Kommentar Oslo øst må filmes i dagslys

Kameraet og skriveblokka ligger godt gjemt nedi sekken når jeg går inn dørene på Riverside ungdomshus på Grønland. Mange av ungdommene her er på min alder, men røttene er helt annerledes. De som henger på fritidsklubben, er fra land som Somalia, Pakistan og Marokko. Min studiekamerat og jeg er like hvite som snøen utenfor, og her skal vi inn og lage journalistikk – om den flerkulturelle bydelen.

På forhånd var vi advart, vi ble fortalt at ungdom på Grønland kan være skeptiske til journalister. Jeg tok alle forholdsregler og plasserte brillene hjemme, skjulte det store skjerfet bak jakka. Alle synlige effekter som sa «her kommer en journalist!» var borte, og min makker hadde tenkt det samme.

Vår bekymring for å bli møtt med skepsis kom fra det jeg har sett og hørt om Grønland i mediene. Oslo øst er utsatt for mye negativ omtale, og noe av det muligens med rette. Men synet som slår meg der jeg kommer inn dørene på ungdomshuset, får meg til å tenke at bydelen jammen meg også er utsatt for reporternes unnlatelsessynd.

Men først, litt om hva som faktisk fortelles.

Dagsrevyen, 11. mars i fjor. NRKs Anders Magnus dukker opp i mørket og blålyset på Stovner og rapporterer om en bil som er stoppet i politikontroll. «I Oslos østlige bydeler har kriminelle gjenger fått et kraftig fotfeste. Området har store sosiale problemer som gjør det lett for gjenglederne å rekruttere ungdom og også barn til å selge narkotika for dem.» Slik lyder konklusjonen fra Magnus.

Han er tidligere kritisert, blant annet i fagbladet Journalisten (3.6.2016), for å ha gjort innvandrerstrøk i Stockholmforstaden Rinkeby til en nesten-krigssone i tv-ruta vår. «Svenske tilstander», kalte man det, et uttrykk som fortsatt brukes til skrekk og advarsel av politikere her til lands.

NRK.no, samme dag. En silhuett iført hettegenser er fotografert i profil i den mørke tåka. «Nå frykter foreldre og ungdommer «svenske tilstander» i Oslo øst», står det i fete typer under. Ifølge forfatter Adel Khan Farooq hadde journalistene som skrev saken, ringt ham og spurt om han kunne si at det er «svenske tilstander i Oslo». Da Farooq ikke kjente seg igjen i en slik påstand, skal han ha blitt droppet som kilde. Ifølge nettstedet Medier24 (12.3.2017) har NRK en annen oppfatning av historien, men likevel.

Brennpunkt, 14. november i fjor. Lyden av sirener blandes med den dunkende musikken fra en hvit Audi som ruller i mørket på Tøyen. «De siste to årene er ungdomsmiljøet blitt tøffere i denne delen av Oslo. Helt nye tall viser at kriminaliteten blant ungdom under 18 år har gått opp i området siden 2015,» forteller reporteren i dokumentaren som fikk navnet «Norske tilstander» etter sin söta bror.

Jeg hadde fordommer mot meg selv som journalist.

Det er mørkt ute, det er blålys og det er svenske tilstander. Den fortellingen om Oslo øst går igjen i reportasjene. Og den snurrer rundt i hodet mitt der jeg kikker inn på gjengen på ungdomshuset. Det kan da ikke bare være sånn her?

Kritikken har haglet mot de nevnte NRK-innslagene. Anders Magnus´ sak ble klaget inn til Kringkastingsrådet. Bruken av anonyme kilder og måten Magnus gjorde det hele til en historie om svenske tilstander, fikk gjennomgå. Dagsavisens kommentator Hege Ulstein (14.3.2017) etterlyste mer kritisk tenking i Dagsrevyens redaksjonslokaler. Hun viste til rapporten «Parallellsamfunn? – Et politiblikk» fra Oslo politidistrikt (2016), der disse menneskene med blålysene selv er intervjuet om de såkalte parallellsamfunnene og svenske tilstandene: «Det er ikke slik her. Hvorfor bruke så mye tid på dette? Journalister ringer og spør hele tida og jeg svarer at vi har ikke slike steder. Men de fortsetter å spørre.»

De fortsetter å spørre, sier en i politiet. De ber meg si ting, sa den forlatte NRK-kilden Adel Khan Farooq. Det er grunn til å tro at mange journalister på blålysjakt spør og graver helt til de finner den fortellingen de er ute etter. Og hvis journalistene leter nok, vil de alltid finne noe. Men da vil de også forme historiene slik at virkeligheten passer fortellingen, og ikke omvendt. Det forutbestemte narrativ har en tendens til å tåkelegge og dytte bort alle saksopplysninger som ikke passer inn. Er det fordi det selger, fordi det fenger?

