Under ravnenes vinger

Fredag kveld betyr vanligvis lange køer, høy musikk og mye alkohol. I kveld er intet unntak. Rundt Youngstorget begynner folk å strømme til utestedene.

En bil med en sort ravn på siden kjører sakte over torget. Folk i høye hæler og smale øyne snubler foran den. Og det går ikke mange minuttene etter at kjøreturen har begynt før sambandet til Natteravnene skurrer.

– Kan du plukke opp ei jente ved Jernbanetorget? Og kjøre henne hjem til Nydalen?, lyder det.

Arild Olsen, sjåføren i den ene bilen, setter kursen mot Jernbanetorget. Køene på Youngstorget har enda ikke blitt kilometerlange. Arild, som har vært frivillig for Natteravnene i nesten syv år, tror køene blir lengere senere på kvelden.

Gule vester og røde uniformer

Den gule vesten med den sorte ravnen er ikke vanskelig å få øye på mellom rødkledde uniformer og blå sirener. Det er Cecilie Brochmann, en av de andre Natteravnene som går frivillig i kveld, og som ringte Arild. Hun prater med ambulansepersonellet som kom dit først. Venninnen til den unge jenta hun ønsket å kjøre hjem, har ringt 113.

Hun har blitt flyttet inn i ambulansen, men klarer så vidt å sitte oppreist. Jenta som kjemper for å holde seg våken er trolig fremdeles tenåring. Ambulansepersonellet tar seg av henne mens den bekymrede venninnen blir stående utenfor.

– Hun måtte nok inn til pumping, sier Arild, i det han gjør seg klar til å kjøre videre.

Natteravnene er ikke ukjent med fulle mennesker. Det er standard på en fredagskveld. Arild forsikrer seg om at ambulansepersonellet kjører henne til legevakten. Noen ganger blir nemlig Natteravnene bedt om å gjøre det, om ambulansen har en travel kveld. Derfor er det greit å være helt sikker.

Han der oppe

Turen går videre mot Grünerløkka. Forbi legevakten og mot Schous plass er det folksomt. I sidespeilet ser Arild to menn som krangler. Han kjører videre forbi idet en av mennene fiker til den andre. De forsvinner bak svingen, og man kan lure på om situasjonen kan eskalere. Men Natteravnenes oppgave er ikke å stoppe slåsskamper.

– Vi går aldri inn i slåsskamper, men observerer og melder ifra, forklarer Arild.

Thorvald Meyers gate er full av barer og restauranter, som igjen er full av fulle folk. Bord og stoler står få meter fra trikkesporet som pryder Thorvald Meyers gate fra topp til tå.

Sjanglende mennesker går opp og ned gata og inn og ut av barene. Arild mener det er et mirakel at ikke flere blir påkjørt av trikken eller andre trafikanter. Han har sett flere være nære.

– Det må være han der oppe som styrer det. Man kan begynne å lure noen ganger, sier Arild.

Det skurrer fra sambandet igjen. Denne gangen er det Arnt-Ove Risvik og Per-Henning Sørensen i andre enden. De hadde bestemt seg for å se til det som kunne blitt kveldens mest dramatiske oppdrag. De kjørte tidligere på kvelden mot Stovner, der de hadde fått tips om et masseslagsmål blant ungdommer. Politiet var også varslet.

– 91 til 92.

– Faen, der skvatt jeg!, utbryter Arild og tar opp sambandet.

– 92 svarer.

– Nå har vi vært på Stovner, og det er ikke en kjeft her ute.

– Skal dere bli litt til eller reiser dere nedover? Over, spør Arild.

– Vi reiser nedover. Over.

– Det er mottatt.

Ungdommene på Stovner hadde sannsynligvis fått vite at politiet hadde fått nyss om slåsskampen. Eller så var det bare prat. Situasjonen er uansett under kontroll.

