Appelsinpiken

Selvfølgelig bor hun på Kampen. Det er der de unge og lovende bosetter seg. Og Helga Flatland er en av dem. I januar kom boka ”Bli hvis du kan. Reis hvis du må”. Boka ble rost av kritikerne, og Helga ble kalt en svært lovende debutant. Nå jobber hun med bok nummer to.

— Vil du ha kaffe, spør hun.

Hun har allerede tatt frem to kopper.

— Jeg vet ikke hvor god den blir. Jeg lager kaffe hver dag, men hver gang blir den forskjellig.

Hun beklager rotet og interiøret, og sier at det har hjulpet litt etter at søsteren var på besøk. Interiøret. For hun ser det ikke selv. Rotet.

Da Helga gikk i barnehagen kunne hun sitte helt stille å høre hele kassetten til Hakkebakkeskogen. Da den var ferdig, kunne hun den utenat.

— Jeg var litt halvautistisk kanskje, sier hun og ler høyt og rustent.

Selv mener hun det er fordi det er så tidlig på dagen. Hun har en sånn stemme som er perfekt til spøkelseshistorier. I et telt. Med en lommelykt under haka.

— Det er det samme som slår inn  når jeg virkelig kommer i skrivemodus, at jeg forsvinner inn i det. Hvis jeg virkelig blir interessert i noe, kan jeg bli veldig konsentrert og fokusert på det. Det gjelder alt fra skriving til menn til venner. Men samtidig går det på bekostning av det jeg ikke er interessert i – det driter jeg jo langt i. Altså det klaaarer jeg ikke å legge min fulle tyngde i, og da blir det jo halvhjertet. Det er en downside med det. Men jeg er veldig fornøyd med å ha den evnen, for det er det som gjør at jeg kan skrive, det er jeg helt sikker på. Det er derfor jeg er veldig rotete – jeg bryr meg ikke om rydding.

Kanskje er det derfor kaffen aldri blir lik. Hun bryr seg ikke om kaffe.

Hun synker lenger og lenger ned i sofaen med kaffekoppen, mens hun ler. Det er her hun føler seg hjemme i hula på Kampen. Det eneste som mangler er en katt. Og den kommer. Eller, rettere sagt, den dro. Bylivet ble for innelukket. Men det kommer en ny. Derfor står det fortsatt en katteleke i hjørnet ved peisovnen. Foran kuskinnet. For det ligger nemlig et kuskinn der, som dekker mesteparten av stuegulvet. Det er en Telemarks-ku, fra gården hjemme.

Et autentisk kuskinn dekker mesteparten av stuegulvet til Helga. Foto: Linn Wiik

Hjemme er Flatdal, ei lita bygd i Vest-Telemark. Her henter hun mye av inspirasjonen til bøkene sine. ”Bli hvis du kan. Reis hvis du må” handler om tre gutter fra bygda som verver seg til de norske styrkene i Afghanistan. Alle tre kommer hjem i kister drapert i det norske flagget. Bok nummer to tar også utgangspunkt i bygdelivet.

— Det er en veldig uavhengig oppfølger til den første boka, hvor vi følger noen av de karakterene som ikke fikk en stemme i den første. Men det er helt andre temaer, selv om universet er det samme, med bygda og så videre. Likevel handler det fremdeles litt om tilknytning, jeg er veldig opptatt av det, gitt.

Hun ler høyt.

— Oppbrudd og vanskelige relasjoner. Det er jeg jo veldig glad i.

Aschehaug forlag får inn over tusen manus i året. Av dem blir åtte debutanter plukket ut. Helga var en av dem. Boka skrev hun på fire måneder.

— Unni Lindell sier hun blir syk i hodet av å skrive. Blir du det?

— Jeg blir ikke syk i hodet av å skrive, jeg blir heller syk i hodet av å ikke skrive. Men de gangene jeg selv føler at jeg skriver godt, så lever jeg i to verdener. Jeg lever meg så inn i det universet jeg skriver om at jeg antageligvis forsvinner litt fra denne verdenen. Men det er ikke å være syk i hodet, spør du meg. Det er en nødvendighet.

Bildet av den lidende rødvinsforfatteren kjenner hun seg ikke igjen i. For Helga har aldri sultet i Kristiania.

— Du trenger ikke å lide. Men jeg tror at du må kunne føle. Og det innebærer å tørre å kjenne på de vondeste følelsene. Og for å skrive godt må du ha kontakt med dem. Da må du jo klare å sitte foran tastaturet og være utrolig trist og kjenne på den vondheten. Eller den skammen, som noen ganger er det verste med å skrive. Å føle på skam, som sikkert er den verste følelsen et menneske kan ha. Jeg vet ikke om jeg tør nok.

