Det vanskelige klimaet

Isen i Arktis krymper, øyer forsvinner under vann, store flommer og orkaner herjer oftere og nomadene i Mongolia mister dyrene sine på grunn av ekstremvær. Konsekvensene av klimaendringer får mye plass i mediene, men hjelper det? Forstår folk hva klimaendringene er?

Ja, folk forstår om de vil. Men nei, det må en innsats til for virkelig å forstå.

Det er vanskelig å forholde seg til klimaendringene. Det er stort, det er abstrakt, og det er endringer som foregår over tid. Uten konkrete eksempler er det ekstra vrient, og kanskje er det derfor mediene har lagt seg på en linje hvor de katastrofale konsekvensene får mest spalteplass.

Men må vi egentlig snakke om katastrofer for at folk skal forstå og handle?

For ti år siden leste vi i Aftenposten at havnivået vil stige med 75 meter, samtidig som rapporten til FNs klimapanel (IPCC) konkluderte med at det reelle var mellom 18 og 59 centimeter. Ved å benytte et såkalt katastrofespråk i omtalen av klimaendringer, er målet kanskje å vekke folket, men språket kan fort virke mot sin hensikt.

En ensidig og trettende fremstilling av katastrofale konsekvenser som er for store å hanskes med, vil risikere å distansere publikum fra saken. Den faktiske forståelsen av problemet vil være liten eller fraværende.

Det er mange problemer ved bare å vise konsekvensene. Det sørger riktignok for at vi kan få en viss forståelse av nettopp konsekvensene, men vi forstår ikke årsaker, utvikling og løsninger av den grunn. Dette blir i dag overdøvet, og publikum står igjen uten å kunne forholde seg til problemet.

Katastrofespråket må bort, og andre faktorer må til.

Hos oss i fastlands-Norge er det få som kjenner klimaendringene på kroppen. Vi står i sterk kontrast til de mongolske nomadene som mister levebrødet sitt. Og forståelsen av klimaendringene bygger på evne og vilje. Nomadene evner. Vi evner ikke, og vi vil ikke. For oss er det lett å feie under teppet.

Jeg så nylig de døde dyrene på steppene i Mongolia. Jeg så gjeteren felle tårer der han gikk blant det som en gang var hans levebrød. Alt var helt stille, men intenst. Å vite at klimaendringene, som 97 prosent av verdens forskere mener er menneskeskapte, var skyld i dyrenes død, var ingen god følelse. Det er ingen god følelse. Opplevelsen slo meg hardere enn et avisoppslag, men fortsatt forstår jeg ikke årsaker, utvikling eller løsninger av den grunn.

Ofte trekkes det frem hva man selv kan bidra med i klimakampen. Bytt ut biff med bønner, ta bussen, dra mindre på ferie, bruk handlenett og skru av vannet mens du pusser tennene. Bananskall i den grønne posen, tom skinkepakke i den blå og melkekartong i papirdunken, men er det egentlig noe vits?

«Dråper i havet», tenker den gjengse nordmann. Vi hører at vi må gjenvinne plast i hundrevis av år for å spare inn oljen som brukes på flyturen Oslo – San Fransisco tur retur. Det er vanskelig å få problemet til å gå innover seg. Det er forståelig, og det er synd.

Men det handler om mye mer enn at den lille innsatsen hjelper. Det handler om holdninger og vilje til å forstå og snu trenden. Nomadene ønsker for alt det er verdt å endre klimaet til det bedre, men har lite å bidra med. For oss er det litt motsatt. Som klimaforsker Per Espen Stoknes sier det: Co2-regnestykkene er ikke avgjørende. Det handler om kulturendring, og handling styrer holdning.

Vi må i større grad begynne å snakke om «vi». «Jeg» kan ikke redde verden alene, men sammen kan vi klare det. Hadde vi satt oss inn i klimaproblematikken slik nomadene ufrivillig gjør, ville nok holdningene vært annerledes.

I dagens globale verden er vi avhengige av hverandre. Varer og tjenester som produseres på andre siden av jorden kommer oss til gode, og klimaet kan endre på tilgang og muligheter. Kanskje økte priser, lavere kvalitet eller fravær av varer og tjenester må til for å få oss til å «kjenne på» og forstå klimaendringene?

Vi er enige om at det er vanskelig å forstå problemene uten å vise konsekvensene. Og samtidig er det vanskelig å få redaktøren fornøyd om man kutter konsekvensene og heller kommuniserer usikkerheten og kompleksiteten som er knyttet til klimaendringer.

Så hvordan skal man skape engasjement og forståelse av klimaspørsmålet?

Det er ingen enkle svar på det spørsmålet. Men forskning viser at emosjoner er det viktigste som fører til handling. Man må være følelsesmessig involvert. Hvis folk forutser konsekvensene av sin atferd, og så ser for seg hva de vil føle som resultat av disse konsekvensene, vil de være tilbøyelige til å handle miljøvennlig. Klimaforsker Per Espen Stoknes går i bresjen for å kommunisere klima så det oppleves nært, personlig og at det haster å gjøre noe.

Ingerid Straume tar debatten videre i sin bok «En menneskeskapt virkelighet: Klimaendring, sosiale forestillinger og pedagogisk filosofi», der hun spør hvordan interessen i befolkningen skal gjenspeiles på politisk nivå. Slik det er nå, ligner det et blame game: Befolkningen hevder at politikerne ville handlet om det virkelig var så ille som de skulle ha det til, samtidig som politikerne hevder at befolkningen ikke er interessert nok til at de kan gjøre noe.

Det er vanskelig å spå hva som skal til for å skape engasjement i befolkningen, slik at vi sammen kan stanse klimaendringene. Kanskje må retorikken endres totalt. Kanskje må vi skreddersy nyheter og informasjon til definerte målgrupper. Kanskje må vi jobbe enda hardere for å skape identifikasjon og nærhet hos publikum.

Én ting er sikkert. Skal forskere, journalister og andre snakke så folk forstår klimaendringene og handler på bakgrunn av det de har forstått, må vi endre tilnærmingen. Spørsmålet er bare hvordan.