Maikos dans

I dansestudio A i Den Norske Opera og Ballett vifter Maiko Nishino avvisende med armene. Føttene tar en hvil i første posisjon. Danseren er stokk tett i nesen. Hun har tatt på seg gul dansedrakt for å motvirke forkjølelsens negative energi. Men Maikos føtter henger ikke med. Nå vil hun at pianisten skal senke tempoet. Så stiller hun seg i startposisjon. Som en bumerang bues armene ut til siden fra hver sin skulder, og høyre tåtupp hviler pent, i rosa silkestoff, bak venstre ben. Pianisten legger fingrene til tangentene. Så angrer Maiko.

- Spill fort! Jeg kan greie det, instruerer hun bestemt.

Etter ti år som danser ved Den Norske Nasjonalballett strekker fortsatt Maiko Nishino seg etter å bli bedre. Hver dag møter hun opp klokka 8.30 for å danse en time alene før fellesklassen starter. Så går dagene med til dans, kostymeprøver og sceneprøver fram til klokka 17. Forestillinger kommer i tillegg. På et år bruker hun opp over hundre tåspissko.

Som en av Nasjonalballettens fremste solister har Maiko danset i alt fra Svanesjøen og Tornerose til moderne stykker som Lightfoot Leóns Step Lightly. Nå er hun aktuell som Giselle i balletten med samme navn. Denne høsten vant hun også den nyopprettede Tom Wilhelmsens opera- og ballettpris. Da gråt Maiko, mens ektemannen Nicolai Ekeberg bekymret lurte på hva som var i veien.

- Mama lærte meg å alltid vise følelsene mine, sier Maiko på britisk med sterkt innslag av japansk aksent. I kantina på Den Norske Opera og Ballett kan hun gjennom vinduer som går fra gulv til tak se utover Oslofjorden. - Når vi er glade er vi glade, og når vi er triste er vi triste. Det er som et «wow», Maiko slår ut med armene.

Ballerinaen trekker inn moren, som hun kaller Mama, i annen hver setning. Og mens Maiko beskriver denne japanske damen på 152 centimeter, sitt idol, som evig optimist, standhaftig og et sosialt talent, virker det som hun i virkeligheten beskriver seg selv, med unntak av høyden. I dansestudio perfeksjonerer Maiko hver bevegelse ned til millimeteren. Med glimt i øyet gir hun klare instrukser til meddansere, ofte etterfulgt av en dyp latter. Og på vei til kantina i Operahuset hilser hun alle med et smil. Og får smil tilbake.

- Det er viktig å trekke fram det gode i seg selv, og ikke det dårlige. Vi har alle dårlige dager. Da sier jeg «ok, det var det» og blir ferdig med det. Jeg liker det ikke når folk bringer dårlige energier med seg, sier danseren.

Første møte. Som tiåring rant tårene nedover kinnene til Maiko da hun så sin første

ballettforestilling, Romeo og Julie. Overalt var det blomster i sterke farger, menn i dress og kvinner i flotte gallakjoler, og på scenen sa danserne alt uten å si et ord. Det var magi. Maiko ville danse. Mama tok jobb som whiskysmaker for at Maiko og de to yngre søsknene skulle få ha hobbyer. Farens lønn strakk ikke til. Senere skulle foreldrene også selge huset for å finansiere sin eldste datters dansekarrière.

Med følelsene som et tykt lag utenpå var Maiko et uvanlig barn i Osaka. Dansen ble stedet hun kunne uttrykke seg uten blygsel. Bare fire år etter møtet med Romeo og Julie bestemte fjortenårige Maiko seg for å dra alene til Sveits for å gå på Hans Meisters danseskole. Hun kunne ikke et ord engelsk, og enda mindre tysk eller fransk. Beslutningen ble ikke godt mottatt av hennes far.

- Papa kunne ikke tro sine egne ører. Han sa «Du er alt for ung. Vent til videregående er ferdig». Så ble han veldig, veldig stille. Maiko fester blikket og lener seg fram over bordet mens hun gjengir farens alvorlige tone.

Mama så imidlertid at datteren mente alvor, og ville gi henne muligheten. Men å dulle med datteren kom ikke på tale.

- Du må vite at når du drar til Europa kommer du til å være helt alene, var beskjeden.

Og Maiko dro.

Møtet med Europa. I dansestudio A står Maiko med armene strukket framfor seg, den høyre armen litt høyere enn venstre. Hun vrir høyre skulder noen centimeter frem, litt tilbake og litt fram igjen, mens hun ser på seg selv i speilet. Samme rutine blir brukt på beina. Pianisten spiller opp, men avbrytes kjapt. Maiko er ikke fornøyd med hoppet, så er det piruetten og så partnerarbeidet. Pianisten spiller, stopper, spiller og stopper. Slik fortsetter det til hver minste detalj er på plass. Maiko prøver alltid. Det er en av egenskapene hun mener har gjort at hun lyktes som danser.

- Om folk sier at en matrett smaker forferdelig, prøver jeg før jeg sier nei. Når jeg kom til Norge smakte jeg på lutefisk. Jeg likte det ikke, men da hadde jeg hvert fall prøvd, sier danseren.

