50 år ute av Tibet

– Se her! Nå kom det opp enda et virus. Engangsstøtte!

Vi sitter på et trangt kontor. Midt i Oslo sentrum, høyt over kinarestauranter og reisebyrå, ligger Den norske Tibetkomités hovedkontor. Daglig leder Chungdak Dawa Koren er for opptatt til å småpludre om Norge, familieliv eller yrkesvalg. Foran den noe medtatte pc-skjermen er hun i full krig mot en ustoppelig strøm av ødeleggende e-postvirus fra Kina.

– Hver dag får jeg rundt 20-30 mails av denne typen. Bare se!

Koren peker mot skjermbildet. En uforståelig e-post dukker opp: ”Jeg vil gi engangsst’=tte”.

– De vil jo ikke gi engangsstøtte, det er bare juks, fortsetter hun oppskjørtet. – Det er noen i Kina som sender ut falske mails til meg. Jeg vet ikke hvor de kommer fra, men de prøver å ødelegge for arbeidet vårt. Tenk om det er noen som faktisk ønsker å bli medlem, også tar jeg det for å være spam? Det er det jeg frykter aller mest, sukker hun.

Et liv for Tibet

Hvis man kun betrakter det rent fysiske ved Chungdak Koren er det ikke utenkelig å karakterisere henne som liten og sped. Ved hennes person finnes det imidlertid liten grunn til å kalle denne kvinnen vesla.

Chungdak har rukket mye i løpet av sine 59 år. Hun måtte flykte fra hjemlandet i en alder av ni år, hun har lært seg fem språk, hun har jobbet 19 år som sykepleier, hun har vært Dalai Lamas offisielle representant i Genève og FN, hun har vært med på å stifte opptil flere norske tibetorganisasjoner og hun har kjempet for å få broren sin fri fra fengsel og arbeidsleir. Blant annet.

Hør Chungdak fortelle brorens dramatiske historie her.

Og det slutter ikke der. Listen er lang. I over 40 år har Chungdak jobbet aktivt mot Kinas kontrollerende styre i hjemlandet og for et fritt Tibet. Til tross for et sterkt ønske om å se sitt hjemland igjen har hun aldri oppnådd visum for å kunne dra tilbake. Fra sin bortgjemte kontorpult i Kirkegata opererer hun som en avsidesliggende torn i øyet på kinesiske myndigheter, og slikt gir en ikke innpass til Midtens rike. Til tross for hyppige visumssøknader, forteller Chungdak om gjentatte avslag fra den kinesiske ambassaden.

– Jeg er nektet fra Beijing, forteller de meg. Så nå har jeg gitt opp å søke. Jeg venter heller på bedre tider, sier hun.

På flukt

Året er 1959. Maos røde soldater går fra hus til hus på landsbygda i Tibet. I Phari, en av verdens kaldeste og høyestliggende byer, er åtte år gamle Chungdak Dawa livredd de røde gardistene som kommer marsjerende inn over fjellene. De krever mat og husly av lokalbefolkningen, og lille Chungdak har aldri opplevd noe så fremmed før. I tibetanernes hellige by Lhasa tar det ikke lang tid før den unge Dalai Lama må flykte fra sitt regjeringssete. Han er ikke alene om å måtte forlate hjemlandet. Dette året flykter flere tusen tibetanere over grensen til Nepal og India. De flykter fra de blodige opptøyene i Lhasa, fra kommunismen, fra slekt og fra venner. Dawa-familien er blant dem.

Les mer om det tibetanske opprøret i 1959 her.

Takket være Bærum kommune

– Min far var handelsmann. Hvis vi hadde blitt i Tibet ville han blitt arrestert som reaksjonær, forteller Chungdak. – Derfor slo vi oss ned i India.

I Dharamsala i nordvest-India fikk Chungdak skolegang og lærte seg både indisk, nepali og engelsk.

–  Det var nok på grunn av engelsken at det gikk lettere for meg å lære norsk også, forklarer hun.

Snart skulle Chungdak nemlig sette kursen enda lenger vekk fra hjemlandet.

 – Det som er litt morsomt er at jeg i 1968 møtte en norsk NTB-journalist som var i India for å skrive flyktningreportasjer. Det var han som klarte å skaffe meg ett av tre utdanningsstipend som Bærum kommune på den tiden ga til ungdom i den tredje verden. Jeg tror ikke de eksisterer lenger. Så da dro jeg til Norge, sier hun med den største selvfølge.

I 1969 fikk så den unge tibetaneren sitt første møte med Norge. Hun kom til landet for å gå på norsk folkehøgskole og lære seg norsk. Etter ett år i Bø fant Chungdak imidlertid ut at hun trivdes relativt greit i Norge. Dessuten hadde hun mulighet til å få gratis sykepleierutdanning i hovedstaden. Hun peilet seg inn på Oslo, og der ble hun.

Networking på timeplanen

– Chungdak, kan ikke du bli med meg bort da?

Elisabeth Ng Langdal, daglig leder i Health and Human Rights Info (HHRI), skotter litt nervøst bort mot prisvinnerne av årets Sakharov-pris. – Du er så mye flinkere enn meg til slikt.

