Evighetsmaskinen

Han har brukt halve livet på å jobbe for idretten, og vil fortsette til han dør. Jonny Ternlind har heller ikke gitt opp OL-drømmen. Han har nemlig bare «gitt opp» én gang i livet.
Tirsdag, 20 oktober, 2009 - 11:11


– Der er Remy, jo! Skal vi høre hvor han skal?

Jonny Ternlind kjører onkels bil med retning Tromsø sentrum. Remy skal også mot byen.

– Ja, hopp inn, da!

Om ikke noen spør Jonny om hjelp, så tilbyr han mer enn gjerne sine tjenester.

Jonny er født ja-mann. Derfor sier han nesten alltid ja når noen spør ham om å gjøre noe, som for eksempel å bidra i et idrettslag eller stille i et portrettintervju.

Derfor takket han nylig ja til sitt 35. frivillige tillitsverv og oppgaver innen idretten. Han har vært med i styrer og utvalg, komiteer og grupper, sektorer og råd. 45 år gammel har han nådd å være med i denne delen av idretten i totalt 22 år. Halve livet, så å si.

I skrivende stund er han, blant annet, styreleder i Tromsø Idrettsråd, styremedlem i Norges Ishockeyforbund og medlem i ungdomskomiteen i Det europeiske bordtennisforbundet (ETTU). Alt dette ved siden av jobben som daglig leder i sitt eget konsulentfirma, Jit Consult.

– Jeg har vært så heldig og privilegert at jeg har fått mange utfordringer, og det er jo veldig hyggelige tillitserklæringer å bli spurt i så mange forskjellige sammenhenger innen idretten og annet som berører svært mange mennesker. Og da, som et ja-menneske, har jeg vanskelig for å si nei. Men det er også slik: Hvorfor skal jeg si nei når jeg har lyst til å bidra? Da sier jeg ja, så fremt jeg har arbeidskapasitet. Og jeg må vel innrømme at

jeg har rimelig bra arbeidskapasitet, sier Ternlind.

Forfulgt i drømmene

At døgnet «bare» har 24 timer, er en av få begrensninger han ser. Men så har han også selvdiagnostisert lakenskrekk. Stort sett hele den våkne tiden av døgnet bruker han på sine engasjementer i idretten. Og av og til også når han sover. Ja, Jonny er nesten helt sikker på at støtt og stadig drømmer om oppgaver han har gjort eller skal gjøre.

– Jeg skulle gjerne søkt om minst én times utvidelse av døgnet. Og jeg har ingen problemer med å få tiden til å gå, nei. Jeg har ikke fritidsproblemer, sier Ternlind.

– Jobber du mye om natten?

– Ja, jeg jobber nok en del selv om klokken skulle passere tolv, altså 00.00. Da kan det godt hende at jeg er i sving med ulike oppgaver. Fordi jeg er slik at når jeg først setter i gang med en oppgave eller et delmål, så vil jeg prøve å bli ferdige med dem, sier Ternlind.

Han innrømmer glatt at engasjementet hans til tider har gått utover arbeidet i enkeltmannsforetaket hans, og at han til tider har bortprioritert egen inntekt for ulønnet, frivillig arbeid.

Så viktig er idrett for denne mannen, som nesten aldri har latt seg stoppe eller sett seg tilbake. Men det har hendt. Mer om det senere.

Offentlig skittentøyvask

Jonny Ternlind er kanskje mest kjent som styremedlem i Norges Idrettsforbund og Olympiske komité fra 2004 til 2007. I løpet han den tiden ble han kjent som Tromsø 2018-forkjemperen som aldri ga seg. Selv etter at saken ble trukket fra NIF i 2008. Han har vært i offentlige disputter med idrettspresident Tove Paule og omtaler OL-avslaget som «den største idrettspolitiske skandalen i norsk idrett noensinne».

I dag bærer han fortsatt en pin med påskriften «Tromsø 202X», som skal symbolisere at neste vinter-OL Norge søker om, skal til Tromsø.

Et inspirerende møte

Betydningen av å ikke gi opp lærte han allerede 11 år gammel, i Sverige:

Jonny Ternlind ble nemlig født i Göteborg, Sverige, med svensk far og norsk mor. Her spilte han både fotball i IFK Göteborg og ishockey med gutta i gata. Her sto han som liten gutt midt i gata og dirigerte trafikken. Her snakket han så mye i timene i 1. klasse at han nesten måtte gå om igjen.

