Fra kadaverdisiplin til selvdisiplin

En ung gutt sitter ved siden av sin mor på et gatemarked i Lusaka, hovedstaden i Zambia. Moren selger en tradisjonell kake fra Zambia kalt dondo, en type kake som må friteres, slik man gjør med smultringer. Dette er ett av få minner Shabani har fra barndommen. 

Da han kom til Norge, ble han diagnostisert med PTSD. Et vanlig symptom på PTSD er at store tidsrom kan forsvinne fra hukommelsen.  

Shabani forteller at tap av hukommelse også har ført til at han glemmer ting og mennesker. 

Glemskheten har påvirket relasjoner med både venner og familie, og har ofte ført til at Shabani isolerer seg. Han forklarer at hvis han ikke møter en person, får en melding eller ser et bilde av vedkommende, så glemmer han personen. 

– Det jeg ser, er det som eksisterer i hodet og det som er rett foran meg, forklarer Shabani, mens han gestikulerer med to loddrette håndflater foran ansiktet sitt.

Moren til Shabani flyttet til Norge sammen med hans lillesøster og yngste bror. Shabani, som opprinnelig er fra Kongo, flyttet ikke fra Lusaka før han var 17 år. Han ble boende i byen sammen med sin mellomste bror og faren fram til han flyttet til Norge. Turen gikk da til Mysen i Indre Østfold hvor Shabani, hans far og hans eldste bror flyttet sammen med moren, lillesøsteren og lillebroren.

Yves Bodega

Det er en trøtt Shabani som åpner døren til kontoret sitt på Grønland. Den 25 år gamle mannen er kledd i en rød strikkegenser, svart og hvit lue og kremhvite bukser. Buksene har han selv spraymalt en turkis drage på, og på føttene har han på seg to forskjellige sokker, som hviler komfortabelt i et slitt par Birkenstocks. 

Shabani flyttet til Oslo etter videregående. Han har siden vært svært aktiv på sosiale medier. Han er kanskje best kjent for serien Safari på safari. Shabani er en rastløs sjel: Han har en egen YouTube-kanal, podkast, TikTok og en stor Instagram-konto. Dessuten lager han musikk, og er medlem av en DJ-gruppe kalt Broke Boys Superstars.

Videre lager Shabani egne klær, driver med redesign av både klær og sko, og jobber med produksjon av film. Gjennom YouTube-serien Safari på safari, som ble en kommersiell suksess, åpnet det seg en rekke muligheter for gutten fra Mysen. Han har blant annet deltatt på 71 grader nord og er i dag sponset av Bergans. Til tross for at Shabanis karriere etter alt å dømme går på skinner, så ligger en trøblete oppvekst i Zambia og de sterke minnene som bakteppe for den han er i dag.  

Idet man går inn på det første rommet på kontoret hans, legger man straks merke til tre forskjellige klesstativ bygget oppå hverandre. Over det ene stativet er det et neonfarget skilt som lyser Yves Bodega. Yves er mellomnavnet til Shabani, og bodega er et begrep for en hjørnebutikk, men i denne sammenheng er bodega bare brukt fordi han syns det høres kult ut. Rett fram i rommet stråler sensommersolen inn gjennom de nedtrukne persiennene. På benken under vinduene står et miksebord, som Shabani bruker til å mikse beats.   

– Jeg er sliten, ass. Jeg var ute i går, sier Shabani, mens han gnikker seg i øynene, for så å strekke seg og gjespe. Han beveger seg inn fra det første rommet og videre inn til kontorets andre rom. 

Klærne han bruker i dag, er de samme som han brukte i går. På et nedmalt og slitt trebord ligger det et par solbriller, et vinglass, et ølglass og en pakke med Paracet, som er plassert ved siden av et klistremerke av et toalett. Foran trebordet er det en eldre grå sofa fra Ikea, som Shabani har sovet på i natt. Gulfargen fra den tomme soloboksene og de fargerike teppene som henger i det venstre hjørnet, står i kontrast til det ellers ensfargede kontoret. Den innestengte lukten av søvn forsvinner idet et vindpust siver inn i rommet etter at han åpner et vindu.  

Han forklarer hvorfor han sov på kontoret i natt. Etter en kveld ute med en kompis på Parkteateret på Grünerløkka hadde Shabani stått på Deli de Luca for å kjøpe nattmat. Mannen på Deli de Luca spurte om han skulle på jobb.

– Da tenkte jeg: Faen, så god idé. Istedenfor å dra hjem til leiligheten på Frogner, så kan jeg heller sove på sofaen på kontoret sånn at jeg vet at jeg får jobbet i morgen, sier han, mens han ler.

Livet på disiplinskole

Den grå sofaen er imidlertid luksus sammenlignet med sengene han måtte sove i på disiplinskolen han ble sendt til av sin far, da han fortsatt bodde i Lusuka. Shabani oppholdt seg på skolen ni av tolv måneder i året. 

– Pappa hadde ikke tid til å ta vare på meg, han var dessuten voldelig. Vi hadde skole i tre måneder av gangen. Så var jeg hjemme i en måned, og sånn gikk det hele året. 

Shabani trekker seg sakte opp fra den svarte kontorstolen. Lyden av hjulene på stolen skjærer i ørene, som lyden av fingernegler som skraper på en krittavle. Han klør seg brydd på skuldrene og ser ut i luften. Faren ble med til Norge. Kort tid etter ankomsten pakket faren sakene sine og forlot familien. Til tross for at han har fortalt historien utallige ganger, ser man tydelig at dette er en historie som preger ham. 

Kontorstolen knirker idet han prøver å finne en komfortabel posisjon. Ingen i familien har kontakt med faren i dag. Sist Shabani pratet med faren, var for åtte år siden, dagen før han forlot familien. 

– Hvorfor dro han?

– Ingen vet hvorfor han dro, han bare stakk.

Adferden får endelig en forklaring

Shabani har i voksen alder blitt diagnostisert med ADHD, dysleksi og PTSD. På skolen i Zambia ble ikke slike problemer plukket opp, men heller møtt med vold. Han forteller at man ble slått hvis man ikke klarte å lese eller konsentrere seg. 

– På skolen trodde de bare at jeg var dum. Det var hardt, men det var realiteten. Det var hverken bra eller dårlig. Det var bare sånn det var, sier han. 

Shabani følte aldri at han hadde et problem før lærerne og psykologene i Norge fortalte ham at han har diverse diagnoser som forklarte både atferd og lærevanskene. Diagnosene satt ord på hvorfor Shabani ble utsatt for misbruk for ting som var utenfor hans kontroll. 

– Jeg har så sykt dysleksi, sier Shabani og flirer.

Dysleksien har gjort at Shabani har gått glipp av flere jobbmuligheter, da han har vegret seg for å svare på e-post. 

– Jeg har fått masse inkassoproblemer der jeg vet at det hadde løst seg, hvis jeg bare hadde fått svart på e-post. Innimellom gidder jeg bare ikke å lese og skrive.  

Shabani tar hånden opp mot øret og lager tegnet for en telefon. 

– Jeg liker mye bedre at folk ringer meg. 

Klokken 05.00 måtte guttene på skolen stå opp. De måtte da rydde rommet og re opp sengene sine. Hadde ikke disse oppgavene blitt gjort før inspeksjonen klokken 06.00, så ble alle på rommet disiplinert. Dessuten kunne man bli banket opp av skolekameratene hvis det var din feil at inspeksjonen gikk dårlig. 

– Til den dag i dag klarer jeg å stå opp til tidspunktet jeg har bestemt meg for å stå opp dagen før. Det er en slags indre klokke, så jeg bruker aldri alarm.  

Fra travle gater i hjertet av Lusaka preget av vold og rusmisbruk, var overgangen til Mysen stor.

– Hva i helvete er dette for et sted? Det er helt stille, det er bare trær, ingen i gatene, bare helt stille, forteller Shabani når han forklarer overgangen fra Lusaka til Mysen. 

Hverdagen til Shabani før han kom til Norge, var tøff. Drikking i skoletiden, inntak av det farlige rusmidlet kodein, og slåssing med kompisene og rivaliserende gjenger var hverdagskost.  

En dag gikk Shabani fra skolen med en venn som ikke tok narkotika og som heller ikke drakk. På vei hjem så de en folkemengde danse utenfor en stor kirke. Shabani og kompisen begynte å danse, og dansen ble fort noe han og kompisen gjorde hver dag etter skolen. 

– Vi ble en stor gjeng som danset, og ble flinkere og flinkere for hver dag. Dessuten klarte jeg å slutte og henge med feil folk. 

Dansen erstattet dopet. Resten av den gamle vennegjengen begynte å ta heroin og mistet etterhvert seg selv. 

På skolen i Lusaka tegner en unggutt tegneserier til klassekameratene sine for å tjene penger til mat. Den unge guttens interesse for superhelter fulgte ham langt inn i voksen alder, noe man ser tydelig her han sitter på kontoret i Schweigaards gate med en svart og hvit lue. På luen kan skimtes Marvel i blokkbokstaver i luens folder. Shabani har nemlig alltid vært kreativ. Kreativiteten slo rot i gutten fra ung alder. Han sang i kor, mikset beats, fikset datamaskiner og lagde tegneserier. 

– Jeg vet ikke hvor det kom fra. Jeg kunne se et problem og forestille meg løsningen. Det samme gjelder alt jeg gjør nå. Jeg føler at jeg kan alt uten å egentlig ha lært det. Det er som sjakkspill, sier han og flirer.