Les mer om årets Sakharov-pris her.

Det Norske Teater har ryddet plass til den årlige utdelingen av Helsingforskomiteens menneskerettighetspris. Etter selve overrekkelsen serveres det kanapeer og vin i foajeen. Idealistiske mennesker i høye hæler og mørke skjorter utveksler visittkort og flatterende ord. For Chungdak og Elisabeth er det viktig å være godt synlige, knytte kontakter og hilse pent på flest mulig. 

 – Det er en viktig del av jobben vår, forklarer Chungdak. – Kom, så går vi da!

Tibetkomiteens talskvinne småtraver besluttsomt bort til det viktigste bordet av dem alle. I lyseblå jeans og med en brun skulderveske slengt over armen står hun i sterk kontrast til den omhyggelig pyntede Roza Akylbekova og hennes følge. I flate tøysko bikker hun hodet langt bakover for å møte øynene til den kasakstanske prisvinneren.

Etter to minutter har kortene skiftet hender. Chungdak snur seg uredd til den ene etter den andre og gir fra seg et par kjappe tibetkommentarer. Elisabeth presenterer seg også, men trekker seg snart høflig tilbake. For Chungdak er Tibetkomiteen viktigere enn fintfølende folkeskikk.

– Jobber alle for samme sak

– Tenk å jobbe med menneskerettigheter også være så lite interessert i det som skjer på grasrotnivå da, du!

Chungdak mumler lettere indignert for seg selv i det hun vender tilbake til bordet vårt. Akkurat hvem hun refererer til er ikke godt å si. Snart er harmen glemt.

– Jeg håper du får med deg at vi alle samarbeider, sier hun spørrende i min retning, som for å forsikre seg om at jeg har forstått.

– Helsingforskomiteen, Tibetkomiteen, HHRI, FIAN… Egentlig jobber vi alle for samme sak. Bare på forskjellige steder i verden. Vi jobber alle for rettferdighet, og for å motvirke brudd på menneskerettighetene. Det er det veldig viktig at du merker deg.

Og jeg merker meg det. Det er strengt talt umulig å ikke merke seg ved Chungdaks utømmelige engasjement. Får hun snakke om akkurat det hun vil havner samtalen fort over på rettferdighet, menneskerettighetsarbeid, minoritetsgruppers kamp mot stormaktene, aktivisme eller Kina. Det er tydelig at disse temaene utgjør en stor del av Chungdaks liv og virke.

En av fire

Selv om Chungdak jobbet som sykepleier i mange år var hun alltid like aktiv innenfor det tibetanske samfunnet. Først var hun med på å opprette den norsktibetanske forening. Deretter var hun en av initiativtagerne i stiftelsen Den norske Tibetkomité i 1988. I 1996 bidro hun til å starte opp den selvstendige radiokanalen Voice of Tibet.

I år har hun nylig blitt nominert som en av fire kandidater til valget av europeiske representanter til den tibetanske eksilregjeringen i India. Hvis hun blir valgt innebærer det samlinger i India to ganger årlig, minst.

– Håper du på å bli valgt?

– Dette er bare et forslag, det er ikke bestemt ennå, svarer Chungdak forsikrende. – Jeg stiller for å vise at man ikke må være sjenert for å stå frem. Det er det nemlig noen som er. For meg er det viktig at vi får gode europeiske kandidater som stiller til valg. Også er det mange som synes det er flott at en av fire kandidater er en kvinne da.

Hun fniser litt.

– Hva synes mannen din om dette da?

– Nei, han synes jo ikke jeg burde bli valgt. Men det som er viktig er at vi kanskje får muligheten til å gjøre enda litt mer for Tibet.

Les mer om kandidaturet her.

For å holde kontakt med resten av det tibetanske eksilsamfunnet, er Chungdak flittig bruker av Skype og e-post.

En skjult delegasjon

På vei hjem fra Det Norske Teateret forteller Chungdak gledelig om hva Tibetkomiteen har utrettet de siste 20 årene. Det er ikke før vi passerer regjeringskvartalet hun avslører en mer temperamentsfull side ved seg selv.

– Å herregud, nå har det kommet en kinesisk minister hit.

Chungdak drar hånden oppgitt gjennom det mørke håret. Etter et øyeblikks forvirring blir det klart at det kinesiske flagget som vaier så fint ved siden av det røde, hvite, blå, betyr at Kina har en offisiell delegasjon i byen. Beleilig nok har denne beskjeden ikke nådd Koren.

– Fy søren, jeg visste at de planla et eller annet. Før fikk vi alltid vite det hvis det skulle være en offisiell delegasjon, nå sier de ikke fra lenger. De er altfor redde for at det skal føre til en demonstrasjon. Regjeringen sier de tar opp menneskerettighetsbrudd med kineserne, men jeg vet ikke om de tar opp noe i det hele tatt, jeg.

Chungdak skritter hurtig oppover Ullevålsveien. Er det noe som gjør henne sint så er det Kina. Hun liker ikke at det er så få som tør å stille krav til den mektige stormakten.

