Sanatoriebarnet

Per Arne Martinsen på verandaen hjemme i Drøbak. Foto: Tuva Bønke Grønning

Businessmann, ektemann og pappa Per Arne Martinsen sitter godt til rette i den store sofaen hjemme i Drøbak. Det er lørdag og helgefri. Fra en musikkspiller et sted i rommet strømmer det vakre toner fra musikalen Evita. Don’t cry for me Argentina.

Det lukter nytraktet kaffe fra kjøkkenet like ved, og høstsola strømmer gjennom de store glassvinduene. Med kaffeduft, behagelig musikk og en nynnende kone på kjøkkenet virker det hele nesten litt for idyllisk.

– Skru av den musikken a. Og så skal jo ikke du være her da.

En annerledes start på livet

Høsten 1949 kom Per Arne til verden, men kun halvannet år ut i den velse guttens liv ble den lille nybakte familien nødt til å reise fra hjembyen Fredrikstad til Oslo for å legges inn på det som den gangen het Grefsen Folkesanatorium. De hadde alle tre fått tuberkulose. Sykdommen tok livet av moren og kostet faren en lunge. Selv følte Per Arne seg aldri syk.

Se flere bilder og hør Per Arne Martinsen fortelle om tiden på Grefsen Folkesanatorium.

Store gressplener omringet trebygget, som frem til 1971 var Grefsen Folkesanatorium. Barna løp ute på gressplenene og lekte sisten. Per Arne smiler. Han var et av de minste barna på sanatoriet. Minnene om lek med de andre barna er gode.

Les mer om sanatoriene her.

Utenfor sanatoriet:

Per Arne og moren Åsa. Foto: privat

– Jeg ble skilt fra foreldrene mine og plassert i en stor sovesal sammen med de andre barna. Jeg husker at jeg en sjelden gang fikk lov til å komme og se på foreldrene mine. De voksne lå på rekke og rad i senger ute på en slags stor terrasse. Det var litt rart, for jeg kan ikke huske at vi barna måtte ligge stille på den samme måten.

Den friske luften og naturen på Grefsen skulle være godt for de tuberkulosesykes slitne lunger. Pasientene måtte gjennom en kurbehandling som delvis gikk ut på at de skulle ligge ute i frisk luft hver dag, uansett vær og årstid.

Les mer om folkesykdommen Tuberkulose her.

 Grefsen Folkesanatorium:

her tilbragte Per Arne flere av sine første leveår. Foto: Norsk Medisinsk Museum

Kjærlighet i hippietiden

Fredrikstaddialekten er nesten helt borte hos både Per Arne og kona. Men det er der de er fra begge to. På de hvitmalte veggene i stua henger det kunst med motiver fra Fredrikstad-området.

Per Arne tar på seg brillene som henger i en svart tråd rundt halsen. Det ligger et par bilder på det hvite stuebordet.  Han og kona Frøydis har vært gift siden 1978. Eller 79. Han kikker mot kjøkkenet, som for å sjekke om hun fikk med seg hva han sa. At han ikke helt husket hvilket år de giftet seg i. Det var i alle fall i august. Per Arne begynner å mimre om da de to møttes på Østbanehallen i Oslo for mange år siden. Han var på vei hjem fra jobb, og hun var på vei til fest med en venninne.

– Å, jeg skulle aldri vært der akkurat da, ler Frøydis fra kjøkkenet.

Tonen mellom de to er småertende, men hele tiden munter.

– Det var jo litt hippietid da. Jeg hadde verdens kuleste bukser. Vinrøde. Og blomstrete belte til. Jeg hadde kjørt helt til Strømstad og handlet hos Pettersons kläder for å se kul ut. Vi hadde ikke sånt i Fredrikstad vet du.

De to begynte å spille tennis sammen, kjørte boble og ble litt småsnobbete. ”Men bare på liksom”, understreker Per Arne. Sekstienåringen har på seg en rød piquet skjorte fra Gant, med en grå ullgenser slengt over skuldrene. Etterpå skal de ut å spille golf.

Kjøkkenkos: Kona Frøydis og Per Arne venter på kaffen på kjøkkenet i Drøbak. Foto: Tuva Bønke Grønning

Mørke rom og remmer

Per Arne stirrer ut i rommet og rynker pannen. Han undrer seg litt over at han husker så lite fra årene etter at han og faren fikk flytte fra sanatoriet. Det er tydelig at til tross for at han var veldig ung, er minnene fra sanatoriet veldig tydelige. Men slettes ikke alle minnene fra den tiden er like gode.

– Vi var masse unger på store rom. Vi sov i jernsenger med gitter på, og i disse sengene ble vi faktisk spent fast. Jeg vred meg og prøvde å komme meg løs. Bryte meg ut av remmene. Men det klarte jeg ikke, det var helt umulig. Jeg husker det som grusomt å ligge sånn. Helt forferdelig.

Per Arne forteller videre om minner om å bli dratt opp trapper og gjemt inne på mørke kott, hvor de ble låst inne i timevis.