Halvparten av de som gir ut første bok gir ikke ut en andre bok, og halvparten av de som gir ut en andre bok gir ikke ut en tredje bok. Skal vi tro Aschehaug-redaktør Øyvind Pharo skriver de fleste på den samme boken hele livet. Det er fordi det er historien om deres liv som er romanen.

— Er det din historie?

— Det er ikke min historie. Det er en fantasi, det er fiksjon. Det er litt av grunnen til at jeg kan skrive mer. Man henter jo i seg selv. Alle forfattere som skriver bøker, selv de som skriver biografier om andre, henter av seg selv. Fordi det er ditt språk og det er din fantasi, og i bunn og grunn springer det hele ut av deg. I den første boken jeg skrev er det elementer som er veldig nært opp til mitt liv, og så er det elementer som er veldig fjernt. Det har blitt oppskriften min; jeg henter elementer fra mitt eget liv og så bruker jeg fantasi og research på resten.

Det er vanskeligere med en god nummer to, enn en lovende nummer én. Foto: Linn Wiik

— Men henter du følelsene i deg selv?

— Som en skuespiller som skal spille en slags trist scene så prøver du å finne igjen noe som ligner, og prøver å hente frem de følelsene. Men noen ganger er jeg så i ett med den karakteren jeg skriver at det jeg skriver går så inn på meg at jeg ikke tenker. Da er det ikke sånn at jeg rent konkret prøver å tenke tilbake til en situasjon og hente følelser, for da er jeg så inni det at da er den personen meg. Hvis hun får et salg i trynet, så kjenner jeg det.

Hør Helga fra boka “Bli hvis du kan. Reis hvis du må” her.

Velferdssamfunnet har flyttet fokus fra overlevelse til selvrealisering. Maslows mangelbehov er mettet, og vi har krefter til å få dekket behovene for å virkeliggjøre mål, og å realisere medfødte eller senere ervervede evner. Målet er å oppnå opplevelser som kjennes som høydepunkter eller åpenbaringer.

— Er det for mange som velger yrker på bakgrunn av en tanke om selvrealisering?

— Jeg tror ikke det er for mange som velger det, men det er for mange som har forventninger om at det er plass til dem. Jeg tror ikke det er plass til alle som med den største selvfølgelighet tror at det skal komme inn og være forfattere eller journalister eller kjente TV-fjes. Da ender de opp på Nav.

— Er noen fellestrekk mellom mennesker som ønsker å bli forfattere?

— Jeg tror at du må et eksponeringsbehov. Det er noen forfattere som sier de bare skriver for seg selv, det spiller ingen rolle med leseren og hva slags mottagelse du får. Neivel, men da trenger du jo ikke gi den ut da. Det er jo helt latterlig. Det er jo et paradoks.

Hun reiser seg opp i sofaen, og gestikulerer ivrig med armene.

— Bortsett fra et ønske om å eksponere meg, kan jeg ikke se at jeg har så mange likhetstrekk med andre forfattere.

— Hva vil du med det du skriver?

— Jeg har bare lyst til å fortelle gode historier, også vil jeg at folk skal ha glede av det de leser. Det er det viktigste. At andre kjenner seg igjen i, eller får noe ut av det. Det er det jeg vil med å gi det ut. Men jeg har ikke noen samfunnspolitiske tanker bak det jeg skriver.

— Men er det ikke litt egoistisk?

— Det reiser hele kunstspørsmålet. Det kan du si om all kunst. Jeg snakket om kunst med Per Ung, han billedkunstneren, og han sa at man gjør det fordi at man klarer ikke å la være. Det synes jeg var veldig fint sagt. For jeg klarer ikke å la være. Jeg klarer ikke å ikke skrive, jeg. Da blir jeg ihvertfall ikke meg lenger. Også tror jeg jo veldig at kunst er nyttig for alle.

— Jeg føler at det jeg skriver er utadvendt. Det handler ikke om meg i den forstand at jeg skriver min livshistorie og presser den på folk. Jeg føler mer at det er ikke mine innerste problemer, men det er jo egoistisk i den forstand at det er ikke å vaske doer på Karl Johan, som sikkert trengs mye mer. Det er jo underholdning.

Hun reiser seg litt høyere opp i sofaen når hun skal forsvare seg. Lener seg fremover. Etter at hun er ferdig med å snakke, nikker hun bestemt med hodet én gang, og setter seg tilbake i sjeselongen med armene i kors. Nå er vi ferdig med det, tenker hun kanskje.

Hjemme i Flatdal hadde de et piano. Storesøsteren til Helga tok pianotimer, og Helga kunne ikke være noe dårligere.

— Jeg spilte egentlig fiolin, men det var jo ikke like kult. Så jeg bare begynte å utforske. Mamma hadde et gammelt notehefte, det er det som står der borte.

