Flytende Reza

to be sure of what i am and need not be

Det er siste linje av Homage før Reza Aghamir går over i sangens andre refreng. Reza ser utover publikum foran scenen på John Dee i Oslo. De er i bevegelse, akkurat slik han vil at de skal være.

Han tar sats og hopper høyt opp i luften i det sangen går mot slutten. Publikum lener seg over scenen og noen har til og med begynt å synge med. Han har greid å rive dem med seg.

- Den var altså fra mitt første album HipSoul. Kjøp det, hvis dere liker det, sier han før han setter seg ved pianoet igjen.

Homage betyr hyllest, og teksten er så full av referanser til Rezas helter – fra Christopher Hitchens til MadLib – at den nesten er uforståelig. Musikalsk er den fjernt fra det Reza har gjort før. På utestedet Underwater Pub på St. Hanshaugen har han spilt piano for operasangere i ti år. Han har også dirigert en rekke klassiske kor, blant annet Gli Scapoli, som ble så anerkjent på nittitallet at de ble invitert til å synge for prins Charles sammen med Sissel Kyrkjebø.

Albumet HipSoul er noe helt annet: en blanding av hiphop, jazz og soulmusikk med Rezas egne tekster. Publikum kan like det hvis de gidder, mener Reza. Det viktigste er uansett at han liker det, og at det ble akkurat slik han ville at det skulle bli.

Skilpadden Reza

En uke senere beskriver Reza releasekonserten til albumet HipSoul slik:

- Til å være en begynnelse var det en grei begynnelse.

Det er sent på kvelden, men Reza planlegger å sitte oppe til seks om morgenen og høre på musikk. Det gjør han åtte timer om dagen. Å ha musikk i bakgrunnen mens han blir intervjuet, teller ikke.

Stuen hans ser ut som musikken: Høyttalere som aldri slutter å dunke lavt på stuebordet, et piano med et lite keyboard lagt på toppen i det ene hjørnet, og kunsten som pynter albumcoveret hengende på veggen.

Forsiden av albumet er et maleri av en skilpadde med Rezas briller, skjegg og sneakers. På skallet er det limt fotografier av de som betyr noe for Reza: foreldrene som bor i Los Angeles, sopransangerinnen han helst spiller piano for og vennen som fikk ham til å lage soloalbum.

Rezas dyr er skilpadden, fordi han sakte, men sikkert kommer seg frem.

- Slik skal det være

En desemberkveld i 2005 satt Reza på utestedet Riverside i Oslo. Der pleide han å spille piano og synge, og som vanlig kom noen av gjestene bort til ham i pausen. En av dem sa:

- Jeg heter Morten. Din stemme må komme på en CD.

Som om Reza bare ventet på at en full mann i dress skulle fortelle ham det.

Men Morten Berg-Hansen var ikke full. Han var stamkunde på Underwater, hvor han hadde hørt Reza akkompagnere operasangere på piano hver torsdag kveld. Han hadde fulgt med Rezas karriere som dirigent og pianist, og nå ville han hjelpe med studio og instrumenter. Morten ble en venn og støttespiller.

Fra februar 2006 gjorde Reza alt han kunne med albumet selv, med støtte fra Morten. Så ga han et ferdig album til plateselskapet DaWorks med beskjeden:

- Slik skal det være.

Typisk Reza: take it or leave it.

Musikerne er bare instrumenter

Reza vet hva han vil at publikum skal høre, og han vil bare samarbeide med de musikerne han mener er flinkest.

- Musikerne er mine instrumenter, sier Reza, for å forklare hvorfor han noen ganger snur seg mot de elleve andre som står på scenen og dirigerer dem litt.

Den kompromissløse holdningen handler ikke om at Reza skal sjefe, men at musikken skal bli akkurat slik. Han mener han har valgt såpass talentfulle medarbeidere at de kunne gått på scenen uten å øve, men samtidig vil han ikke at noe skal være tilfeldig. Albumet er hans verk, handler om ham, og må derfor presenteres for publikum slik Reza vil.

For å sitere en av Rezas samarbeidspartnere over lang tid: Man må lære seg «å snakke flytende Reza».

Når jeg gjentar formuleringen, blir hele Rezas ansikt krøllet sammen i et stort smil: Der ja. Noen har forstått ham.

Over there

Tidligere klassisk karriere til tross, Rezas utstråling er mer hiphop enn opera. På grunn av lue, sneakers og stor t-skjorte selvsagt, men også fordi han snakker en blanding av amerikansk-engelsk og norsk:

- Jeg vet om folk i Norge som basert på hvordan jeg ser ut, ikke liker meg. Det er noe helt annet i mitt andre hjem, USA. My quirkiness is very boring over there.

USA, hvor foreldrene har bodd siden 1991, er strengt tatt hans tredje hjem. Han ble født i Teheran 21. januar 1970 og flyttet til Norge i 1986. Tiden mellom de to hendelsene er han lite interessert i å snakke om:

- Hva faen er det å vite om en femtenårig, overvektig, lat, talentfull idiot?

Det er mye jeg vil vite om Reza som femtenåring, men Reza vil ikke klage. Han vil ikke fortelle en forhistorie om alt han har gått gjennom, selv om han innser at han er et produkt av blant annet revolusjonen i Iran. Tiden etter revolusjonen – da alle med skjegg og litt religionskunnskap plutselig kunne gjøre hva de ville med ham – er forbi nå. Reza hadde fiender i Teheran, blant annet en religionslærer som ikke tålte kritiske spørsmål.

- Siden 1986 har jeg vært mye lykkeligere enn ham, sier Reza.

Han banner fem ganger på to forskjellige språk. Og så vil han ikke snakke mer om Iran.

