Synger på siste sang

Porten står åpen når vi trasker inn i bakgården til Grusomhetens teater. Lokalet ligger tett i tett med kulturhuset Hausmania, graffitiens høyborg i Oslo. Murene rundt gården er nedsprayet av piecer i sterke, klare farger. Høstløvet har okkupert asfalten, og tre jenter har midlertidig beslaglagt trappeoppgangen. Produsent Per Bogstad Gulliksen åpner døren og vinker på oss.

– Kom inn! Vi har pause nå. Skuespillerne sitter og spiser lunsj, sier han.

Inne i lokalet har skuespillerne flokket seg rundt et bord. Matpakker er brettet utover, og folk nipper til kaffe av krus i diverse fasonger. Veggen er dekorert med plakater av tidligere forestillinger. Den innerste delen av rommet fungerer som kostyme- og rekvisittlager. Den er ikke adskilt mot resten av rommet, så klesstativ, bokhyller og lampeskjermer gliser mot oss. Regissør Lars Øyno signerer papirer som skal sendes av gårde til en samarbeidspartner i Polen.

– De må sendes med ilpost, sier han. – Vi kan ikke sende dem som a-post, da kan de komme for sent. Og det kan vi ikke risikere.

– Den farligste poesien som er laget

Forestillingen ”Siste sang” handler om den surrealistiske forfatteren Comte de Lautréamonts siste timer på et hotellrom i Paris. Han ble kun 24 år gammel, men rakk å skrive verket ”Maldoror” og forordet til ”Poesier” – et verk som han aldri fikk forfattet – før han døde. Lautréamont blir av mange regnet som surrealismens far.

– Den franske surrealisten Philippe Soupault oppdaget ”Maldoror” ved en ren tilfeldighet, forteller Øyno. – Han stod i den teknisk-matematiske avdelingen til en liten, parisisk bokhandel, hvor han plutselig kom over Lautréamonts bok.

Soupault viste boken til en annen ledende surrealist, André Breton, og dermed var det gjort: Lautréamont ble anerkjent som surrealistenes forløper – nesten 40 år etter sin død.

– Det ligger så mye kraft i Lautréamonts verker. ”Maldoror” er den totale revolt mot alt: Den er et voldsomt angrep på mennesket. Og på Gud. Lautréamonts hovedbeskjeftigelse er at mennesket er sin egen verste fiende. Han skildrer de iboende, motstridende kreftene i mennesket: kampen mellom intelligensen og de dyriske driftene. Og gang på gang allieres de primitive kreftene, og tar overhånd. Dette er noe av den farligste poesien som er laget. Og den har like stor gyldighet i dag som da den ble skrevet. Det er derfor det er så spennende å jobbe med Lautréamont, sier Øyno.

Bekjempelsen av fornuftstyranniet

Øyno tar en kort pause. Vi andre sitter i andektig taushet. For Øyno vet å trollbinde dem han snakker med. Blikket er fokusert. Intenst. Og han snakker om Lautréamont med en så overveldende entusiasme at man ikke kan annet enn å bli hodestups fascinert.

 Regissør Lars Øyno vil skildre Comte de Lautréamonts siste dager. Foto: Alexander Worren.

– Surrealistene gjorde opprør mot det etablerte, borgelige systemet, sier han med ett. – Både politisk og kunstnerisk.

De surrealistiske kunstnerne ønsket å bryte med alle konvensjoner. De ville frigjøre seg fra fornuftens knugende, lammende kontroll. Tanken skulle ikke sensureres av fornuften, men få fritt utløp. Eller som Breton uttrykker det i ”Det surrealistiske manifest”:

“Surrealismen er ren psykisk automatisme, som har som mål å uttrykke verbalt, i skriving eller på andre måter, den virkelige tankeprosessen og tankens diktat, i fraværet av all kontroll utøvd av fornuften, og utenfor alle estetiske og moralske tankebaner.”

– Lautréamont forfekter dette frihetssynet, hvilket som regel bare fører en vei – inn i glemselen og mørket. Litteraturen hans fortoner seg tidvis som marerittaktige visjoner, sier Øyno.

Vil fortelle noen sanger om mennesket

– Og det er dette vi vil forsøke å manifestere scenisk. I vår forestilling glir drøm og virkelighet inn i hverandre, til de til slutt ikke kan adskilles. ”Siste sang” er et smerteskrik. Den handler om det viktige og det nødvendige i det å forandre seg. Om å gå videre, å fornye seg – selv om det medfører smerte. Men forestillingen er ikke bare dyster, forsikrer Øyno.