Hasjhaugen og urinalen

Klokken har nå blitt kvart på elleve, og Arild hadde rett i at køene på Youngstorget har blitt lengre. Litt lenger ned i gata kan man skimte blålys. To unge menn spurter over gaten rett foran oss. Det er liv i gatene, men ingen som ser ut til å trenge hjelp.

Dermed går turen videre til Frognerparken. Ekstra sidelys på bilen må til for å lyse opp den bekmørke parken. Ikke et menneske er å se, ikke en stemme å høre.

På samme sted for kun noen uker siden var det stappfullt med nye studenter, høy musikk og mye alkohol. Arild kjører sakte forbi en skråning med trær og busker bak.

Den er tilsynelatende helt lik som resten av parken, men han kaller den for urinalen og hasjhaugen. Her har han vært mange ganger tidligere. Nå er det ingen grunn til å stoppe opp.

Fortsetter ferden

Turen fortsetter videre, denne gangen med Per-Henning og Arnt-Ove. Ved Sagene kjøres det forbi Per-Hennings barndomshjem. Tredje etasje i den gule blokka rett ved kirken.

Han er fremdeles Oslo-gutt, og trener byens eneste innebandylag for mennesker med spesielle behov. Arnt-Ove er også bosatt i Oslo, men ikke oppvokst her. Det avslører hans utvaskede trønderdialekt.

– 91 til 92.

– 92 svarer.

Arild i den andre bilen gir gutta beskjed om at de forlater bilen for å sjekke ut noe. Per-Henning og Arnt-Ove kjører videre mot St. Hanshaugen.

Det var travelt for Natteravnene under fadderuka. På natten var det et hav av mennesker, og dagen der på, et hav av søppel. Per-Henning skryter av rusmisbrukerne som gjennom Frelsesarmeen plukket opp søppelet etter studentene.

– De plukket hver eneste sigarettsneip. Jeg har ikke noe vondt å si om de altså, veldig hyggelige og flinke folk.

Også parken på St. Hans Haugen er stille i kveld. Alt tyder på at folk heller trekker inn nå som været blir kaldere og restriksjonene mildere. Men Per-Henning og Arnt-Ove skal fortsette til de tidligste morgentimene.

Kjærlighetssorgen

– Natteravnene! Har dere noen tips mot kjærlighetssorg?

Jenta med tårer i øyene og ustødig gange er nok fremdeles i tenårene. Hun får ikke umiddelbart svar. Arnt-Ove, Per-Henning og Arild, som alle er et helt liv eldre enn jenta, snur seg mot Natteravn Cecilie. Hun forstår fort at det er hun som må innta sjefsrollen i denne situasjonen.

– Ikke tenk på alle de positive tingene. Tenk på det negative. Det var en grunn til at dere slo opp, sier hun.

– Ja, for om jeg bare tenker på de gode minnene kommer jeg aldri over ham!, svarer jenta.

To jevnaldrende jenter steller seg ved siden av den hjerteknuste jenta. De er kledd for fest, noe vinflasken i hånda på den ene jenta også avslører. Venninne, som hadde mistet hverandre på veien, er nå gjenforent.

– Dere natteravner er så flinke! Dere fortjener skryt! Hvordan blir man natteravn?, spør jentene.

Tenåringsjentene skravler i vei og skryter over jobben Natteravnene gjør. Selv med tårer i øyene klarer jenta med det knuste hjertet å skravle i vei om alt og ingenting. Etter noen minutters skravling er det ikke mer å gjøre for jentegjengen. Humøret virker til å ha bedret seg, og Natteravnene ønsker dem en trygg ferd hjem.

– Tusen takk for hjelpen, men vi skal nok ikke hjem helt enda!, sier de.

Og det skal ikke Natteravnene heller, for det er ennå mange timer igjen av kvelden. Klokka har akkurat bikket midnatt.

Cecilie, Arild, Arnt-Ove og Per-Henning spaserer bort til bilene sine, og fordeler seg på ny. Det er stille før stormen på denne tiden. Det var akkurat siste innslipp til barene, og det er noen timer igjen før slitne folkemengder tar turen hjem. Da står Natteravnene klare.