"Sommerfugleffekter" i Oslo

– Vi har  satt opp noe som vanligvis går institusjonene hus forbi, sier Elin Høyland, prosjektleder og gjeste-performer for “Sommerfugleffektene” – en internasjonal vandrerforestilling som mandag 23. november åpnet dørene for hovedstadens publikummere.

– En forestilling som ikke bare er teater, men også installasjon og billedkunst, tilføyer Høyland.

Aktivt utforskende

Det er den danske teatergruppen Wunderland (DK) som har brakt forestillingen fra Århus i Danmark, via Tromsø, til Oslo.

Installasjonen på den gamle pastillfabrikken består av 12 rom, hvor hvert av disse er innredet av flere forskjellige kunstnere.

Som publikummer vandrer man én og én, fra rom til rom, gjennom en slags labyrint – for å utforske scenene rundt seg. På veien møter man en og annen performer.

– Publikum blir dermed aktivt deltagende, sier Høyland.

Kroppslig nærvær

Fordi forestillingen bygger på stor grad av interaktivitet mellom publikum og skuespillere, skiller den seg mye fra teaterstykkene man kan se på Oslo Nye, Nationaltheatret eller Det norske teatret, der et fysisk skille separerer tilskuere og aktørene på scnenen.

For Mette Aakjær, artistisk leder i Wunderland (DK), har det vært viktig å lage en forestilling som overskrider fysiske skiller.

– I det intellektuelt tilfredsstillende samfunnet vi ellers lever i, har vi også behov for kroppslig nærvær, mener hun.

Derfor bruker man heller ikke bare øyne og ører som aktivt deltagende publikummer i “Sommerfugleffekter”.  Enda mer skal forestillingen være en opplevelse for hele sanseapparatet.

– Da kan den åpne opp for vår indre verden, sier Aakjær.

Bort fra kollektivet

“Sommerfugleffekter” gir oss altså muligheten til å oppleve teater på en annerledes og sanselig måte. Men hva er så verdien av den formen for tverrfaglig scenekunst som “Sommerfugleffekter” representerer?

– Det man ser i slike stykker er ganske interessant, for man teatraliserer hverdagen. Man gjør rom som i utgangspunktet ikke er estetiske nettopp estetiske, sier Jon Refsdal Moe, doktor, scenekunstkritiker og teatersjef ved Black Box Teater i Oslo.

– Denne tendensen, å lage teater på denne måten, er spennende og noe vi ser mer og mer av, fortsetter han.

– Flere og flere lager denne typen én-til-én forestillinger, hvor man går bort fra det kollektive aspektet som det klassiske teatret har vært organisert rundt i alle år, sier han.

– Men hvorfor ser man ikke slike stykker på institusjonsteatrene?

– Dette handler først og fremst om noe så enkelt som produsksjonsvilkår. Det er nok mange på institusjonsteatrene som kunne tenke seg å jobbe eksperimentelt, men det er vanskelig, fordi det er så mange som jobber der. Å oppløse og omstrukturere scenerommene, slik som gjøres når man setter opp smale produksjoner lik “Sommerfugleffektene”, er rett og slett mye lettere når man ikke er så mange, avslutter Moe.