Den låtskrivende studenten

Johanne Lid har fullført sin første uke som student ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Sammen med resten av studentkullet på landskapsarkitektur har hun tilbrakt dagen rundt om i hovedstandens parker, gater og blomsterbed, med endestasjon i Bjørvika. Lid gjengir entusiastisk det foreleseren har fortalt dem om beplantningen i denne moderne delen av Oslo.

Det er antydninger til regn i luften denne ettermiddagen sent i august. Fadderukens festligheter sitter fremdeles i kroppen hennes i form av verkende bein og en rennende nese. De lilla buksene hennes skaper en lystig kontrast til den grå brosteinen hun flytter beina over i et bedagelig tempo. 23-åringen fra Heidal skal nå kombinere studier med en musikkarriere i støpeformen.

– Fortvilet ringte jeg mamma her om dagen og sa at dette ikke kommer til å gå. Jeg er så sliten, og har ikke fått drevet med musikk på to uker.

Latteren sitter likevel løst. En drøy måned har gått siden Lid slapp sin andre låt, Never get to dance. Fra slutten av september kommer det flere på løpende bånd frem til utgivelsen av hennes første EP, altså en plate som er kortere enn et album, i mars neste år.

– Mamma svarte meg på telefonen: “Men Johanne, det er jo fadderuke, det kommer ikke til å bli slik til vanlig”. Det beroliget meg litt, sier Lid.  

En ny Hannah Montana

Som liten skulle hun bli popstjerne. Et sted i fremtiden så hun seg selv som en ny Hannah Montana. I likhet med stjernen fra Disney Channel skulle hun leve livet på turné, omkranset av et team som hjalp henne med hele businessen. Hun drømte aldri om en vanlig jobb slik som mange av venninnene sine. En periode lå derimot tanken om å bli astrofysiker i bakhodet, før hun fant ut at fysikk ikke var noe for henne.

– Jeg hadde nok blitt ulykkelig om jeg ikke hadde en jobb der man kan være kreativ. Derfor håper jeg landskapsarkitektur kan være noe for meg, for her kan jeg utfolde meg på det kreative plan. Samtidig håper jeg på å få en jobb som kan kombineres med musikken, sier Lid.

Selv om pappa Erling Lid var trommis i rockebandet VON, var det ikke gitt at unge Johanne skulle begynne med musikk. Ifølge faren var det egentlig mamma Elin som skulle bli den nye rockestjernen i familien. Istedenfor var det lille Johanne som ble mest ivrig på å spille den nye gitaren han kjøpte.  Som åtteåring begynte hun å spille gitar ved Sel Kulturskole, og deretter begynte den musikalske ballen å rulle.

Lid ler av tanken på de første låtene hun skrev. 

– Jeg føler det var blanke kopier av alt fra MGP Junior. Det var som en dårligere versjon av Bæstevænna, bare på min dialekt. Jeg startet med låtskrivingen tidlig, men det tok lang tid før jeg knekte noen koder.

De berømte kodene begynte hun ikke å knekke før etter videregående, da hun startet på Trøndertun Folkehøgskole utenfor Melhus, en knapp halvtimes kjøretur fra Trondheim sentrum. Lid tenker tilbake på tiden på Trøndertun med et smil. Her sluttet også å se på seg selv som litt sær. Andre på hennes alder drev også på med låtskriving.

Skrivemodus

23-åringen har skrevet låter jevnt og trutt etter året på Trøndertun. En tendens som går igjen er at låtene handler om kjærlighet av det ulykkelige slaget. Ikke ulikt låtene til en av favorittartistene hennes, Taylor Swift. Lid sin første utgitte låt, Eyes on the price, handler om en fyr som knuste hjertet hennes på folkehøgskolen.

– Ettersom jeg ikke har opplevd så fryktelig mye lykkelig kjærlighet, så blir det jo ganske mange tragiske historier. Det er ikke alltid at låtene er baserte på meg heller. De kan for eksempel være inspirert av bøker jeg leser, slik som den jeg kjøpte i dag.

