Månelandingen

Da Alexander Suil Johansen (21) skulle finne seg en kone, lot han en nitti år gammel koreaner ta seg av den saken.
Mandag, 11 oktober, 2010 - 19:15


Den 31. januar 2009 sitter Alexander Suil Johansen på flyet til New York og prøver så godt han kan å ikke tenke på at denne reisen er en helt spesiell reise. Det er klart han er spent, men det er sånn det er. Ingen vits i å tenke så mye på det. Han leser litt. Ser på film. Sover. Det er langt til New York.

I bagasjen har mor puttet en boks med hjemmelaget kransekake. Sammen med den ligger en nyinnkjøpt svart dress og venter. Yun-A kommer til å ha på seg en hvit brudekjole når Alexander om noen timer møter henne for første gang.

Vanlig uvanlig

Man kan trygt si at han er a-typisk, den 21 år gamle gutten som sitter foran meg med begge hendene rundt en kopp svart te. Ikke først og fremst fordi han på grunn av troen sin lar være å bestille kaffe. Ikke fordi han er en intenst motstander av Facebook og bruker det så lite som overhodet mulig, heller. Og hvertfall ikke på grunn av yrkesvalget sitt: han er en temmelig vanlig, nyutdannet instutisjonskokk, som nettopp har begynt i sin første jobb på kjøkkenet i en studentbarnehage i Oslo.

Men så kommer vi til religion. Og til den biten av livet som har med forhold og forelskelse og ekteskap å gjøre. På dette området har Alexander tatt et ganske uvanlig valg.

Én eller to ganger i året fylles stadioner og konferansesaler opp med brudepar. Du har kanskje sett bilder av det, i aviser, under vignetten “verden” og overskriften ”massebryllup”. Her møter hundrevis av unge, troende opp for å begynne sitt liv som rette ektefolk. Alexander har vært en av dem.

Det er enhetskirken som arrangerer massebryllupene, som de kaller “velsignelsen”. Det er veien til frelse, det er grunnlaget for en sann familie, og i et lengre perspektiv er det også veien til verdensfred. Gjennom ekteskapet skapes det også bånd mellom nasjoner. Og de to som forenes, er gjerne introdusert for hverandre av Enhetskirkens grunnlegger og øverste leder, dr. Moon.

Normalen hjemme

Hjemme var det heller aldri snakk om noen annen måte å gjøre det på. Alexanders østerrikske mor og norske far tilhører første generasjon medlemmer av trossamfunnet, som ble grunnlagt av koreaneren Sun Young Moon i 1952. De to ble også introdusert for hverandre av Moon. Og hvis du blar gjennom VGs arkiver fra 1984, vil du finne et intervju der de forteller om hvordan det hele foregikk. Ingenting å skamme seg over. De var begge svært fornøyde. Og da VG-journalisten, for å få en punchline til artikkelen, spurte mor: ”ønsker du at barna dine også skal velsignes på samme måten?”, svarte hun ja. ”Ja, jeg håper det!”

Så langt har mor fått ønsket sitt oppfylt. Alexander var fjerdemann i søskenflokken på sju som ble velsignet med en kone. Rart? Ikke rart? Alexander mener ikke så mye om det. Det er bare sånn det er.

- Du må huske på at det er dette jeg har vokst opp med. Det er dette som er normalt for meg, sier han, og ser ingen grunn til å problematisere ting mer enn nødvendig.

Fri fra forelskelsen

Det er sånn han har forholdt seg til ting stort sett hele livet. Også i tiden som tenåring, som er en følelseladet og voldsom periode for de aller fleste. Selv klarer undertegnede så vidt å huske noe som helst fra sin egen ungdomsstid – det hele ligger liksom gjemt under et slør av pubertets-forelskelse.Alexander, derimot, holdt seg i skinnet og borte fra jentene. Å ha noe som helst slags kjærlighetsforhold før man er gift, bryter med prinsippene i enhetskirken, og er helt u-aktuelt.

Blant kameratene utenfor trossamfunnet var det ingen som reagerte på at Alexaner aldri var spesielt opptatt av jenter. Og det faktum at han antakelig kom til å velge seg et arrangert ekteskap, var det kanskje ingen som visste, heller? Det var i alle fall ingen som spurte. Og Alexander følte ikke at det var noe han trengte å fortelle. Eller at han måtte forklare hvorfor han aldri hadde kjæreste eller brydde seg om sånt. Det var bare ikke noe tema.

- Var du aldri forelsket?

- Altså…

Han drar på det.

- Jeg har jo fått denne måten å tenke på inn med teskje fra da jeg var liten, så det er litt vanskelig for meg å si. Da jeg gikk på barneskolen hendte det at hvis jeg så en søt jente, så tenkte jeg ”kanskje hun kan bli min kone, når vi blir eldre”. Men ettersom jeg begynte på ungdomsskolen og fikk et enda mer bevisst forhold til prinsippene som vårt trossamfunn bygger på… Det var bare å ikke la seg friste.

- Var det vanskelig?

- Jeg har ikke sett på det som noe stort problem. Jeg har hørt at andre i trossamfunnet har slitt mer med det, men for min del har det gått greit.

Alexander rører i teen med rørepinnen. Tenker seg om en stund.

- Altså, kroppen har jo sine behov når man kommer i puberteten. Det er klart man kan føle seg tiltrukket av det annet kjønn. Det er bare å ikke gjøre noe med det.

