En pangstart for bygdejenta

I skjæringspunktet mellom dynamisk dialog og skrivende fingertupper er Xueqi Pang i sitt rette element. Idet hun passerer den bevoktede svingdøren i Schibsted-resepsjonen, rekker hun opp høyre hånd og vinker. Bak de bronseinnfattede glassene kan man merke en genuin tilstedeværelse. Blikkvekslingen er kort, men innholdsrik. Håndtrykket er av det faste, kompetente slaget.

Xueqi opplyser om mediehusets planløsning. VGTV, rampelys og breaking triller på tungen som en velkjent symfoni, og er akkompagnert av en entusiastisk pekefinger.

Det er derimot i redaksjonen for unge lesere at hun har forfattet og redigert journalistisk innhold de to siste årene.

– For meg er det viktig å si at jeg er priviligert i dag. Jeg har gjort en klassereise og det var ikke leirskole, uttrykker hun med et glimt i øyet.

Blant 140 kandidater var hun en av to søkere som sikret seg fast stilling i VGs da nyopprettede Snapchat-redaksjon.

– Jeg er en liten kineser fra bygda. Men min holdning er at jeg likevel ikke er dårligere enn noen andre. Den innstillingen har gitt meg et fortrinn i karrieren jeg har valgt.

Den målrettede journalisten har derimot ikke alltid besittet den samme solide selvfølelsen som hun har i dag.

Kina på Flisa

Bare noen få måneder etter at Xueqi kom til verden, måtte moren overlate ansvaret for jentebarnet til sine foreldre i Kina. Målet var å skape et nytt og bedre liv for den nybakte familien, men på andre siden av kloden.

Pangs far hadde tatt fatt på den lange ferden mot Norge allerede før hun ble født. Med tårer i øynene var tiden kommet for at moren skulle gjøre det samme, forteller Xueqi.

Da Pang var tre år gammel reiste hun og besteforeldrene hennes til landet med den langstrakte kystlinjen for første gang. Besøkene var bare midlertidige på den tiden, men idet Xueqi skulle begynne på barneskolen, hadde hun flyttet til Norge på permanent basis.

Samme år ble familien utvidet og Xueqi debuterte som storesøster. Som den eneste kinesiske familien på Flisa bestemte foreldrene seg for å åpne restaurant. Hennes far fungerte som selverklært kokk, og rettene skulle være forankret i smaker fra hjemlandet.

Selvstendig i ung alder

Hjemme i sin nyinnflyttede leilighet kan VG-journalisten fortelle at hun var ni år da foreldrene skilte lag. Xueqi, lillesøsteren, og moren ble værende på Flisa i noen år etter skilsmissen.

Pang kan minnes at hun i flere uker en sommer sto for oppgjøret, bestillingene og serveringen i familierestauranten helt alene.

– Jeg kunne ikke servere alkohol fordi jeg var tretten år. Så jeg måtte banke på kjøkkendøra og si at kokken måtte komme ut og servere alkohol.

På spørsmål om hun mottok lønn, svarer hun entusiastisk:

– Mamma kom hjem med to dagbøker. Jeg var overlykkelig, for det var akkurat det jeg ville ha! Jeg har noen av dem enda.

Med et lurt smil om munnen reiser hun seg galant opp fra den kremfargede trestolen for å finne fram de bortgjemte dagbøkene. De harmoniske jazztonene fra den hvite Sonos-høyttaleren viker for den søkende lyden i rommet ved siden av.

Tilbake i stuen vier Xueqi sin fulle oppmerksomhet til minnene hun en gang skildret. Det ærbødige fokuset blir plutselig brutt. 

– Jeg tror søsteren min stjal noen av dem, og leste dem som nattunderholdning.

Xueqi ler av tanken på bildet hun får i hodet av søsteren som konsumerte informasjonen om hennes tidligere forelskelser og ungdomsminner. Latteren smitter.

Kom ikke til unnsetning

Pang tilbrakte sitt første ungdomsskoleår på Flisa før hun flyttet videre til Mysen. Moren opprettet en ny restaurant i underetasjen der familien på tre bodde. Xueqi forteller at hun en kveld sitter på rommet sitt og forbereder seg til en prøve.

Plutselig ringer det i telefonen til den 16 år gamle jenta. På andre enden av røret varsler moren, som er alene i restauranten, at en voksen mann ligger på gulvet. Han har drukket for mye alkohol.

Til tross for mannens massive kroppsbygning klarer de å bære ham til dørstokken. Selv om klokken nærmer seg ti om kvelden, er det fortsatt lyst ute. Xueqi skimter to menn utenfor og roper:

– Hjelp! Kan dere hjelpe oss? Han har sovnet.

Med en hoverende tone spør de to forbipasserende om Xueqi og moren har skjenket mannen full. Uanfektet av det de har vært vitne til, går mennene videre.  

Slik husker hun det. Hun forklarer at følelsen av hjelpeløshet og ydmykelse overveldet henne.

– Det er det minnet som sitter dypest i meg, og som jeg henter frem når jeg kjenner på urettferdighet; når jeg kjenner at jeg trenger en motivasjon til å være bedre, og en drivkraft for at jeg skal være bedre enn de jeg møtte.

