Om samferdsel og eventyr

Espen fikk det til! Han kunne reise både til lands, til vanns og i lufta med. Kanskje det er noe å tenke på, når vi sitter i kø, eller venter på signal, eller tyskere i bobil eller hva det nå er i dag. Eller kanskje ikke.

Vi står her og venter, som gamla med nesa i hoggestabben. Vi venter på solslyng, og ferger som aldri kommer, og flyplasser som snør bort i tåka.

Mens Askeladden hadde sine gode hjelpere, har norsk samferdsel noe ganske annet. Vi må slite med en evinnelig mengde med konsulenter og utredninger, uten at det synes å få fortgang i sakene. Norske byråkrater synes å ha syv blylodd rundt beina, slik som de drar seg langs bakken.

I god, gammeldags ”God dag mann” – ”Økseskaft”-stil, svarer både politikere, byråkrater og eksperter i hytt og pine når de blir spurt om hva som er løsningen på problemene. Vi spør om dobbeltspor og motorvei og parkeringsplasser, men får bare “Opp under denne kvisten” til svar.

Blant horder av hjelpere trenger også norsk samferdsel at noen bestemmer. Vi trenger en syvende far i huset, en som tør å være kjerringa mot strømmen. En som tør å kappete med trollet, og som tror på det umulige.

Nordmenn vet best. Det er det ingen tvil om. Men noen ganger kan det hjelpe å se til andre for å finne nye løsninger. Vi trenger ikke å være som mannen som skulle stelle hjemme, når andre land får til å kjøre tog i rute, og har veier som ikke raser sammen.

Espen hadde ikke vunnet prinsessa om han ikke hadde hatt en blei, en skjære og noen nye tanker. Norske beslutningstakere bør også tørre å komme med nye tanker. Kanskje trenger vi ikke å lete østenfor sol og vestenfor måne for å finne en løsning. Den kan finnes allerede like over grensen.