans, og har ifølge henne selv vært i kontakt med Rikshospitalet i syv til åtte år.

– Jeg føler jo at jeg står litt på stedet hvil. Som menneske føler jeg meg ivaretatt, men likevel føler jeg ikke at mitt ønske blir det, forteller Lofstad.

Får ikke ønsket oppfylt

– Å få bryster er øverst på ønskelisten min.

Likevel er det ikke så lett for Lofstad å få oppfylt dette ønsket, ettersom hun har fått beskjed om at hun veier for mye og må slutte med røykingen. 

– Jeg må gå ned 30 kilo først, men det er ikke så lett. Jeg har prøvd, og så lenge jeg ikke får det til kan jeg ikke ta operasjonen i det offentlige helsesystemet. 

Ute i sola er det 25 grader. Lofstad løfter opp den sorte håndviften sin, mens solstrålene treffer ansiktet hennes.  

– Det har jo litt å gjøre med hvordan jeg vil kle meg, spesielt om sommeren. Det er rimelig hett ute nå, og jeg føler meg innpakka. Det er for å ikke vise at jeg har falske bryst. Jeg vil jo ikke ha falske bryst, jeg vil ha mine egne. 

Usikre tall på hvor mange transpersoner som finnes i Norge  

I 2023 ble 850 nye personer henvist til nasjonalt senter for kjønnsinkongruens. Dette tallet gjelder for både personer over og under 18 år. Samtidig hadde de 3919 konsultasjoner. Aldersspennet for voksne er 17-63 år. 

Tall fra Skatteetaten i perioden 1.juli 2016 til 28.november 2022 viste at 2005 personer har endret sitt juridiske kjønn. Oslo og Viken har den største andelen med 375 og 386 personer. Fylket med lavest andel er Nordland med 71 personer. 

Rikshospitalet har monopol

I dag er det Rikshospitalet, som ligger under Oslo Universitetssykehus, som er det eneste stedet en pasient kan utføre kjønnskorrigerende behandling. 

Dette har fått kritikk fra flere, og på Helsedirektoratets nettsider er det lagt fram forslag til en endring i dette systemet. På nettsidene sine skriver de at en avlastning av nasjonale behandlingstjenester vil bidra til å “gi flere helsehjelp, unngå sykeliggjøring og gi lavere risiko for å overdiagnostisere”.

Ifølge forskrift om krav til spesialisthelsetjenester, godkjenning av nasjonale tjenester i spesialisthelsetjenesten og bruk av betegnelsen universitetssykehus § 4-2, kan det kun være ett nasjonalt helseforetak i landet. I dag er det Rikshospitalet, og det er grunnen til at de er de eneste som får utføre kjønnskorrigerende behandling.

Sykeliggjøring av friske mennesker 

Ingun Wik er leder ved Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS). Hun mener at helsetilbudet til transpersoner har en lang vei å gå. 

– Det jeg tenker er det viktigste når det kommer til kjønnshelseomsorgen er at man får møtt noen som har kompetanse uten at man må gjennom lange utredninger hos BUP eller fastleger først. Jo enklere tilgang til kompetente fagpersoner man har, jo bedre, sier hun.

Hos Helsestasjonen for kjønn og seksualitet har de en litt annen tilnærming til transpersoner. Hos dem trenger man ikke henvisning, og man trenger heller ikke å gjennomgå en psykologisk evaluering før man får komme til HKS. Henvisning og psykisk evaluering er et krav for å få tilbud hos andre regionale og nasjonale tilbud.

– Kjønnsinkongruens er en diagnose, og for å få rett til hjelpen man trenger er man avhengig av å få denne diagnosen først. Det mener vi er en sykeliggjøring av mennesker som egentlig er friske, og det er ikke bra. Hos oss sier vi at vi jobber med friske mennesker som opplever å ha kjønnsinkongruens, sier hun.

Diagnosen transseksualisme blir fjernet

I 2019 ble diagnosen transseksualisme fjernet fra diagnosemanualen til Verdens helseorganisasjon. 

Diagnosen ble erstattet med kjønnsinkongruens, og ble også fjernet fra kapittelet om psykiske lidelser. 

Tallene fra årsrapporten til Rikshospitalet viser endringen i antall personer som fikk behandling året før diagnosen ble fjernet fra kapittelet om psykiske lidelser, og antall personer som fikk behandling året etter at diagnosen ble fjernet.

