Nå må verdenssamfunnet tørre å ta ansvar

14. mai i år er det 70 år siden staten Israel ble opprettet. Det har vært 70 år preget av krig og konflikt, uten særlig opphold. I disse dager demonstrerer palestinerne på Gaza hver fredag i såkalte returmarsjer, der målet er det samme som det har vært i alle år. Å få tilbake landet de ble fordrevet fra i 1948. Så langt er mange drept og nesten 2000 skadet.

I månedsskiftet februar/mars besøkte jeg både Israel og Palestina. Kontrasten mellom det tilsynelatende fargerike, frie Tel Aviv og det innesperrede Ramallah på Vestbredden var rystende. Paradokset er desto større når man ser selv hvor usannsynlig kort avstand det egentlig er mellom storbyene i Israel og Vestbredden/Gaza, hvor hundretusenvis av mennesker sitter innesperret.

Flere av de unge palestinerne vi snakket med var ved godt mot, og prøvde så langt de kunne å leve normale liv. Noen hadde gått på FN-skoler i flyktningebyer nord på Vestbredden. De var likevel frustrerte over hvor lite informasjon og hjelp Israel lot slippe inn i Palestina. Et eksempel som gjentok seg til stadighet var teknologi.

De unge mener at for å kunne bygge opp et sterkere Palestina, må økonomien styrkes. Det er vanskelig når få elektroniske nyvinninger slipper inn gjennom grensene. Israel har lang tradisjon for å undertrykke Palestina, selv i fredsforhandlinger. Hilde Henriksen Waage skriver at da Norge fungerte som fredsmekler i det som senere ble kjent som Oslo-avtalen, var det Israel som satte betingelsene og de som lagde spillereglene.

Ifølge Waage hadde ikke Norge noe annet valg enn å akseptere hva den sterkeste parten, Israel, foreslo (Waage, 2012).

Dette illustrerer et systematisk problem. Selv om deler av Palestina i teorien er selvstyrte, er det i praksis Israel som sitter med kontrollen. Ved kontrollpostene slipper ingen og ingenting lett igjennom. Israel har kontroll på alt av forsyninger, inkludert strømnettet. Når de ulovlige bosetningene i tillegg blir flere og mer utstrakt, er dette med på å gjøre et allerede sterkt Israel sterkere, og et undertrykt Palestina svakere.

Slikt blir det frustrasjon og opptøyer av. Demonstrasjonene i 2008/2009 og i 2014 på Gaza utviklet seg begge til krig.  Hvordan det utvikler seg denne gangen er ikke lett å si, mener ekspertene.

At den politiske debatten blir stadig mer polarisert, ser vi eksempler på verden over. Kroneksempelet er president Donald Trump i USA, samtidig som vi ser tendensene også her hjemme, spesielt i den nylige debatten omkring tidligere justisminister Sylvi Listhaugs rolle. Når nevnte president så går ut og anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, slik han gjorde i desember 2017, er det åpenbart at det er med på å gi en ytterligere polariserende effekt. I Norge har både statsminister Erna Solberg og utenriksminister Ine Eriksen Søreide uttrykt bekymring over at USA valgte å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad.

I kjølvannet av opptøyene som nå utspiller seg i Gaza, ser vi at det er all grunn til nettopp bekymring.

Mest nedslående er det kanskje at de som lever midt oppi det overhodet ikke ser en løsning på konflikten, og dermed heller ingen frihet. En av palestinerne vi snakket med i mars var født i en flyktningleir. Faren hans var født i samme leir. Å få dra utenfor den flere titalls meter høye muren som omkranser Palestina, forblir stadig en fjern drøm for denne unge mannen.

Hva gjør så verdenssamfunnet for å hjelpe disse menneskene?

Vi sier til barna våre at ikke å si fra når man ser noen blir mobbet, ikke er stort bedre enn å være med på mobbingen selv. Er det ikke det FNs sikkerhetsråd gjør, når de gjør nettopp ingenting?

”Vi fordømmer dette,” sier verdenssamfunnet om uretten som begås, men USA står fritt til å legge ned veto og dermed stoppe FN fra å legge press på Israel. 

Vi har sett opptøyer bli til krig igjen og igjen, og det kan skje også denne gangen. Nå er det på tide at Norge og resten av verdenssamfunnet tar sin rolle på alvor og setter press mot Israel i den kontinuerlige undertrykkingen av palestinerne.