– Helt mørkt var det. Vi var bitte små så det var jo skummelt som bare det. ”Her må du bli til du blir snill” sa de. Det er et veldig ekkelt minne.

Hadde dere gjort noe dere ikke skulle da?

– Ja, det må jo ha vært noe sånt. Det må jo ha vært en straff for et eller annet. Jeg husker ikke hva vi hadde gjort som var så innmari galt, men det skjedde flere ganger at jeg ble bundet fast med disse remmene. Jeg tror kanskje det var hvis vi ikke lå rolig om kveldene. Hvis ikke vi la oss til å sove. At det var uro på rommet, eller hvis vi var oppe og gikk, da tror jeg de kom og spente oss fast.

Per Arne tar seg en pause og en god slurk av kaffekoppen. Det er helt stille i det store huset.

– Noe som er litt rart er at jeg ikke husker en eneste lege. Men jeg husker veldig godt disse pleierne som kom og spente meg fast. Jeg oppfattet det som veldig rart, at damer kunne være så slemme og harde.

Les også: Utsatt for stadige overgrep på Sanatoriet

Playmomannen

Det smeller i en ytterdør nede. Kona Frøydis er tilbake sammen med den yngste datteren Martine, som har fått ny hårklipp.

– Jeg ligner på en playmomann!

– Kanskje når du skal møte han typen i kveld, så kjenner han deg ikke igjen.

– Ååååå!

– Neida, det ble jo fint. Du ligner litt på Kate Moss. Bortsett fra at luggen er litt skeiv.

Per Arne reiser seg for å se om sveisen er like ille som det høres ut.

– Jeg kunne si hva jeg ville til døtrene mine da de var små. De trodde på alt. En gang fortalte jeg at jeg hadde jobbet som frisør, for at de skulle la meg klippe dem.

Det var lugg hun fikk klippet den gangen, og det er lugg hun har fått klippet nå. Til tross for yngstedatterens fortvilelse er nok resultatet bedre denne gangen.

Tvangsmatet med skje

Frisk luft var bra for lungene. Tran, fiskesuppe med ben og havregrøt med sur melk var sunt. Og det var ikke snakk om å ikke like maten.

– Det med maten hadde jeg plager med gjennom hele oppveksten. Noe av det de ga oss var grusomt vondt. De truet oss mye med maten, og tvangsmatet oss med skje.

Et grøss går gjennom den store kroppen. Han kikker ut mot høstsola.

– Det der har jeg hatt plager med resten av livet altså. I dag kan jeg heldigvis bestemme selv hva jeg skal spise. Jeg holder meg langt unna surmelk, som Kefir og sånne ting.

Til slutt ble lille Per Arne frisk. Men han husker ikke at de reiste fra sanatoriet eller tiden etter at de kom hjem. Tuberkulosen hadde kapslet seg i lungene hans, og han var nødt til å gå til jevnlige kontroller gjennom hele oppveksten.

– Jeg slapp å ta den derre BCG’en da.

Se flere bilder fra Grefsen Sanatorium her.

Høytid på sanatoriet: Pleiere og barn rundt matbordet på Grefsen i 1953. Foto: Norsk Medisinsk Museum

Ventetiden

Uten kona og med kun en lunge, forlot Arne Reidar Martinsen sanatoriet med sønnen Per Arne. Oppholdet på sanatoriet ble aldri snakket om i familien Martinsen.

– Noe jeg husker som nesten like fælt som tiden på sanatoriet er alle kontrollene faren min måtte gjennom i ettertid. Jeg måtte sitte på gangen å vente, men det tok ikke lange tiden før jeg begynte å gråte etter pappa. Jeg husker veldig godt at jeg fikk sølvpapir av en av sykepleierne, som jeg kunne leke med, men det hjalp liksom ikke helt.

Tiden etterpå

Per Arne synes det er vanskelig å huske tiden etter at han og faren flyttet hjem igjen til Fredrikstad.

– Det må ha vært vanskelig for faren min. Å bli alenepappa på den måten. Han var jo nødt til å jobbe for å tjene penger, og var derfor en del borte.

Faren giftet seg aldri igjen, og de to flyttet inn sammen med bestemoren, som etter hvert ble en morsskikkelse for vesle Per Arne. Her ble han boende til han fylte 18, og skulle begynne på utdannelsen sin. På veggen i stua i Drøbak har et maleri av bestemoren fått hedersplassen på veggen. 

– Det har nok satt veldig preg på oppveksten min at jeg ikke hadde noen mor. Det har vært vanskelig.

Veivalg

Da Per Arne skulle begynne å studere var han en av de første i familien som tok høyere utdanning.

– Det var nok et veivalg det. De var ikke vant til at folk tok høyere utdannelse i familien min. Men læreren min ga meg streng beskjed om at jeg ikke måtte slutte på skolen. Jeg hadde jo S i regning.