Det er 2. september 1975: Pelés New York Cosmos er på showturné i Sverige. Denne dagen spiller de mot et allstar-lag fra Göteborg kalt Alliansen-Göteborg. Den da 11 år gamle Jonny Ternlind er på tribunen sammen med pappa Göran, og ser Pelé og Cosmos vinne 3-1 mot de lokale heltene. Jonny lar resultatet passere. Han er der nemlig for opplevelsen, og ikke minst for å skaffe seg autografen til superstjernen fra Brasil.

Derfor er han langt mer skuffet når han ikke får tak i Pelé utenfor stadion. Det så ut til at kveldens store mål ikke skulle bli nådd. Alt virket umulig. Men en driftig far liker ikke å se sønnen sin skuffet, og pappa Göran vet råd. De setter kursen mot spillerhotellet! Der marsjerer de opp i restauranten hvor spillerne spiser middag og freidig nok kommer de seg etter hvert bort til Pelés bord. Pappa sier noe på engelsk som lille Jonny ikke helt får med seg. Men Pelé smiler idet pappa Göran dytter Jonny foran seg. Jonny rekker fram autografboken sin, men er tom for ord i møtet med fotballidolet.

Det gikk! Det umulige var mulig likevel!

Mulig fotomodell

En som bare ser muligheter, ikke problemer, skulle det ikke være så vanskelig å ta et bilde av. Eller?

- Skal jeg stå sånn her? Hva vil du ha med i bakgrunnen? Skal vi kjøre et sted og ta bildet?

Jonny er ikke forfengelig, han vil bare hjelpe til. Telefonen ringer.

- Beklager så mye, jeg må bare ta denne før du tar bildet.

- Det går fint, jeg kan ta bilder mens du er i telefonen…

- Hei du, jeg må ringe deg opp igjen, jeg er litt opptatt nå.

Klikk.

- Sånn, nå kan vi ta et bilde.

Den ene gangen han «ga opp»…

Høsten etter møtet med Pelé fylte Jonny 12 år og familien flyttet til Tromsø. Han begynte i 6. klasse på Mortensnes barneskole og idrett var fortsatt hovedinteressen. Han spilte både fotball, basketball, volleyball og bordtennis.

Det var bordtennis som etter hvert skulle bli hans hovedgeskjeft innen idretten. Som 15-åring, nå elev ved Grønnåsen ungdomsskole, ble Jonny engasjert i Tromsø bordtennisklubb.

Der var her han etter hvert også fikk sitt første verv i et idrettslag, som spillernes representant i klubben, 23 år gammel. Siden ble han både nestleder og styreleder i samme klubb, parallelt med å være spiller på klubbens A-lag.

Men i barne- og ungdomsskolealder drømte aldri Jonny om å være den som styrte med stort og smått i Norges Frivillige Innsatsstyrker Innen Idretten.

– Neeei, jeg drømte nok mer om å bli brannmann. Eller bankmann. Jeg var tidlig glad i å telle penger, sier Ternlind.

Etter hvert begynte han derfor på bedriftsøkonomilinjen ved Kongsbakken videregående skole i Tromsø, hvor han ble uteksaminert våren 1983. Etter et opphold i militæret, ville han inn på fiskerifag ved universitetet i Tromsø.

Først måtte han imidlertid gjennom examen philosophicum.

Jonny trappet opp på UiTs relativt nye og flotte forelesningssaler. Men også stoffet som ble presentert for ham der, var av det «flotteste» slaget for Jonny:

Det skulle være semesterets første dobbeltime i faget, og foreleseren innledet med å fortelle om «mygg, skruer og litt av hvert». Jonny begynte å tvile på om dette var noe for ham.

Han gikk etter én skoletime.

Jonny Ternlind hadde for første gang gitt opp noe stort i livet.

Inn i idretten

Siden gikk yrkesveien hans innom diverse stillinger i Posten, salgsavdelingen i lokal-TV, han var daglig leder i et reklamebyrå og frivillighetskoordinator i Røde Kors.

Men i 1987 skjedde det noe avgjørende utenfor yrkeskarrieren, og som skulle være med å forme mennesket Jonny Ternlind. Han engasjerte seg i organisasjonsdelen av idretten. Hans første verv var som spillernes representant i styret i Tromsø Bordtennisklubb.

Ternlind husker godt sitt første verv.

– Men da jeg tok det vervet i 1987, var det uten tanker om at jeg skulle ende opp med et langt liv som tillitsvalgt i idretten, humrer Ternlind 22 år senere.

– Hva er det som har drevet deg i alle disse årene?

