Sko, svette og tårer

Hun sitter i en av Oslos anonyme bygårder, gjennom en bakgård med raserte sykler, opp en trapp dekket av hybelkaniner og overfylte tursekker. Det ble sist vasket 2. november 2007. I hvert fall hvis man skal tro vaskelisten som henger ved siden av kontordøren til lederen i Natur og Ungdom, Ingeborg Gjærum.

I en alder av 22 ble hun kåret til den syvende mektigste personen under 35 år. Rett bak Inga Marte Thorkildsen, og foran Aksel Hennie. Hun har blitt kalt et av landets største politiske talenter og i 2008 kåret KK henne til den sterkeste og mest tydelige miljøkrigeren i Norge.

– Hei. Ingeborg. Hyggelig.

Hun åpner smilende. En 24-årig jente med halvlangt lyst hår, flettet pannelugg, jeans og skinnende perleøredobber.

Blekkulf og Brundtland

Egentlig ville hun bli snekker eller ballettdanser. Eller skuespiller eller lærer på Steinerskolen. Som 7-åring skrev hun et brev til statsminister Brundtland om at noe måtte gjøres med luftforurensningen. Og hun fikk svar – fra departementet om regjeringens viktige tiltak mot KFK-gasser.

Hun vokste opp på Stange i Hedmark under nittitallets miljøbølge, og var medlem av Blekkulf-klubben. Klubben som ble ledet av den lilla blekkspruten, som sang seg inn i barns grønne hjerter med ” Bruk hoooodet, vi har bare en klooode”.

– Det var da jeg trodde man kunne redde verden med å plukke søppel i veikanten og se på ting gjennom forstørrelsesglass.

Etter at Blekkulf-klubben ble lagt ned og brevet fra Gro var pakket bort av moren, mistet Ingeborg interessen for miljøkampen. Hun ble slukt av teateret i stedet.

De store fortellingene

– Når jeg er på teater nå, så blir jeg helt skjelven og tenker sånn: Faen, det var jo det her jeg egentlig skulle gjøre. Hva er det egentlig jeg driver med, med de der miljøverngreiene?

I ti år gikk hun i en familiedrevet teatergruppe, fra hun var syv til hun ble sytten. Hver uke etter skolen tok de buss ut til familien, langt ut i skogen, hvor de fikk servert tomatsuppe og øvde på tekster sammen. Det viktigste var ikke å være verdens beste skuespiller – det var de store stykkene det dreide seg om. Klassikerne, som Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Victor Hugo. Kanskje en noe teksttung teatertradisjon for barneskolebarn, men bak lå det en tanke om at de store, kjente fortellingene var en like viktig utdannelse for barn og ungdom som det skolen var.

– Gjennom teatergruppen ble jeg kjent med utrolig mye fantastisk litteratur. Jeg hadde aldri satt meg ned og lest ”Les Misérables” alene på ungdomsskolen. Men jeg fikk jo alle de store verkene der. Og det vekket et slags samfunnsengasjement, det tror jeg.

Teateret har betydd mye for Ingeborg. Hun forteller om sommerleirer, plakater på barnerommet av Drew Barrymore og den fantastiske familien som gjennom flere tiår åpnet hjemmet sitt ukentlig for et tjuetalls ungdom.

– Moren i teatergruppen, som døde for noen år siden, sa at vi mennesker aldri kommer lenger enn dit ordene tar oss. Hvis vi ikke kan uttrykke oss eller snakke for oss, så kommer vi ingen vei. Og det er noe jeg kjenner veldig på i denne jobben her. At det handler om å kunne snakke for seg – det er jo det hele denne jobben går ut på. Hver gang jeg er i en debatt eller skriver et innlegg, så handler det om å ha ordene for seg. Du kan mene så mye du vil og kunne så mye vil, men det hjelper ikke hvis du ikke kan uttrykke deg.

Redde verden-kjøret

Ingeborg blir avbrutt. Mobiltelefonen ringer. Hun sier unnskyld, men hun må ta den.

– Hei, det er Ingeborg, sier hun spørrende med forsiktig, lys stemme.

Hun avventer, før hun slår tilbake med hevet stemme.

– ­Men Stortinget har jo ikke åpna da. De er i hvert fall ikke der når vi skal ha den aksjonen, for å si det sånn…

Noe skal skje. Hun prater videre, forteller hvordan det skal organiseres.

– Bare prøv å få gjennomført det, undersøk hvor de er. Flott. Hadet.

Ingeborg er gira.

– Det skal være seminar i Oslo i helgen skjønner du, for alle fylkesstyrene, forteller hun engasjert.

Ingeborg er litt usikker på hvor dette politiske engasjementet kommer fra, men hun tror det ble vekket i Afrika. Og av familien.

Begge foreldrene er psykologer og jobber med barn og ungdom. Moren var raddis og aktivist. Hun var spesielt engasjert i kvinnesaksspørsmål, Palestina-spørsmål og arrangerte 8. mars-tog i Ingeborgs barnehage. Skikkelig sånn ”old school-engasjert”, som Ingeborg sier.

Men den store miljøvekkelsen kom etter et år i Ghana. Da Ingeborg kom hjem til Stange igjen for å gå siste året på videregående var hun forvirra. Hva skulle være hennes rolle i verden?

– Etter året i Ghana ble jeg opptatt av hva vi egentlig utvikler disse utviklingslandene til. I følge oss er vi de utvikla landene, og de er i utvikling. Men hva er planen, hva er strategien? Vil vi at disse landene skal bli slik som oss? I så fall syns jeg det er en veldig dårlig strategi. For det første er jeg ikke sikker på at vi er så mye lykkeligere enn dem, for det andre så er vi fucked hvis alle land skal leve slik som oss. Det tåler jo ikke verden. 