Hun peker på det elektriske pianoet i hjørnet av stua.

— Men jeg kunne bare diskantnoter, ikke bassnoter, så da måtte jeg begynne å telle. Da satt jeg fader meg utrolig lenger, det kom jeg på nå, og telte bassnoter til jeg kunne de derre klassiske stykkene. Bare telte og telte og telte. Men det var jo en kompensasjon, fordi storesøsteren min har alltid vært så flink til å synge, og er det fremdeles, og jeg kan ikke synge i det hele tatt, jeg synger falskt. Men da kunne jeg heller være god på piano da.

Helga begynte å spille piano for å vinne over storesøsteren. Foto: Linn Wiik

For hun må være best. Må kunne hevde seg på en eller annen måte.  Det er visst derfor hun ikke er så flink til å vise sine svakheter.

— Jeg synes det er vanskelig å vise svake sider. Alle som kjenner meg vil si at jeg gjør sjelden dét. Det har kanskje noe med at jeg har et veldig konkurranseinstinkt, og gjerne vil konkurrere i alt, også med å få til ting. Så da kommer ikke de svake sidene så godt fram. Eller kanskje de kommer frem, men jeg snakker ikke om det.

Helga er ingen god taper, og hun spiller ikke for å delta. På videregående var videospillet James Bond en gjenganger i kollektivet. Den som tapte måtte gå på butikken. Helga vant som regel.

De er fire søsken. Tre søstre og en bror. Helga er nest eldst. Sammen har de vokst opp med fire vegger kring en lykke, og med fjell og fjøs og kuer på alle kanter.

— Søsknene mine er jo mine absolutt beste venner, hver enkelt av dem på sine måter. Den største gleden ved å ha søsken er den tryggheten ved at de alltid er der. For eksempel ved å gi ut en bok, og ha en slags suksess med det. Det er selvfølgelig noen av vennene som er glade på dine vegne, men de er ikke over seg av begeistring. Ikke sånn at ”faen det der fortjente ikke du!”. Men jeg føler det er noen som skulle ønske at det var dem, og ikke klarer å utrykke så stor glede på mine vegne. Det er litt rart. For meg er det selvfølgelig en seier, men det føles rart å bli misunt på den måten.

— Det er det samme som jeg snakket om at det er ikke plass til alle. Og det vet alle sammen, det er jeg helt sikker på. Og da blir det konkurranse. Og da er det vanskelig å håpe at en person du kjenner skal få det til når du driver med akkurat det samme, og har lyst til akkurat det samme. Det tror jeg er typisk for mediebransjen generelt. Mens med søsken kan du være trygg på at de alltid vil ditt aller beste, uansett. Sånn føler jeg det med mine søsken. Vi fire unner hverandre oppriktig alt godt og er helt trygge på det. Det er en sikkerhet. Derfor er det jo veldig fint å ha tre også da, så trenger jeg egentlig ikke noen venner. Hahahah.

De som kjenner Helga sier at det ikke er så mange som egentlig kjenner henne. At hun er en enten-eller-venn. Fordi hun gir så mye av seg selv, klarer hun ikke å slippe så mange så nær. Men når hun først åpner seg, åpner hun opp for alt.

De svake sidene er de vanskeligste å vise. Foto: Linn Wiik

— Det er noe jeg vet, eller har blitt klar over. Det er noe som er morsomt og skummelt med å bli voksen, man skjønner mer av seg selv og hvordan man fungerer i sosiale situasjoner. Jeg er ikke en spesielt åpen person, heller tvert imot. Jeg er ganske lukka. Mange sier at jeg er mer åpen på tomannshånd, men det blir vel alle. Man sitter jo ikke en hel gjeng og snakker intimt med folk.

Hun lener seg fremover igjen, forsvarer seg enten mot temaet eller mot intimiteten. For det gjelder ikke bare henne, sånn er det med alle. Generalisering er et det beste forsvar. Hun er ganske åpen til å være så lukket. Hun tar en slurk av kaffekoppen, selv om jeg er ganske sikker på at den er tom.

— Det med at jeg er lukket, tror jeg også gagner skrivingen, da. Jeg har for det første ikke evnen til, og for det andre ikke ønsket om, å være en veldig meddelsom person om mitt privatliv.  Jeg synes at folk ofte deler litt for mye med resten av verden. Hvis jeg skulle sittet her og snakket om mine innerste problemer, som mange gjør, og fortalt at jeg var alkoholiker og deprimert og gikk på kokain og alt det der. Jeg skjønner ikke hvorfor verden har godt av å vite så mye, og ikke kan jeg skjønne hvorfor de skulle ha interesse av det heller.