Militærtjenesten slapp han også unna da de oppdaget at han hadde hatt tuberkulose. På sesjon kom de frem til at han ikke kunne brukes til stort annet enn en hangarfeier, og til Per Arnes store begeistring ble han sendt hjem etter kun en uke i forsvaret. Da bar det rett på skolen.

Har du vært streng på at døtrene dine skal ta utdannelse, ettersom utdannelse var så viktig for deg da du var ung?

– Jeg håper virkelig ikke at jeg har vært det. Begge har vært veldig flinke og ivrige på skolen. Mye flinkere enn det jeg noen gang har vært. Jeg kunne jo ikke hjelpe de så mye da de var små.

Pappa bor på Fornebu

Etter utdannelsen var det på tide å lete etter en jobb, og Per Arnes første jobbintervju var med det svenske firmaet Atlas Copco. For å komme seg fra Fredrikstad til Oslo lånte han en gammel bil av en kompis. Uheldigvis havarerte bilen i Moss, og Per Arne ble betydelig forsinket. Men toget gikk fra Moss til Oslo, og til tross for forsinkelsen fikk han jobben. I dag, over 30 år senere, er han fortsatt ansatt i det samme firmaet. Senere har han jobbet seg oppover i gradene, og er i dag styremedlem og daglig leder for Atlas Copco Norge.

Det kan virke som mye har gått på skinner for Per Arne Martinsen. Siden bilhavariet for 30 år siden har det blitt en del reising. Da den eldste datteren Emily som liten ble spurt hvor de bodde, svarte hun at de bodde i Drøbak, men at pappa bodde på Fornebu.

– Ja, så det må jo ha vært en del reising. Men det var mest i Norge da, og til hovedkontoret i Stockholm. Så jeg var jo ikke så langt unna.

– Klart det har vært mye med jobben til tider. Men jeg liker jo jobben min. det har aldri vært kjedelig. Ikke en eneste dag. Jeg trenger ikke lese krim jeg.

Ansiktet skifter utrykk. Pannen rynker seg, og munnen strammer seg.

– Men det var ikke sånn at jeg ikke var der altså. Jeg lot til og med barna kaste våte svamper på meg i barnebursdager. De stod i kø for å kaste våte svamper på meg. Jeg elsket å arrangere barnebursdager. Jeg har fått klager etter at de ble voksne om at jeg fortalte feil nattahistorier. Men altså, de ba om sjørøvere og varulver. De kan ikke komme etterpå å klage på at de fikk mareritt da.

Selvlagde album:

Per Arne blar i album fra en av sine reiser til USA. Foto: Tuva Bønke Grønning

Tilbake i sykehuskorridoren

17 mai 1987 ble den eldste datteren Emily født. Med keisersnitt. Leger kom stormende og dyttet Per Arne bort, for så å forsvinne av gårde med kona Frøydis. Det kom ingen tilbake for å forteller Per Arne hva som skjedde.

– Da var jeg redd. Det var som å være tilbake på sanatoriet eller på kontrollene med faren min. jeg satt dønn alene i en sykehuskorridor og ante ikke hva som skjedde. Jeg fikk ikke vite noe som helst, før noen kom gående flere timer etterpå med Emily i en liten sykehusseng.

Per Arne blir ivrig og lener seg fremover når han snakker om de to døtrene. Begge har forlatt redet, og det er roligere og litt uvant. Det er ingen som krangler om dusjen om morgenen lenger. Akkurat denne høsthelgen er begge to på besøk i badebyen. Golf, fotball, båt, fjellturer, konserter og reising er bare noen av hobbyene som ramses opp som svar på hva de fyller dagene med etter at de kun ble to igjen i det store, røde huset innerst i blindveien.

– Vi sitter ikke akkurat og strikker og løser kryssord. Men innimellom kunne jeg kanskje ønske at jeg kunne slappe av med en bok.

Frøydis kommer tilbake inn i stua med en liten bunke med bilder. Noen i sort hvitt. Andre i duse farger.

– Se her ‘a. Se på Per Arne ‘a.

Hun holder frem et bilde av en ung Per Arne i bar overkropp.

– Hvis du går ned så mye skal du få hundre tusen kroner av meg. Du har frem til jul.

Per Arne kikker fort ned på magen som skjuler seg under den røde t-skjorten. Han sier han ikke bryr seg så mye om de pengene, og samtalen vender tilbake til sanatoriet.

– I byarkivet i Oslo ligger visst alle journalene til pasienter som har vært på Grefsen Sanatorium. Men de får man vel ikke lov til å se.

– Joda, du kan få se din egen sykejournal.

– Kan jeg det altså?

– Ja. Journalene til foreldrene dine også. 

– Det skal jeg jammen meg gjøre. Eller tenk om det står noe ekkelt der da. Noe jeg ikke vil huske, sier han, og funderer på om han skal dra til byarkivet til uka.

Han hoster og harker litt og slurper i seg siste rest av kaffekopp nummer to.

– De hostet sånn. På sanatoriet altså. Hostet og spyttet opp slim og gørr. Fysjameien.