Mangel på kunnskap om kjønnsinkongruens

Det finnes ingen måte å bevise at man opplever kjønnsinkongruens, og det er derfor krevende å sette rammer for hvem som skal få hjelp. Det betyr også at det ikke er en fasit på hvilken helsehjelp en person med kjønnsinkongruens trenger. Hos Helsestasjon for kjønn og seksualitet tilbyr de hormonbehandling. 

​​– Vi er helt tydelige på at man ikke skal gjennom mer behandling enn man trenger. Hos alle andre typer helsetjenester er man opptatt av å gjøre minst mulig. Det burde også gjelde for kjønnsinkongruens, forteller Wik.  

Helsestasjon for kjønn og seksualitet tilbyr også hjelp til ikke-binære. Det er en gruppe Rikshospitalet ikke har tilbud for. 

– Kjønn har ikke noe fasit, vi som er helsepersonell kan ikke fortelle de som oppsøker oss hva de er eller skal være, det vet de best selv. Men vi kan være med og gi informasjon, være med og utforske, åpne en skuff som kanskje har vært lukket.

Begynte å operere seg da hun var 16

Angelica Sophie Thorsen (28) begynte transformasjonen sin fra biologisk gutt til jente da hun var 16 år. Hun tok brystoperasjon da hun var

18 år, og har siden gått gjennom fire underlivsoperasjoner. 

– Ting gikk veldig fort, og det er en stor omstilling for mange også. Folk skal si et nytt navn, og si hun istedenfor han. Dette gjaldt jo både på skolen og overalt. Da kan det bli vanskelig å gå tilbake, forteller Thorsen. 

Hun forteller at noen har et for stort fokus på at det er å bli operert som er “målet”, når ikke alle egentlig trenger eller ønsker å gjennomføre alle operasjoner. 

– Det er jo veldig individuelt når det kommer til hva man trenger. Da tenker jeg at det er viktig at du har fagpersoner som ser forbi kjønnsinkongruens, men som ser hele mennesket. Noen som tør å bli kjent med mennesket, lag for lag.

Transpersoner har rett på hjelp der de bor

“Helsetjenesten og helsepersonell skal sørge for at personer med kjønnsinkongruens får oppfylt sine pasientrettigheter. Helsehjelpen skal være faglig forsvarlig og ivareta pasientens rett til medvirkning og selvbestemmelse”

Helsedirektoratet.no

Anbefalingen fra Helsedirektoratet er lovfestet. Transpersoner har rett på riktig helsehjelp, og de har rett på å få det der de bor, på lik linje med alle andre personer og alle andre diagnoser.

I 2024 ble det opprettet flere regionale sentre i Norge. Hver helseregion fikk opprettet sitt eget senter for kjønnsinkongruens. 

Føler seg ivaretatt

Til tross for at Lofstad ikke får brystimplantater, føler hun seg godt ivaretatt av Rikshospitalet. Der består behandlingen hennes av samtaler med helsepersonell flere ganger i året.

– Når du først har kommet inn i varmen, så blir du der. Men andre folk har hatt andre opplevelser. Det har jeg både lest og hørt om. Det er ingen fasit.

– De ser på deg ovenfra og ned

Hun forteller at det er flere som opplever at det er vanskelig å få nødvendig helsehjelp hos Rikshospitalet. 

– Hvis du ikke uttrykker deg veldig utpreget feminint eller maskulint, så kan det bli lett at du faller utenom. Hvis du kommer dit og sier at du er kvinne, men kler deg litt maskulint, mener de kanskje at du ikke er kvinne nok. De ser på deg ovenfra og ned, og nedenfra og opp.

Likevel har Lofstad ikke møtt på dette problemet. 

– Jeg har fått beskjed om at jeg kler meg riktig, spesielt for min alder. Jeg bruker sminke og neglelakk, så jeg har sklidd godt i gjennom. Men det er det ikke alle som gjør. 

Oppfordres til å leve i tråd med sitt opplevde kjønn

Kjersti Gulbrandsen er avdelingsleder for Avdeling for kjønnsutredning av voksne ved Oslo universitetssykehus. I en mail til Journalen svarer hun:

– Pasienten oppfordres til å leve i tråd med sitt opplevde kjønn og endre den sosiale kjønnsrollen i alle sammenhenger i livet. Dette er for å kunne vurdere om det er riktig før man starter på hormonell behandling og operasjoner. Effektene som kommer fra disse behandlingene er det noen ganger ikke mulig å endre på, sier Gulbrandsen. 

Hun forteller at pasienten må gå gjennom en prosess som kalles for virkelighetserfaring. Det betyr at pasienten skal over tid leve i sitt opplevde kjønn i alle livssammenhenger. Dette gjør man for å hindre dysfori. 

– Det finnes ingen universell “oppskrift” på hvordan man går frem. Målet er at andre ser en slik man ønsker og man må prøve seg frem. Noen ber familie og venner om råd. Andre oppsøker stylister, ser i magasiner, på nettet og observerer andre i forhold til stil og atferdsuttrykk. 

På spørsmål om at pasienten “oppfordres til å leve i tråd med sitt opplevde kjønn” er et krav om å følge ulike normer for kjønnet, slik Lofstad - og ifølge henne selv, andre oppfatter - svarer Gulbrandsen dette:

– Det er pasienten sitt valg å gå igjennom virkelighetserfaringen. Dersom pasienten ønsker å gå gjennom behandlingen er det nødvendig.

Mener det finnes kunnskapshull

Mikael Scott Bjerkeli er seniorrådgiver på Harry Benjamin ressurssenter. Han mener at nivået på undervisningen om kjønnsinkongruens i Norge er varierende. 

– Dette fører jo til at det vil være variasjon i hvordan du blir møtt i ulike tjenester. Jeg mener at det er viktig at vi anerkjenner kunnskapshullene, for å kunne forbedre dem. Om man tror at man vet nok, da lærer man ikke mer, forteller Bjerkeli. 

Han sammenligner kunnskapshullene med å bygge et hus. 

– Man kan ikke bygge et hus uten en god grunnmur. Om man bygger på et veldig tynt grunnlag blir det ustødig. For å gjøre det må vi se på hvorfor vi har de utfordringene vi har i dag. 

Likevel mener Bjerkeli at det ikke skal være nødvendig med nok kunnskap for at pasienten skal føle seg godt ivaretatt.

– Du møter mennesker med utfordringer som trenger din hjelp. Da er det fint at du har litt kunnskap, men det skal ikke avgjøre om du møter dem på en god måte eller ikke. Det å møte mennesker med ulike utfordringer på en ordentlig måte, burde være universelt. Da kan heller den spesifikke kunnskapen innenfor dette feltet komme senere.

Utdannelsene i endring

Journalen har undersøkt pensum i utdannelsene medisin, helsesykepleier og profesjon i psykologi, som utdanner henholdsvis leger, sykepleiere og psykologer. Det er disse som utgjør førstelinjen en transperson møter når de oppsøker hjelp.

Journalen erfarer at nåværende pensum er begrenset og vanskelig å finne på universitetenes hjemmesider, og at pensum som omhandler kjønnsinkongruens er svært varierende fra linje til linje og universitet til universitet.

Feltet er likevel i utvikling og endres fortløpende, og fra og med opptak til studieåret 2019/2020 skal samtlige medisin- og helsesykepleierlinjer forholde seg til Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger. 

Under §2 punkt 2 står følgende:

“[kandidaten] har kunnskap om inkludering, likestilling og ikke-diskriminering, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion og livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder, slik at kandidaten bidrar til å sikre likeverdige tjenester for alle grupper i samfunnet. “

Kilde: www.lovdata.no

Egen forskrift for psykologi

Profesjonsstudiene i psykologi har en egen forskrift som dekker læringsmålene, nemlig Forskrift om nasjonal retningslinje for psykologutdanning. Transpersoner og kjønnsinkongruens er ikke her nevnt spesifikt, men det er likevel to relevante punkter i forskriften. De sier:

§15e
«kan kommunisere åpent om kjønn, seksualitet og seksuell helse og anvende sin kunnskap om disse temaene i sin yrkesutøvelse»

§19d
«har kunnskap om inkludering, likestilling og ikke-diskriminering, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion og livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder, slik at kandidaten bidrar til å sikre likeverdige tjenester for alle grupper i samfunnet»

Kilde: www.lovdata.no

Begge forskrifter er så nye at det er for tidlig å si noe om hvordan de påvirker kunnskapsnivået om kjønnsinkongruens blant leger, sykepleiere og psykologer.

Trenger ikke sminke for å være kvinne

En venninne av Lofstad kommer gående ut av kaféen med to kaffekopper i hånda. 

 – Vær så god, sier hun, smiler, og rekker den svarte kaffen over til venninnen sin. 

Lofstad sender henne et smil mens hun fortsetter å fortelle. 

– Jeg ser jo for eksempel at du ikke har på sminke, sier hun til venninnen. 

– Men du er jo fremdeles en kvinne. Jeg ser jo det. Jente, kvinne, dame. Kall det hva du vil. Det har jo ikke noe å si om du har på sminke eller ikke. Det er så rart at Rikshospitalet skal se på det.