Hun er en sånn type som har et svar på alt, og et forsvar mot alt. Og som ser en fordel ved alle sine negative sider. En person som bruker mye men. Men det er ikke det som er irriterende. Det irriterende er at hun har rett.

— Du er veldig engasjert andres liv?

— Jeg har nok en tendens til å engasjere meg i andres liv, og noen oppfatter det som et forsøk på å ikke ville dele av meg; ”nå snakker vi heller om deg”. Det er litt som det vi snakket tidligere at hvis jeg først blir interessert er ikke fokuset på meg – da driter jeg i dét. Da er det mer sånn at dette må vi komme til bunns i, eller dette må vi finne ut mer av.

— Er det noen som egentlig kjenner deg?

— Jeg tror familien meg kjenner meg veldig godt. De kjenner meg helt absolutt. Det er en veldig liten krefts som får komme helt innpå. Og det er ikke valgt med omhu, men det er mer når jeg føler meg trygg nok, eller når jeg kjenner noen godt nok, til at det er greit.

— Mange sier at du ser skummel ut?

— Det har jeg hørt mange ganger. Jeg er jo mørk. Haha. Og har ganske sånn stirrende øyne. Også er det også det at jeg ikke er redd for å se på folk, å se folk i øynene. Jeg tør å sette blikket ordentlig i dem. Det tror jeg kan noen ganger virke skummelt for folk som er vant til å vike med blikket.

Når hun sier det, ser jeg det. Hun stirrer på meg. Det er ubehagelig. Jeg lener meg frem mot kaffekoppen, selv om jeg er ganske sikker på at den er tom.

— På noen områder er veldig trygg på det jeg driver med, og da bygger jeg opp en selvtillit som gjør at jeg tar mye plass. Det kan virke skremmende på noen at jeg er tilstede med en naturlighet som enten er falsk eller ikke, det kommer helt an på. Også tror jeg at når jeg blir usikker så blir ansiktet mitt veldig lukket, og når jeg er alvorlig så ser jeg jo sur ut. Det vet jeg jo. Så jeg må konsentrere meg for å ikke se skummel ut. Alt det er en salig miks av villethet, ved at jeg vil virke trygg og på en eller annen måte og at jeg har rett til å være der jeg er, og det kan virke skummelt. Og også en sånn helt fysisk greie, at uten at jeg vil det, så ser jeg skummel ut.

— Jeg kan antageligvis bli ganske selvrettferdig. Sånn at hvis jeg føler at folk behandler meg urettferdig, så blir jeg sint. Folk som er redde for at noen skal bli sinte på en, opplever nok det som veldig truende. Det er veldig mange konfliktskye mennesker ute i verden, som synes at det er fryktelig ubehagelig. Men det er ikke sånn at jeg ikke sier hva som er greia, men jeg sier nå er jeg sint, og du vet hvorfor jeg er det. Det er sikkert ubehagelig når jeg er sint, det vil jeg tro.

Hun rufser håret med pianofingrene sine. Tenker.

— Jeg synes det er vanskelig å forholde meg til ting som ikke blir sagt. Enda det er noe av det som har kommet frem at jeg er god på i boken min. Det som ligger mellom linjene. Men i det virkelige liv synes jeg at folk må, ikke nødvendigvis snakke mer, folk snakker mer enn nok, men tørre å stå for ting og tørre å konfrontere folk. Hvis det er noe  — hvis det virkelig er noe. For det blir så mye drama av å hele tiden skulle prøve å ha følerne ute; hva er det som har skjedd nå egentlig?Det tror jeg er veldig typisk jenter, faktisk. Selv om jeg hater å si det.

— Hva tenker du om fremtiden?

— Jeg tenker ikke så mye på fremtiden. Jeg er så opptatt av den boken som jeg skriver at den er på en måte fremtiden min akkurat nå. Det er viktig for meg å få til dette her. Men hvis jeg tenker meg om vil jeg ha plass til skrivingen, som er noe av det viktigste i resten av livet mitt.

— Også har jeg veldig lyst på barn og familie. Men jeg vet ikke når eller hvordan. Så fort som mulig! Jeg har hatt lyst på barn siden jeg var 21. Okay, 19 da!

Spøkelseslatteren runger mot de hvite veggene. 

— Er du lykkelig?

— Jeg tror jeg er gjennomsnittlig lykkelig i forhold til hva som skjer rundt meg. Jeg er ikke bare lykkelig. Det er stunder hvor jeg kan være lykkelig. For eksempel hvis jeg er inne i boken, og kan lukke macen og kan tenke «å, herregud». Det er en lykkefølelse. Men jeg går ikke rundt på et sånt lykkelig grunnivå. Jeg føler det er sånn med de fleste mennesker. Lykken er øyeblikkspreget.