Så da havnet Ingeborg på det hun selv kaller redde verden-kjøret.

– Da jeg kom hjem fra Afrika var det noe veldig trygt med å jobbe med miljø. Det er så grunnleggende. Det er ikke noe vits i å redde verden, hvis det ikke er noen verden å redde.

Den store Mongstad-saken

Telefonen ringer for tredje gang.

  – Det var NRK som ringte. Går det greit om jeg bare skriver en liste over dem jeg må ringe?

Ingeborg forteller at hun har lært hvordan media fungerer. Og at hun aldri mer skal gråte foran Scanpix-fotografer. For bildet av den gråtende Ingeborg har satt spor etter seg. Aftenpostens A-magasin laget en hel reportasje om idealisme – med bakgrunn i den 21-årige jenta som var knust på grunn av et politisk vedtak. Hva var det egentlig som skjedde da Regjeringen sa ja til Statoils gasskraftverk på Mongstad, selv uten CO2-rensing før i 2014?

Natur og Ungdom og nestleder Ingeborg Gjærum hadde jobba utrolig mye med saken, og fulgt den nøye. De visste om de interne dragkampene, og presset på for at regjeringen skulle si nei til gasskraftverket uten CO2-rensing. Men de skjønte ikke hvor dårlig de lå an.

De siste dagene var alt veldig usikkert. Fram og tilbake. Kom regjeringen til å si ja? Kom SV til å gå? Aktiviteten på NU-kontoret var intens.

Torsdag 12. oktober ringte de fra regjeringen. Nestleder Ingeborg tok telefonen. Regjeringen skulle holde pressekonferanse. Og de kom til å si ja. Det var lederen og nestlederen som måtte bringe den dårlige nyheten til sentralstyret: De hadde tapt.

Det ble helt stille i forsamlingen. Før noen plutselig ropte: ”Vi må brenne noe!” Det ble ikke noe brenning, men de hadde et stort grønt Soria Moria-slott stående. Det skulle males svart. Malespann, plakater og bannere ble funnet fram, og alle løp bortover til departementet. Bortsett fra Ingeborg, som måtte sitte igjen alene for å skrive pressemelding.

Ingeborg kunne høre ropene lenge før hun nærmet seg olje- og energidepartementet. De ropte fra dypet av sin sjel: ”SKAM DEG, JENS!” Det var Norges største miljøsvik og miljøbevegelsen sto utenfor med klump i halsen. 

Etter pressekonferansen kom miljøvernsminister Helen Bjørnøy bort til Ingeborg, og tårene trillet. Ingen visste da at Helen også var gudmoren hennes, heller ikke Scanpix-fotografene som fulgte henne. Resultatet ble forsidemateriale i landets største aviser.

Ingeborg er stille. Hun tar en pause.

– Ja, det var nok en av mine største skuffelser i Natur og Ungdom. Men det var kjipt å framstå på den måten. De færreste har et behov for å ha et bilde av seg grinende på forsida av avisa. Selv om det åpenbart var en offentlig sak, så føltes det som et veldig personlig nederlag. Når du er i denne jobben her, så legger du ikke fra deg jobben når du kommer hjem. Du lever i – og for – de seirene og sakene du jobber med. Det var så sinnsykt skuffende privat også da. Jeg følte meg lurt og svikta. Jaja.

Mange mente at Ingeborg ga miljøkampen et ansikt, selv om det var et gråtende ansikt. Og hun er enig i at det kom noe positivt ut av bildene også.

– Det hjelper ikke at Stoltenberg forsøkte å brande dette gasskraftverket som en miljøseier, en slags månelanding, når hele miljøbevegelsen står utenfor og griner.

Anti-stereotyp

Spør du noen hvordan en typisk NU-er er, vil nok mange av dem svare med å beskrive utseendet deres. Dreads, fjellreven-anorakk, veske med buttons og hemp-bukser. Ingeborg har ingen av delene.

– Det første jeg gjorde da jeg ble med i styret for Hedmark og Oppland Natur og Ungdom var å kjøpe mine første perleøredobber. Og dem har jeg gått med siden. Og så kjøpte jeg noen sånne stiletthæl-støvler som jeg hadde på meg hver gang jeg skulle representere Natur og Ungdom.

Men stiletthælene kommer ikke fram like ofte nå lenger. Ingeborg føler ikke at hun trenger ekstra hælhøyde for å bli tatt seriøst lenger.

– For meg er det et poeng å være ungdommelig også. Jeg føler at jeg har nok tyngde i måten jeg kommuniserer på og at jeg kan de sakene jeg snakker om.

Skodilla

De høyhælte skoene har blitt erstattet av andre sko. Mange andre sko. I følge samboeren Anders er det ikke plass til alle skoene i leiligheten lenger.

– Joda, jeg har skodilla. Jeg nyter det øyeblikket når jeg kan se ut over skosamlingen, sondere terrenget og prøve å bestemme meg for hvilke sko jeg skal ha på meg. Heldigvis er det lønn nå på mandag. Jeg kjøpte noen altfor dyre sko som jeg egentlig ikke trengte, så jeg har levd på lånte penger i to uker.

Ingeborg er glad i shopping. Og det syns hun er helt greit.

– For meg er det veldig viktig at man ikke trenger å være et mønstermenneske for å være en del av miljøbevegelsen. Her skal det være åpent for alle, og jeg er minst like glad i januarsalget som alle andre. Når folk sier sånn ”det er langt mellom liv og lære”, så syns jeg det er helt latterlig. Ok, hvis regjeringa ikke utlyser én eneste blokk til på norsk sokkel så skal jeg vurdere å kjøpe et par sko mindre i året.