Da Maiko som femtenåring kom til Sveits gjorde hun sitt beste der også. Etter bare åtte måneder gikk veien videre til det prestisjefylte The Royal Ballet School i London. Fra å ta klasser med tre til fire andre jenter danset plutselig Maiko i klasse med 29 andre tenåringsjenter. Konkurransen var hard.

- Alle jentene var på samme alder og alle jentene hadde den samme drømmen. Du vil være den beste og du vil være lærerens yndling så du får så mye hjelp som mulig, sier Maiko.

I Sveits hadde Maiko danset i voksenklassen. Og selv om hjemlengselen til tider slo innover henne som bølger, ble hun godt tatt vare på. I London måtte hun greie seg selv. Maiko ringte gråtkvalt til Mama. Hun ville hjem. Mama lot ikke datteren gi opp så lett:

- Maiko, da du bestemte deg for å dra spurte jeg deg om og om igjen om du visste hva du gjorde. Gi ikke opp før du har prøvd ett hundre prosent. Gjør det, men gjør det til det fulle.

Maiko gråt og nektet å snakke med moren på to måneder.

- Der og da var det forferdelig, men nå er jeg glad Mama fikk meg til å bli. Det er bra at jeg led litt, for som danser er det viktig å kunne vise følelser. Årene på skolen gjorde meg sterk, og har gjort meg til den danseren jeg er i dag.

Maiko taklet hverdagen ved å danse tre ganger så mye som før. En barmhjertig lærer hjalp henne til langt på kveld. Det tredje og siste året fikk hun så dansestipend av skolen for å finansiere studiene. Det kom i grevens tid. Foreldrene hadde allerede solgt huset og tatt Maikos to yngre søsken med seg til besteforeldrene for husly. Ett år til ville ikke familien greid.

Til Norge. Den første august i 1999 står Maiko utenfor Den Norske Opera og Ballett i Oslo. Hun er blitt 19 år. Hun gleder seg til sin første jobb som profesjonell danser i et profesjonelt kompani. Hun tar i døra, drar til, men den er som limt fast. Operaen er mørklagt. Kompaniet er på ferie. De har bare glemt å si det til Maiko. Hun er i en ukjent by med ukjente mennesker og en ukjent kultur. Alene finner hun fram til et hotellrom på Christiania Hotell ved Oslo Sentralbanestasjon. På dagen gjør hun så mye sightseeing hun kan, men om kveldene tør hun ikke gå ut. Hun ligger i senga og gråter. Annenhver time sender hun faks hjem, og for å hjelpe på den intense ensomheten bestiller hun konstant romservice.

- Det føltes som om jeg startet fra begynnelsen igjen. Jeg var ikke lenger student, men skulle jobbe som profesjonell og alt var utrolig skremmende. Det var den tyngste hjemlengselen jeg noen gang har følt, Maikos øyne smalner mens hun knuger hendene mot brystet.

Og det tok flere år før Maiko følte seg hjemme i Norge. Den første tiden følte hun det som å alltid være i vann. Hun fikk ikke til noen ting og visste ikke hvor hun skulle gripe for å få tak. Nordmenn var stille og reserverte og kulturen var vanskelig å forstå. Maiko ville likevel ikke gi opp. Nok en gang brukte hun all sin tid på dansen. Og hun la vekt på det positive. Ved å småsnakke med personer i butikken, hos frisøren og tannlegen fikk hun gradvis venner.

- Vi verdsetter ikke nok alt det livet bringer uten at det er planlagt. Jeg synes det er fantastisk og elsker å møte nye mennesker, sier danseren.

Mer enn dans. Klassisk musikk strømmer ut fra det svarte flygelet i dansestudio A. Maiko løper med lette trinn inn på dansegulvet, hvor dansepartner Richard Suttie tar et godt grep rundt livet hennes. De allerede såre tåtuppene på høyre fot blir slått mot gulvet, bare beskyttet av rosa, avstivet silkestoff. Venstre bein strekker seg bakover i en strak linje. Brede bånd rammer inn kraftige leggmuskler. Som linjene til en åpen saks strekker Maiko armene fram i en myk bevegelse. Blikket går fra høyre til rett fram, mens føttene opphever tyngdekraften i det som virker som minutter. Trinnene sitter.

Mens Maiko danser Giselle starter hun samtidig prøver til to andre forestillinger. Det er mange trinn å ha i hodet. Det vanskeligste er likevel ikke det fysiske, men det psykiske.

- Jeg kan aldri si at i dag tar jeg det rolig. Jeg kan ikke være syk. Derfor prøver jeg alltid å gjøre ting til noe positivt. Da kan jeg i det minste si at jeg har gjort alt jeg kunne, sier danseren.

På fritiden vil Maiko koble ut dansen. Hun spiser god mat eller går tur med venner og med ektemannen Nicolai. Paret har ikke TV, men koser seg med et stort lerret og en projektor til film. Om noen år vil Maiko også ha barn. Hun vil være som Mama. Det passer aldri bra som danser. Nå er det dansen som tar størst plass:

- Jeg føler lykke når jeg danser. Det er stedet jeg får uttrykke følelsene mine og skape en atmosfære. Det er som å ta en smertestillende tablett. Alt det negative forsvinner.