Forelsket i basslyd

Han vil snakke om musikk. Reza har aldri hatt noen jobb som ikke var musikalsk.

Som attenåring ble han innkalt til lærerværelset på Foss videregående og presentert for to menn han aldri hadde sett før. Reza skulle være dirigent for Østerdølenes Mannskor. De hadde “en gjennomsnittsalder på 108”, men de sang drikkeviser, og de kunne drikke slik de sang.

- Jeg ble forelsket i lyden av mannskor. Den dype basslyden som slår deg fysisk i magen, finnes ikke i damekor. Jeg trenger bassen.

Han begynte på Musikkhøgskolen og startet koret Glisposi med noen av guttene fra Norges Ungdomskor. Så ble han dratt med på debutkonserten til koret Syvsangerne. Reza satt på tredje rad med armene foldet og gadd ikke engang late som om han brydde seg om en gjeng ekssølvgutter, men han ble likevel overbevist. Han ville slå sammen korene.

Resultatet var Gli Scapoli, et mannskor som på nittitallet fikk publikum i kirker til å skrike som om de var på rockekonsert. I 1993, da Reza var 23 år, vant Gli Scapoli internasjonal korkonkurranse i Sverige. Resten av nittitallet var preget av platekontrakt, konserter med påfølgende autografskriving og etterhvert Europaturné.

Før de gikk på scenen, tok Gli Scapoli push-ups og klatret i trær – i dress. De skulle ikke være noe kor som stod i ring og holdt hender før de gikk på. Ofte sang de klassisk før pausen og popmusikk etter pausen.

“Vi synger Verdi med en røyk i den ene hånda og en øl i den andre”. Slik beskrev koret seg selv da de ble intervjuet i Dagbladet 12. oktober 1997. Parallellen til Underwater, hvor øl og opera går hånd i hånd, er klar.

Høylytt, men tom

I 1995 ble koret invitert til prins Charles’ Garden Party sammen med Sissel Kyrkjebø. Det nevner Reza såvidt, og bare hvis han blir spurt direkte.

- Hvorfor skryter du ikke mer av den opplevelsen?

- Den betydde ingenting for meg. Vi gikk jo bare der og drakk champagne.

I dag mener Reza at korets blanding av stilarter ikke var helt ideell, selv om de fikk oppmerksomhet:

- Jeg gjorde en feil da jeg dro med meg en dedikert klassisk gjeng på min reise som musiker. Jeg fikk dem til å synge Stevie Wonder og Beatles. Lidenskapelige klassiske sangere skal ikke synge doo wop doo-ah!

Dermed ble Gli Scapoli oppløst i 1999, og restene av koret ble til sekstetten State. Reza dirigerte flere andre kor og spilte piano på Riverside og Underwater. Men ingenting føltes helt riktig:

- Frem til jeg var tredve, var jeg bare veldig høylytt. Jeg hadde ingenting å si.

Reza følte at prosjekt etter prosjekt bare handlet om teknisk talent uten mål. Så han forsvant, snakket ikke med media og sa nei til tv-programmer.

Selvinnsikt

Han mener narkotika hjalp ham ut av krisen. Det begynte ganske tilfeldig på en fest i februar 2000. I løpet av det året forstod han at kjemikalier tok ham litt for langt vekk fra virkeligheten, og han ikke trivdes med det. Men opplevelsene i 2000 satte i gang tanker han ikke mener han ville hatt ellers.

- Jeg beundrer de menneskene som har latt være å gjøre ting, som heller har satset på kvalitet enn kvantitet. Det året skjønte jeg at jeg ikke trengte å gjøre alt.

At noe hadde fungert før, enten for ham eller andre, betydde ikke at han trengte å fortsette å gjøre det akkurat slik. Reza tok det med ro, observerte, tenkte og begynte å skrive sanger.

For å omskrive en av dem, Homage: Reza lærte hvem han var, og hvem han ikke trengte å være. Og dermed fikk han noe å formidle gjennom musikken.

- Når du skriver noe veldig personlig, kan det holde over lang tid. Jeg vil at folk skal høre på HipSoul om ti år og føle at det fortsatt gjelder. Slik jeg gjør med Dr. Johns Gris-Gris eller Miles Davis’ mesterverk Kind of Blue.

Spilte “feil”

For Reza er tekniske ferdigheter kun middelet, ikke målet med musikken. Hvis publikum bare sitter og venter på at en sanger skal briljere med noter som er vanskelig å treffe, er det noe galt.

Reza ble kastet ut av Musikkhøgskolen fordi han heller ville holde konserter enn møte opp i timen. Han var lei av å bli fortalt hva som var “feil musikk”:

- Vi lærte hva som var lov og ikke lov. Hadde jeg bygget bygninger, hadde jeg skjønt det. Er ikke vinklene rette, ramler bygningen ned, og menneskene i bygningen dør. Spiller jeg på såkalt “feil” måte, dør ingen.

Ikke bortkastet tid

Det er en hårfin balanse mellom å gjøre sin egen greie og å alltid gjøre samme greie. Reza nekter ågjenta det som har blitt gjort før.

I et kort spor på HipSoul sier han følgende:

There is no excuse for a performance that simply duplicates what’s been done before.

Kanskje det er derfor han både er pianist for operasangere, dirigent for klassiske kor og sjef for sin egen hiphop/soul/jazz/funk-blanding: Da er han sikker på at han ikke kjeder verken publikum eller seg selv.

- I won’t waste your time with something you’ve heard before. That’s my mission in life: I won’t save lives, but I won’t waste your time.

Hør sanger fra HipSoul på Spotify eller på MySpace.