Men det finnes altså andre og like viktige fortellinger, som den fra politirapporten. Line Oma, Ap-politiker i Gamle Oslo, lot seg provosere av Brennpunkt-dokumentaren: «Ungdom som har vært med å forme og bruke tilbud er provosert over karikeringen og fraværet av deres fortellinger om Tøyen», skrev hun i Dagsavisen (16.11.2017). I protest mot innslaget på Dagsrevyen fortalte NOVA-forskerne Patrick Lie Andersen og Anders Bakken på NRK Ytring (16.3.2017) om sine egne studier av ungdommen:

«Både på Oslo øst og vest lever de aller fleste ungdommer helt vanlige ungdomsliv, de opplever nærmiljøet som trygt, de trives på skolen og gjør leksene sine, de har mange venner og har en aktiv og rusfri fritid.»

Den setningen kunne nok ikke Anders Magnus pitchet inn hos sjefen og fått 12 minutter i beste sendetid for. Men det er nettopp her problemet ligger. De dramatiske fortellergrepene får oss til å gyse, men de passer ikke alltid.

Klart er det voldsstatistikker og integreringsproblemer som det også ville vært en unnlatelsessynd ikke å rapportere om. Senest i april i år meldte Oslo-politiet at de ikke klarer å stoppe det voksende antallet unge kriminelle gjengangere, som er økt til 150. Natteravner i Oslo ble nylig kastet stein etter på Vestli i nordøst. Disse hendelsene gir likevel igjen grunn til å minne om hvordan Oslo øst er blitt behandlet i mediene tidligere. Og VG (29.4.2018) gav nettopp Frp-politiker Himanshu Gulati overskriftplass med sin advarsel om at den siste tidens hendelser på østkanten kan bli starten på svenske tilstander.

Å hente fram de feite bokstavene hver gang vi ser blålys, genererer klikk – men også hat.

Det nedlatende journalistblikket manifesterer seg ofte gjennom skråsikre konklusjoner og begreper som svenske tilstander og parallellsamfunn. Det manifesterer seg også i følelsen jeg hadde da vi dukket opp der på Riverside ungdomshus. Fordommene jeg hadde mot meg selv som journalist.

For på ungdomshuset møtte vi en norsk-somalier som var opptatt av å være somalier, som spilte kort mot en norsk-pakistaner som ikke brydde seg så mye om å være pakistansk. Det kan lages interessante historier om hvordan mennesker med pakistansk bakgrunn har fått stor innflytelse over norsk politikk og samfunnsdebatt fordi den pakistanske diasporaen har vært her lenge og organisert seg godt. Er den pakistanske ungdommen vi møtte, mindre opptatt av sine røtter fordi de pakistanske er mer organiserte enn andre innvandrergrupper?

Det er tiltak her for ungdom som ikke vil drive dank, det er ungdom som kaller seg muslim, som ikke spiser lam, men tatoverer seg og dropper moskeen. Det er motsetninger og spenninger, det er ungdommer som lever i spagater mellom kulturer og gjør alt de kan for å stå i denne beinstillingen på best mulig måte.

Det er en verden her som vi sjelden ser i mediene, som journalister bør ha på blokka på morgenmøtet og som bør få plass i spalta og tid i ruta. Solskinnshistorier har også motsetninger og konflikter som kan fenge et publikum. På Riverside var det ungdommer som var positive til oss, men som hadde venner og kjente som var skeptiske da de hørte at vi ville lage journalistikk om dem. Det er en tillit her som er skjør, den ligger og gisper etter luft under vekten av alle de stigmatiserende reportasjene vi har sett de siste årene.

Mainstreammediene befinner seg for tiden i et basketak med Resett, Document.no og andre nettsteder som sprer rykter og ekstreme holdninger. Alle kjemper om tilliten hos det norske folk. Å hente fram de feite bokstavene hver gang vi ser blålys, genererer klikk – men også hat. Man snakker om et voksende hat, om et sinne fra dypet av folket. Journaliststanden mister tillit, og derfor søker mange alternative fakta.

Det må ikke skapes slike underverdener i tv-ruta på lørdagskvelden. Dekningen av Oslo øst må være mer enn Dagsrevyen-fortellinger som sier at utlendinger er skumle og «Svart humor»-satire som minner om at de også er litt koselige.

Vi må ha seriøs, balansert journalistikk fra østkanten som kan veie like tungt som blålysjournalistikken. Vi må ha journalister som er under huden på østkantfolk og vet hva som rører seg. Og vi må ha det i beste sendetid.