Lid plukker en rosa, engelskskrevet pocketbok opp av plastikkposen hun har i hånden. Hun innrømmer at det er vanskelig å motstå fristelsene som bokhøsten har å tilby. Derfor måtte hun bare innom en bokhandel på veien.

– Det blir sikkert en låt ut av denne, fleiper hun og sveiper over baksiden av romanen med blikket. De siste ukene har skrivingen blitt satt på vent. Tiden har ikke strukket til for den nyetablerte studenten på Ås. Lid rynker på nesa, og tenker seg litt om.

Hun må finne en bestemt modus for å kunne skrive gode tekster. Hun er ikke blant de som kan skrive på flere prosjekter samtidig. Da føler hun ikke at hun legger ned en god nok innsats. Ting tar ofte mer tid enn ønskelig.  

– Er det viktig for deg å gjøre ting ordentlig når du først skal gjøre ting?

– Uff, ja.

– Du sier uff?

– Ja, men det er ikke alltid så bra, for det tar jo så fryktelig mye tid. Jeg må ha kontroll, rett og slett. Men jeg prøver å jobbe litt med meg selv angående det å ikke være så pertentlig med alt hele tiden.

Tilfeldig år med musikk

Solen kaster stråler ned mot Urbygningen, hovedbygget ved universitetet i Ås. En enslig due spankulerer på grusen utenfor hovedinngangen, nebbet hakker rytmisk ned i bakken. De utallige blomsterbedene blomstrer fremdeles frodig, og farger campus i alle regnbuens farger. Johanne Lid plukker opp mobiltelefonen fra baklomma, ivrig etter å dokumentere en sommerfugl som lufter vingene i en rosebusk. Mysende inn i mobilskjermen bøyer hun overkroppen fremover for å komme nærmere den mørkfargede skapningen. Smilende skroller hun mellom bildene på telefonen for å sjekke resultatet i etterkant.

Det var ikke planlagt at Lid skulle sette sine første skritt på campus i høst. Fjoråret endte som et friår fra studier, da hun ikke kom inn på studiet. Nå priser hun seg derimot lykkelig over det. På høsten sendte Lid en e-post til produsent Conor Patrick, som var læreren hennes på Trøndertun, og sa at hun ønsket å lage en EP. Etter å ha avvist ønsket om å produsere den første låten hennes under tiden på Trøndertun, forventet ikke Lid at han ville si ja nå heller. Overraskende for henne fikk hun ja. Dermed ble det en rekke turer til studio i Trondheim, der Patrick holdt til. Nettene ble ofte tilbragt på sofaen hos venninner, og noen ganger på oppblåsbar madrass i studio.  

– Det er ikke sikkert at jeg hadde tatt kontakt med Conor og det er ikke sikkert at det hadde blitt noe som helst ut av musikken dersom jeg hadde kommet inn på studiet i fjor. Derfor er jeg glad for at ting ble som de ble, sier Lid, som nå har en klar plan for musikkarrieren det kommende året. 

Hun retter lett på det lilla båndet som holder håret fast i en hestehale, og tørker vekk litt overflødig leppestift fra oversiden av leppen. T-skjorten, med Elton John–print på brystet, stapper hun nedi olabuksene, mens hun beklager seg for at kunnskapene om posering framfor kameraet er ikke-eksisterende.

Jenta fra Heidal sier at hun ikke har vært så fin på det hittil i den relativt ferske musikkarrieren. Coverbildene til låtene har moren fotografert med iPhone-kamera, mens hun selv har ordnet det grafiske. Neste uke kommer venninnen Nina Berget nedover fra Raufoss for å hjelpe til med å spille inn musikkvideo til låten som snart slippes. For Lid ble det tydelig under oppholdet på folkehøgskole at en artistkarriere ikke er et Hannah Montana-liv, der man har folk som gjør alt for deg.

– Etter tiden på Trøndertun ble det lettere å skjønne at det er du selv som bestemmer hvor langt du vil nå. Det er lett å tenke at det skal komme noen ridende på en hest og gi deg platekontrakt, men slik er det ikke, sier hun.  