Heldigvis er hun ikke langsint. Snart snakker hun interessert om boligforhold for hovedstadens mange studenter. Kineserenes inntog i byen er glemt:

– Det er en del studentboliger her på St. Hanshaugen er det ikke?

– Jo da, rett her oppe.

– Ja, også de i siloen nede på Grünerløkka. Jeg kjenner en som sa de var veldig stilige. Du bor ikke med foreldrene dine da?

– Nei, det var vel på tide å flytte ut. Har du barn?

– Nei, det ville jeg ikke hatt tid til. Fortalte jeg deg forresten hva de har fått til i Kasakstan?

Chungdak skifter raskt tema og uten å trekke pusten er hun tilbake på de kasakstanske menneskerettighetsforkjempernes utfordringer og suksesser. Det er ikke Korens egen livshistorie som opptar henne mest.

På hjemmefronten

Hjemme hos Koren lukter det bygård. Bygård av den gamle sorten. Slike det bare finnes noen få igjen av på St. Hanshaugen og på Grünerløkka. Kanskje har det noe å gjøre med den svake eimen av sigaretter. Røykeloven har tydeligvis ikke gjort sitt innpass i den lille leiligheten i Bjerregaards gate ennå. Chungdak og Michael Koren står det på dørskiltet. 

– Vil du ha kaffe? roper Chungdak fra kjøkkenet.

Kaffe og sigaretter er trofaste følgesvenner i Chungdaks travle hverdag. Ektemannen Michael sier heller ikke nei takk til en sigarett. De to slår seg ned i hvert sitt dype salongmøbel.

Se lydbildefortellingen fra besøket på St. Hanshaugen her.

Chungdak forsvinner nesten i den dype, mørke skinnsofaen. Rundt henne på veggene i salongen henger fargerike bilder med buddhistiske motiver. Dalai Lama og et norsk troll gliser like bredt fra toppen av hver sin bokhylle. Under dem ligger en fyldig LP-samling med samtlige Bob Dylan-plater.

– Bob Dylan er min favourite, ler Chungdak. – Jeg spiller ikke platene så ofte nå lenger da. Det går mer i cd’er. Jeg er veldig interessert i musikk. For mange, mange år siden spilte jeg indisk sitar, men det har jeg glemt. Jeg hadde planer om å ta det opp igjen, men jeg har ikke fått tid. Kanskje senere, sier hun ubekymret. 

Drømmer om å dra tilbake

Kaffekoppene er tømt. Rundt den lille bollen med godt krydret snacks fra India ligger det strødd bilder fra Genève og gamle dager. Det har vært en lang dag. Likevel snakker Chungdak like blidt om tiden i Sveits og besøkene hos familien i India. Ektemannen Michael har også vært med til India. Hans holdning til landet er ikke like entusiastisk som konas.

– Makan til frekt folkeslag, ymter han frempå.

Chungdak blir ikke fornærmet. Hun har full forståelse for at nordmenn kan være skeptiske til India.

– Det er så stort, og ting går sakte, ler hun. – Nordmenn liker at ting går slag i slag. Michael også.

Chungdak har viet hele sitt liv til kampen for et fritt Tibet. - Jeg vil kjempe så lenge helsa holder, sier hun.

Til tross for et godt forhold til India er Chungdaks store drøm at hun en dag skal kunne vende tilbake til hjemlandet. Det er over 50 år siden hun sist satte sine ben på tibetansk jord, men hun har ikke gitt opp håpet.

– Jeg er optimistisk. De siste 50 årene har vært en vanskelig tid for Tibet, men jeg tror vi går et bedre århundre i møte. Kanskje vil jeg leve lenge nok til å kunne dra tilbake til et fritt Tibet og dø i min egen fødeby? Det er det jeg ønsker meg aller mest.

En ensom kamp

Det har gått 50 år. Chungdak kjemper fortsatt. Men blir hun aldri sliten?

– Jeg blir frustrert når vi ikke får til alt jeg ønsker. Spesielt vanskelig er det når så mange frykter Kina og dermed ikke tør å hjelpe oss. Hvor har det blitt av samfunnsengasjementet til folk? Det lurer jeg på. Moralen stod i hvert fall sterkere på sekstitallet.

Stemmen til Chungdak dirrer litt. Til hennes store fortvilelse er de færreste like engasjerte som henne. Men hun gir seg ikke for det.Uavhengig av hvor mange som står bak henne har Chungdak ingen planer om å gi opp i sin kamp mot Kina med det første.

Til tross for at hennes personlige motstander er en av verdens mektigste instanser, nekter hun å se seg slått. Til tross for virus, visumsavslag og utbredt frykt for å støtte Tibet fortsetter hun å kjempe. Av og til blir hun sint, men frustrasjonen kommer og går.

Hun tar en siste titt på de gamle familiebildene og lukker fotoalbumet raskt. Hun titter opp og smiler.

– Vil du ha med resten av snacksen hjem? Jeg får aldri tid til å spise den opp uansett.

Chungdak Dawa Koren ler en hes, men oppriktig munter latter.

Det nytter vel ikke være langsint når man har jobbet for samme sak i nesten 50 år.