– Det ligger noe poetisk og håpefullt i uttrykket ”den siste sang”. Vi vil fortelle noen sanger om mennesket. Oppsetningen handler ikke bare om døden, men like fullt om veien mot livet. Først når man tør å kjenne på og erkjenne sine mørke partier, kan man gå videre. Forvandlingen kan virke terapeutisk på oss, sier han.

Øyno inviterer oss ned i kjelleren for å få en liten smakebit av forestillingen. Trappen ned til scenen er så bratt at selv de mest flegmatiske blant oss kan få en ubehagelig høy puls. Her gjelder det å tviholde seg til gelenderet for å komme helskinnet ned. Vel nede blir vi møtt av en så godt som strippet black box. Det eneste som står på scenen er en trepult. Et piano står inntil høyre sidevegg.

– Det dere skal få se nå, er selvsagt ikke et ferdig resultat, sier Øyno. – Dette er kun en grovskisse. Det er fortsatt to uker igjen til premieren.

Rita Lindanger spiller orgel mens Odille Heftye Blehr og Lars Brunborg fremfører utdraget i bakgrunnen. Foto: Alexander Worren.

Utfordrer det etablerte

Grusomhetens teater er solid forankret i den surrealistiske teatertradisjonen. De lager fysisk teater – i tråd med Antonin Artauds visjoner om et anatomisk teater. Han tok avstand fra det tekstbaserte teatret. Artaud sammenligner teatret med pesten – de skal begge sveipe over folkemassene og skape et kaos som utvisker alle sosiale normer og regler.

– Vi lager teater uten manuskript, sier Øyno. – Vi dikter i rommet. I ”Siste sang” utforsker vi menneskets beveggrunner. Og så uttrykker vi det vi finner gjennom kroppen. Selvfølgelig bruker vi noen tekstfragmenter fra Lautréamont, men vi setter det fysiske uttrykket i høysetet.

Merete Medalen Stuedal jobber som regissør og skriver på en master i teatervitenskap. Hun mener det alternative teatret er av stor betydning for teaterlivet.

– Det er de alternative scenenes ansvar å utfordre det etablerte, sier hun. – Det er slik teatret utvikler seg – ved at de alternative scenene baner vei for institusjonsteatrene. Det norske teatret, med Ibsen som en toneangivende dramatiker, er fortsatt veldig teksttungt. Grusomhetens teater utfordrer dette.

Stuedal problematiserer imidlertid tanken om å skille følelseslivet fra språket:

– Paradoksalt nok er språket alt vi har. Selv følelser tolkes. Ta følelsen av anger, for eksempel. Selve følelsen er unik og uforklarlig. Men idet man tenker ”jeg angrer” har man allerede språkliggjort følelsen. Man vil ikke ha tilgang til sanseverdenen uten å ordlegge seg om den. Selv kroppsspråket vårt består av semiotiske tegn.

Stuedal presiserer at hun dermed ikke mener at man skal være forsiktig med å røske opp i det rådende teaterbildet.

– Tvert imot! Det er det som fører teaterkunsten videre. Jeg sier ikke at det er enkelt. Folk har svært bevisste meninger om hvordan teater bør være. Det skal være realistisk. Og logisk. Publikum blir ofte sittende og slites mellom et forsøk på å la seg rive med og det å fortolke. Det er så indoktrinert i oss at man skal forstå hver minste lille ting med intellektet. Mange avskriver progressivt teater fordi de føler seg dumme. Det er nettopp dette vi må komme til livs, avslutter hun engasjert.

Grusomhetens trio. F.v: Rita Lindanger på orgel, Lars Brunborg som læreren og Odille Heftye Blehr som Lautréamont. Foto: Alexander Worren

Opprør med sprayboks

Vi takker Øyno og skuespillerne for smugtitten på ”Siste sang”. Slenger på oss jakkene, tuller oss inn i skjerfene og forlater det svarte rommet. Vi klamrer oss fast til gelenderet på vei opp igjen også.

Ute i bakgården gjør en gutt opprør mot det etablerte med en sprayboks.

– Dere har kamera, roper han etter oss. – Og det har ikke jeg. Kan dere ikke ta et bilde av piecen min? Er ferdig om maks ett minutt.

Fotografen knipser i vei, og jeg roter opp en penn og litt papir så han får skrevet ned mailadressen sin.

– Tusen takk altså. Dritkult. Sender du det til meg i løpet av kvelden eller? Hva skal dere bruke det til? Samme for meg, så lenge dere ikke gir det til politiet, sier han og flirer.

Forestillingen spilles på Grusomhetens teater fra 4. til 20. desember.