Staheten baner vei

De gode idéene til låter dukker ofte opp under varmt, rennende vann i dusjen. Lid synger som en galing i dusjen i frykt for å glemme teksten som dukket opp i hodet hennes. Med en gang hun trer ut av dusjen handler det om å ta opptak av idéen på mobiltelefonen. Deretter tar hun med seg ord, melodi og akkorder ut i en villmark av kreative valg for å stake ut retningen til låten.

Jenta fra Heidal mimer gitarspill med hendene. Sammen med ukulele har gitaren blitt hovedinstrumentene i produksjonen av ny musikk. Hun fattet interesse for ukulele for første gang da moren kjørte henne til togstasjonen, før nok et studiobesøk til trønderhovedstaden i fjor. En sang på radioen inspirerte henne til å ta i bruk instrumentet selv også. Produsent Conor Patrick, en viktig samarbeidspartner, fikset ukulele for henne i studio. Produsenten kommer ofte med forslag til endringer. Lid sier at de ofte blir avvist fra hennes side på grunn av ren og skjær stahet. Lid liker å stå på sitt, sier hun.

Patrick har derimot ytret flere ganger i ettertid at det er bra hun går for det hun selv mener er riktig. Da føler produsenten hvert fall ikke at han styrer musikken hennes i en uønsket retning.

– Er du like bestemt rundt andre ting i livet?

–Generelt er jeg sta. Jeg skal ikke si at det er positivt å være sta, men det er positive sider ved å være sta. Man blir ikke like påvirket av det som skjer rundt en. Samtidig så bør man jo også i et sosialt samfunn føye seg litt etter hva andre mener, sier Johanne Lid, som regner med at staheten hennes har hjulpet henne på veien hit hun er i dag.

Mange unge driver på med musikk, men det er langt færre som tør å satse fult og helt på artistdrømmen. Det tror Lid har noe å gjøre med at folk er redde for hva andre tenker om dem.

– Slik er det nok i Norge generelt dessverre, men kanskje spesielt på bygda. Du skal ikke stikke deg ut. Der er jeg heldig siden jeg er bestemt og ikke lar ting gå lett inn på meg, sier hun.

Sin egen fan

For Lid har det aldri vært skummelt å fortelle de hjemme i Heidal om at hun skal satse på musikk. På spørsmål om hvor hun er i karrieren om fem år må hun likevel tenke seg om. Det viktigste for henne per nå er å ikke miste gnisten. Vanskeligheten og usikkerheten rundt det å leve fult og helt av musikken i Norge, har hun hele tiden vært klar på at hun må ha en utdannelse i bunnen. Å være på sponsorjakt for å få satsingen til å gå rundt er ikke noe hun er glad i.

– Jeg er en type som må ha kontroll. Det har man ikke når man er i musikkverdenen. Det er veldig skummelt. Det er det som er så problematisk, sier Lid.

Hun gjentar at hun er en som gjerne oppsøker det som er trygt, idet hun vandrer rundt på det frodige universitetsområdet. Et tosifret antall varmegrader minner en på at sommeren ikke har tenkt til å forlate Ås riktig ennå. Den nye studenttilværelsen håper hun kan bringe med seg ny inspirasjon til kommende låttekster.  

Lid har ikke tenkt tanken på å forlate musikken, selv om det krever en del av henne. Fokuset har likevel hele tiden vært på å lage musikk hun selv liker, fremfor å tjene mest mulig penger på den. Derfor har Lid ingen problemer med å si at hun er sin egen største fan.

– Jeg lager musikk som jeg selv liker å høre på, så når låtene mine finnes på de store plattformene, så er det stas. Det er litt tabu å si, men det må være lov å si at man hører på sin egen musikk, mener jeg.

– Tror du det er positivt å finne inspirasjon i seg selv?

 – Man får utløp for mange tanker man sitter med. Jeg ser for meg rare ting som kunne ha skjedd oppe i hodet. Det er gøy å få det ned på papiret, enten som musikk eller tegning. Når man får det ut til folk, så føler man ikke at idéene er så rare allikevel.