Mor og datter får den berusede mannen til slutt ut på gaten. Selv om hendelsen satte sine spor, sier hun at menneskene som besøkte restauranten, og historiene deres, har spilt en viktig rolle i livet hennes.

Blikket faller plutselig ned i bordet som en tung blyblokk. Med en oppgitt tone legger hun til at hun kjedet seg mye som barn. Mesteparten av tiden måtte hun stå for underholdningen selv.

Det ble derfor naturlig for henne å oppsøke kundene i restauranten. I mylderet av minner fra fortiden trekker hun frem den gangen hun startet en debatt mellom en dypt troende kristen og en ateist. Rollen som djevelens advokat falt naturlig for henne.

Hun forteller at samtalene hun hadde med de mange personlighetene, ga henne et unikt innblikk i den norske verdenen, og en mulighet til å utvikle sine kommunikasjonsevner.

– Det har bidratt til å gjøre meg til en mer åpen person. Alle de skjebnene jeg møter på i journalistikken, er de samme jeg møtte på i kinarestauranten. Det har vært med på å føre til at jeg ble journalist, fastslår hun stolt.

Stormende tvil - brennende engasjement

Det er vanskelig å se for seg at Xueqi, med en så urokkelig arbeidsmoral og lidenskap for yrket, på et tidspunkt var i tvil om hun ville fortsette å studere journalistikk.

– Jeg hadde et lite sammenbrudd for jeg følte rett og slett at jeg ikke var god nok i faget. Jeg var anonym, usikker og uerfaren. Det var folk i klassen min som var barn eller slekt av profilerte mediefolk.

Hun oppsøkte derfor en av sine professorer for å diskutere fremtiden på journalistutdanningen. Han rådet henne til å fortsette på studiet, og å ikke ta på seg rollen som den flerkulturelle journalisten som bare skriver om minoritetstematikk. Hun er fortsatt enig i poenget hans, og påpeker:

– La oss ikke bli klisjeer hele gjengen.

Hun støtter høyre arm mot spisebordet, trekker på smilebåndet og sier med et avslørende tonefall:

– Jeg må jo likevel skuffe ham, for jeg har jo gått inn i det sporet. Det var hverken frivillig eller ufrivillig. Jeg var veldig lenge opptatt av å tenke at jeg ikke måtte bli som alle andre. Det er veldig ødeleggende. Men jeg la merke til at hvis ikke jeg lagde saker om minoriteter, så var det ingen andre som gjorde det.

Xueqi legger hodet på skakke. Spørsmålet om hva som har gjort henne så engasjert i å fremme mangfold i mediene henger i løse luften som en torsk til tørk. Alvoret i de mørkebrune øynene har aldri vært mer tydelig. 

– Har jeg noe valg? Jeg er jo flerkulturell, så skal jeg ikke fremme meg selv? Jeg gjør det fordi det er riktig, og for de som kommer etter meg. Jeg er jo i posisjon til å gjøre medienorge mer mangfoldig, hvorfor skal jeg ikke gjøre det? Jeg kan ikke mase om mangfold i mediene, hvis jeg selv ikke bidrar når jeg har sjansen.

Visdom i praksis

I gjenskinnet av Xueqis Macbook-skjerm kan man skimte en rakrygget mann med ID-kortet hengende rundt halsen. Det er nyhetssjefen i VG rampelys. Dialogen mellom ham og henne minner om en vedvarende tenniskamp.

De er uenige om hvorvidt de skal inkludere en av kildene i en oppfølgingssak, men lytter tålmodig til hverandres synspunkter. Gode argumenter blir vekslet frem og tilbake. Frem og tilbake. Frem og tilbake. Det vinnende poenget går omsider til Xueqi.

– Jeg tror mange har blitt overrasket over at jeg har fått jobb i VG. Jeg sier ikke at folk har undervurdert meg, jeg tror bare at de er overrasket over at hun som var litt stille eller lite synlig i klasserommet, også fikk sin vår.

Xueqis egne erfaringer fra tiden før hun mottok jobbtilbudet fra sin nåværende arbeidsgiver, har gjort henne mer bevisst på egen oppførsel i møte med praktikanter og vikarer.

– Jeg har alltid tatt vare på de, for jeg har selv følt at jeg har blitt litt glemt.

Ha mot til å mene

Dagen vinker farvel. Det søvndyssende lyset fra utsiden har en diskré virkning på samtalens tempo. Skuldrene senker seg og blikket vender opp mot venstre takhjørne idet Xueqi skal til å gi en innføring i hva meningen med livet er for henne. 

– Det er å nyte. Leve. Utgjør noe for andre og ikke bare for deg selv. Være tilstede. Livet handler også om vonde opplevelser, men å se at ting går bra etterpå.

Det blir stille. Avstanden mellom hver setning øker. Et passasjerfly dytter seg gjennom skyene og fordufter østover. 

– Jeg tror det viktigste jeg kan vise er at unge, vanskelige jentebarn som snakker tilbake og som sier meningen sin oppnår drømmen.