– Det er et spørsmål jeg har fått noen ganger, og når jeg prøver å granske litt innerst inne, så har jeg funnet ut at det nok er et genuint engasjement; jeg ser at alt jeg holder på med, og jobber med, dreier seg om mennesker. Jeg er veldig interessert i og glad i mennesker. Idretten har vært en stor og viktig del av mitt liv, og gjennom idretten når du utrolig mange mennesker. Du kan bruke idretten som et virkemiddel; jeg er veldig opptatt av at idretten tar stadig større samfunnsansvar. Vi er en gedigen samfunnsaktør; kanskje en av de største samfunnsaktørene i Norge. Det å ha positiv makt og innflytelse på vegne av mange mennesker, det trigger meg voldsomt, sier Ternlind.

Han er så engasjert og fremoverlent når han snakker, at pekefingeren må opp og rette på brillene flere ganger underveis i intervjuet.

Bærplukker og fiskeentusiast

Jonny Ternlind jobber mer enn de fleste når det står på som verst. Men skal han slappe av, så skal han slappe av skikkelig.

Da er det gjerne en fisketur eller en bærtur i skogen som får ham til å senke skuldrene.

– Jeg er veldig sosial av meg. Så jeg tror nok at jeg er han som prøver å dra i gang en del ting, og skøyer litt i sosiale settinger. Men jeg prøver å la være å ta en lederrolle hele tiden, og heller være en del av gjengen. Alle trenger et sted hvor de kan senke skuldrene litt, sier Ternlind.

– Hva er Det gode liv for deg?

– Oi, det var et stort spørsmål.

For første gang i intervjuet tar Jonny litt betenkningstid før han svarer.

– Jeg er veldig, veldig glad i familie og venner. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten et så fantastisk nettverk rundt meg. Jeg vil benytte anledningen til å skryte av min mor, far, søster, nevø, niese, slekt og venner. De er en del av det gode liv. Uten gode venner, familie og kolleger, da er du fattig. Og så føler jeg at det gode liv er å få holde på med så mye som jeg gjør, jeg føler meg privilegert. I tillegg setter jeg pris på kulturelle opplevelser og å reise, sier Ternlind.

«Alle elsker Jonny»

Men ingen er viktigere for Ternlind enn hans nærmeste familie. Og både far Göran, mor Ingrid, søster Mariann, niese Malin og nevø Mats bor i samme boligområde på vestsiden av Tromsøya. Ja, Jonny selv bor i nabohuset til foreldrene; de i barndomshjemmet nummer 15 og han i nummer 17.

Da var det svært påfallende at TV-serien «Alle elsker Raymond» er et av favorittprogrammene hans.

– Haha. En veldig bra TV-serie; utrolig bra. Men jeg får ikke håpe det er helt slik for meg. Når man bor nært, er det klart at man bryr seg; så får man håpe det ikke blir at man bryr seg «for mye», sier Ternlind og ler litt for seg selv.

Nettopp humor er viktig for Ternlind. Han tror virkelig at en god latter forlenger livet, og at mange kunne hatt godt av å le mer. Selv ler han så ofte som mulig, og håper det kan gi ham et langt og godt liv.

Det vil han i så fall fortsette å dedisere til idretten og samfunnsengasjementet.

Han tror nemlig at engasjementene der vil gjøre at han blir i idretten til han dør.

– Et stalltips på det: Ja, jeg gjør nok det. Jeg har en følelse av det, og ingen planer om å gi meg ennå. Men det er klart, det kan hende det kommer en dag hvor noen sier at jeg bør gi meg. Det kan jeg ikke styre. Men så fremt folk har bruk for meg, og synes jeg gjør en god jobb, så kommer jeg til å være med i idretten.

 

Fakta:

Jonny Ternlind (45)

Født: 27. august 1964

Sivil status: Ugift, ingen barn

Jobb: Rådgiver, konsulent og daglig leder, Jit Consult

Pågående styreverv i idretten:

2008-               Corresponding member Youth Committee, European Table Tennis Union

2007-               Styreleder, Tromsø Idrettsråd

2009-               Styremedlem, Norges Ishockeyforbund

Pågående organisasjons- og lederoppgaver i idretten:

2007-               Medlem sektor Toppidrett, Norges Bordtennisforbund

2007-               Medlem i eksklusiv gruppe som teknisk delegat, Norges Bordtennisforbund

2006-               Medlem idrettsutvalget, Tromsø kommune

2006-               Leder arbeidsutvalget, Tromsø Idrettsråd

2009-               Dommerkomiteen i Norges Bordtennisforbund

**Har totalt hatt 35 verv innen idretten de siste 22 årene, blant annet som styremedlem i Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité, samt visepresident i Norges Bordtennisforbund.

**Har fått hederstegnet og krystallvasen fra Norges Bordtennisforbund og Norges Idrettsforbunds og Olympiske Komités hederstegn.

 

Emneord: