Opplever Iran ulikt

Vinteren 2012 reiste to norske journalister til landet som nesten ikke hadde møtt utenlandske reportere på tre år. TV2s Kadafi Zaman og hans fotograf fikk innvilget pressevisum først og reiste dit 23. januar. Sidsel Wold, NRKs mangeårige Midtøsten-korrespondent, reiste med sin fotograf få dager etter.

De kom tilbake med svært ulike inntrykk. Mens Zaman opplevde landet som imøtekommende, men med noen byråkratiske hindre for journalister, opplevde Wold landet som stengt.

Hør Wold og Zaman fortelle om sine opplevelser i Iran

- I forhold til i land som Saudi Arabia og Jemen, som blir betraktet som strenge, var det ikke vanskelig å jobbe i Iran, sier Zaman.

- Mange av de unge iranerne jeg snakket med på gatene var kritiske til regimet, men ville ikke bli filmet. Noen kunne jeg intervjue for radio, så lenge jeg fordreide stemmene deres, sier Wold.

Flere utenlandske reportere var til stede under den politisk ustabile perioden før og etter valget i 2009. De fleste rapporterte fra demonstrasjonene og intervjuet mange som hevdet at president Ahmadinejad hadde kuppet valget.

Les mer om Irans historie

Myndighetene reagerte ved å utvise nesten samtlige vestlige journalister. BBCs korrespondent i landet, John Leyne, fikk 24 timer på å forlate landet. Myndighetene mente han støttet opprørerne og laget usanne nyhetssaker.

Tillatelse til å rapportere

Reisen til Iran var Zamans første, og han jobbet der i syv dager før han måtte reise hjem.

- Vi satt igjen med et veldig positivt inntrykk av Iran. Vi traff mange mennesker som var optimistiske til fremtiden.

TV2s reporter Kadafi Zaman var den første norske journalisten som fikk pressevisum til Iran etter at mange utenlandske journalister ble kastet ut i 2009. Foto: Bjørn Roger Brevik

Da Sidsel Wold var i Iran i år, var det hennes femte besøk i landet. De foregående turene hennes står i sterk kontrast til turen vinteren 2012.

- Det var mye vanskeligere å få intervjuer. Mange av de opposisjonelle som jeg har intervjuet tidligere, var fengslet eller satt i husarrest. De som ikke var det, ville ikke snakke av frykt for hva som kunne skje, sier NRK-journalisten.

Wold og hennes fotograf møtte mange utfordringer, og hun fikk gjort få av sakene hun hadde sett for seg å lage. NRK fikk nesten ingen av intervjuavtalene de hadde søkt om, og tolken deres hadde problemer med å få tillatelse til å filme.

- Jeg ville intervjue atomfysikere og parlamentarikere, men vi ikke lov. Det var heller ikke mulig å intervjue idrettsstjerner eller andre kulturpersoner, sier NRK-journalisten.

Les mer om vestlig dekning av Iran

For TV2 ble opplevelsen en ganske annen. De hadde fått et annet pressebyrå til å hjelpe dem med å ordne avtaler. Pressebyrået utstyrte dem med flinke fiksere og ordnet mange intervjuavtaler.

- Vi fikk alt utstyret vi hadde med oss gjennom tollen, inkludert sender for å kunne rapportere direkte. Vi fikk også godkjent nesten alle intervjuene og tillatelsene vi hadde søkt om, med unntak av et intervju med Ahmadinejad, sier han.

Et lukket land

Wold opplevde oppholdet i Iran i vinter som frustrende.

- Det var nesten som å være tilbake i tidligere Sovjetunionen. Jeg tror det betyr at regimet har endret seg siden 2009, og at pressefriheten har blitt svekket i denne perioden.

Kadafi Zaman beskriver hovedstaden Teheran som et sted kvinner og menn kunne gjøre nesten hva de ville. Foto: Flickr/Marco

Både Kadafi og Wold var gjennom en lang prosess for å få pressevisum fra den iranske ambassaden i Oslo. De søkte opptil flere år i forveien og måtte møte på ambassaden gjentatte ganger for å bearbeide de ansatte. Plutselig en dag fikk de tillatelse.

- De ringte meg på lørdagen for å fortelle meg at TV2 hadde fått innvilget søknaden. Vi reiste to dager senere, sier Kadafi.

- Jeg tror alt endret seg etter valget i 2009, etter dette ble det helt umulig å få pressevisum. Jeg måtte mase i to år, sier Wold.

Et mangfold av meninger

- Folk var mye mer bekymret for sitt daglige levebrød og en potensiell amerikansk invasjon, enn de var for ytringsfrihet. Situasjonen hadde kanskje vært annerledes om det hadde vært en valgperiode, sier Zaman.

Han beskriver en levende opposisjon og et mangfold av meninger i gatene. Noen var kritiske til Ahmadinejad, mens andre mente de hadde mer å frykte fra Vesten.

- Jeg følte at det var en tydelig opposisjon i landet, men at de gjerne var mer kritiske til presidenten enn de var til vokterrådet og ayatollah Khamenei, sier Kadafi.

- På et sted opplevde vi at folk som satt på en kafe ikke ville bli filmet, mens på andre steder var det ikke noe problem å snakke med folk, sier Kadafi.

Da Sidsel Wold besøkte Iran i 2008 kunne de gjøre opptak i Teherans hovedgate Valiazer. Foto: Privat

Wold møtte et mer lukket Iran og fikk ikke lov til å snakke med menneskene i gatene.

- Jeg vil ikke bare intervjue kritiske røster, men få frem mangfoldet. Det viktigste for meg har vært å finne ut hvordan den politiske situasjonen påvirker vanlige iranerne, sier Wold.

Det viste seg imidlertid vanskelig å finne ut av hvordan iranere hadde det, ettersom de ikke ville la seg intervjues.

I pressebyråenes makt

Alle utenlandske journalister blir satt i kontakt med et semistatlig pressebyrå. Disse pressebyrående skal hjelpe journalistene og fotografene med tillatelser og intervjuavtaler.

- Generelt vil jeg si at vestlige journalister er veldig avhengig av det pressebyrået man jobber med. Hvis de er flinke og villige, kan de ordne intervjuavtaler og tillatelser til å filme de fleste, sier Zaman.

Da Wold og fotografen kom til pressbyråets lokaler var lysene slukkes. Kun én ansatt var igjen.

- Hun som drev pressebyrået som skulle ta seg av oss mens vi var der, måtte bare medgi at hun ikke kunne hjelpe meg med så mye, sier Wold.

TV2 har levert inn en ny søknad for å reise tilbake til Iran.