Karrieren som tok av under pandemien

Under pandemien ble Shabani rastløs. Den selvbeskrevne bygutten sa at han aldri hadde opplevd noe annet av Norge enn Mysen og Oslo. Det hele startet med et kamera, tre kompiser og spørsmål om Norge og norsk kultur. På kamera stilte Emil Pettersen og Morten Sandvik, Shabanis to venner og samarbeidspartnere, spørsmål om hans kunnskap om Norge. Videoen ble publisert på nett, og slik startet eventyret.

Trioen startet en spleis i håp om å få tjue tusen slik at de kunne legge ut på en safari i Norge. Målet var at Shabani kunne få svar på spørsmålene han hadde om Norge, og videoen gikk viralt. 

– Vi hadde et ønske om å tjene tjue tusen på spleisen. Det ble til femti tusen, så til hundre. Sponsorer og TV-kanaler begynte å ta kontakt, og ting gikk jævlig fort. 

Seriens første sesong ble en suksess, og en sesong ble fort til to. Shabani innrømmer imidlertid at serien på mange måter har blitt for stor. Den tredje sesongen, som kommer snart, vil bli hans siste.

– Jeg vil ikke bli husket som han duden som ikke kan noe om Norge. Jeg prøver å bevege meg bort fra Safari på safari for å vise at jeg har mange talenter. 

Gutten som kan alt fra å danse, lage klær, lage musikk, tegne, ta bilder og redigere videoer, vil vise flere sider av seg selv enn det som har vært hovedfokuset i media.

– Jeg vil at folk skal huske meg som et multitalent, sier han med et lurt smil. 

Til tross for å ha blitt en offentlig person over de siste årene, så er Shabani fortsatt ydmyk. Han tenker sjelden på at han er kjent, og hvis han blir stoppet på gaten, er hans første instinkt å beklage for å ikke huske dem, og ikke å tenke at det er fans som kommer opp for å hilse.

Frykten for et A4-liv

Helt øverst i høyre hjørnet på en stor iMac står ikonet for en oransjefarget harddisk i sterk kontrast til bakgrunnens rosa fargetoner. Et klikk på harddisken, og et vindu popper opp. Klikker man på en av de mørkeblå mappene i vinduet, dukker enda en rad med mapper opp, og slik fortsetter det. Shabani klarer nå å jobbe mer strukturert. Det å skaffe seg et eget kontor har vært en stor del av dette. Med ADHD har det å jobbe strukturert vært problematisk.

På hver side av kontoret henger to hvite whiteboards, slike whiteboards man fikk av foreldrene sine da man var liten for å henge opp på rommet sitt. Ting jeg vil gjøre står som en av overskriftene, Inspirerende kortfilm med drama, smart og morsom skrevet i parentes er en annen. 

For bare noen måneder siden jobbet han fra rommet sitt i et kollektiv han delte med fire andre.

– Rommet var for stort. Jeg hadde tusenvis av prosjekter strødd utover gulvet, og hodet mitt klarte ikke å jobbe med en av tingene, så til slutt endte jeg bare opp med å game i sengen. 

Nå bor han i en leilighet på Frogner med sine to brødre. Her er rommet mindre, og alt som er jobbrelatert skjer kun på kontoret. 

I den første videoen på Shabanis private YouTube-kanal forteller han at han ikke vet hva han vil gjøre videre i livet. Denne videoen ble publisert 30. januar i år. Framtiden er fortsatt like uvisst forklarer YouTuberen. 

– Jeg vet ikke hva jeg vil.

Shabani tar en pause og stirrer ut i luften.

– Jeg vil fortsette å være kreativ. Hvorfor skal jeg stresse med ting som ikke gjør meg glad?

Han ler og tar en slurk av den lunkne rosa saften som han har i ølglasset som står på bordet.

– Ofte forteller folk meg at man av og til må gjøre ting som ikke gjør deg glad, for å overleve. Jeg skjønner tankegangen, men hvorfor skal jeg gjøre ting som ikke gjør meg lykkelig bare for å føle en slags trygghet?

Shabani har et sterkt ønske om å bygge noe selv, men det kommer ikke bare av et ønske om å ikke leve et vanlig A4-liv. Han sier dessuten at han ofte får skyldfølelse, da både PTSD og ADHD kan påvirke hvor godt han yter på arbeidsplassen. 

– Jeg hater at ting jeg gjør påvirker andre negativt, sier Shabani med et tomt blikk. 

Han innrømmer imidlertid at han stresser litt med framtiden.

– Hvis jeg ikke klarer å få til alt jeg planlegger, hva skal jeg gjøre da? Skal jeg skaffe meg en vanlig jobb, eller skal jeg flytte tilbake til mamma?

Han reiser seg sakte opp og henter en soloboks som står helt innerst i lokalet. Den velkjente lyden av kullsyreholdig drikke i boks som åpnes fyller det ellers rolige kontoret. Shabani tar en slurk. 

– Det jeg gjør nå, må bare funke. Det må bare funke, og det skal funke, avslutter Shabani.