Forhåndsbestemt

Ikke før tiden er inne og man er klar for å gå inn i et ekteskap. For Alexander sin del var dette det året han fylte 20 år. Han hadde bestemt seg for å delta på en velsignelse som skulle holdes i New York året etter. Han fylte ut et skjema med bakgrunn, interesser, språk, familie og høyde til trossamfunnets hovedkvarter. Og telefonnummer, slik at den som ble valgt ut kunne ta kontakt.

- Var du nervøs?

Alexander ler kort og høyt.

- Jeg kan ikke si at jeg ikke var det, nei. Det blir å ljuge!

Det vil si – han var ikke nervøs før han hadde sendt inn skjemaene. Men etterpå! I tre uker gikk han og ventet, mens nervene kilte ham i magen. Og familien spøkte og ertet og sa ”tenk om du ender opp med en som er sånn? Eller en som er slik?”

Det skulle nok Alexander takle uansett. En jente er jo en jente. Og for de som måtte lure: skulle det være så galt at man tror ekteskapet ikke vil fungerer i det hele tatt, er det mulig å takke nei til den som har blitt valgt ut.

Men, på den annen side: manvet hva man går til. Man er klar over at nå blir man plassert sammen med én som er helt ukjent. Og for Alexander var saken grei.

- Jeg hadde bestemt meg for å gå inn for det. Jeg var innstilt på å si ja uansett.

Vanskelig smalltalk

Han kunne ha endt opp med hvem som helst. Han endte opp med Yun-A. En 23 år gammel jente fra Bowie, Maryland. Hun er student, drømmer om å jobbe med barn og internasjonalt skolearbeid og har reist verden rundt med moren, som jobber i det amerikanske utenrikdepartementet. Alexander hadde én telefonsamtale og to mailer på seg til å bli kjent med henne, før han satt på flyet over Atlanteren.

- Det må jo ha vært noen ganske spesielle samtaler? Hva i all verden snakker man om da?

- Nei, det var det, da, sier Alexander, og ler litt.

- De første samtalene var ganske merkelige. Vi hadde jo ikke noe særlig å snakke om. Vi snakket litt om været og om interesser og sånt.

Seremonien

Og så en dag sitter de ved siden av hverandre. Han i mørk dress. Hun i hvit kjole. Det er 31. januar 2009, og de to er deltakere i et massebryllup. Rundt dem på alle kanter er andre par fra hele verden. Det er kimonoer fra Japan. Tradisjonelle drakter fra Afrika. Sarier. Bunader. Alexander tror det må være om lag 300 par der, men han er ikke sikker. Det er ikke det han er mest opptatt av akkurat nå.

Der, i en konferansesal i New York, lover Alexander og Yun-A hverandre sann kjærlighet og troskap i evighet. De lover å aldri skille seg, å se på ekteskapet som noe hellig, å arbeide for fred i verden ved hele tiden å gjøre sitt beste for å leve for andre samt å oppdra sine barn til å leve i samsvar med Guds vilje. Så blir de velsignet. De utveksler ringer. Tar bilder. Får lykkeønskninger. Gratulasjoner. De spiser kransekaken som mor har sendt med Alexander. Går en tur i byen dagen etter.

Men de er begge opptatte mennesker. Alexander må tilbake til forsvaret, for å fullføre utdannelsen sin. Yun-A må til Maryland og til sine studer. Så derfor reiser de fra hverandre igjen.   Dagen etter at de kan regnes som rette ektefolk å være.

På dater’n

Mens de var fra hverandre, planla de hvordan Alexander kunne komme til USA, slik at de fikk levd sammen og blitt kjent.

De holdt kontakten på mail. Og litt på facebook, som Alexander skaffet seg for Yun-A sin skyld. Han liker ikke facebook noe særlig. Men Yun-A liker han. I en periode reiste de fram og tilbake mellom USA og Norge. Og i fjor reiste Alexander for å bo hos henne i Maryland. Han ble der i tre måneder. I de månendene gikk de på kino, spilte spill, pratet – datet, rett og slett. Ble ordentlig kjent.

- Hvordan er hun?

- Hun er en veldig søt og hyggelig jente.

Alexanders ansikt sprekker opp i et stort smil. Et øyblikk ser han nesten sjenert ut, før han henter seg inn igjen.

- Hun er mye mer åndelig åpen enn meg, begynner han, og forteller om hvordan kona har vært med i en misjonsgruppe i regi av trossamfunnet i snart tre år.

- Dessuten er hun mer intelligent enn meg. Mens jeg nok er best til å lage mat.

Alle gode ting er to

Enhetskirken mener best at dette er den beste måten å starte et ekteskap på. Det lidenskapelige, romantiske idealet som dagens samfunn baserer seg på, er alt for ustabilt. Men det betyr ikke at deres forhold er helt fritt for rosa innslag.

- Min kone liker veldig godt romantiske ting. Jeg er ikke så veldig flink på sånt, men man får gjøre sitt beste.

- Hva gjør du, da?

- Nei, si det. Det blir jo å huske på sånne små ting i hverdagen, da, resonnerer Alexander.

Dessuten har de jo bryllupet. Nummer to, altså - det de holdt i Amerika 13. juli 2010. Velsignelsen de var med på ett og et halvt år tidligere regnes ikke som et offentlig godkjent bryllup, verken i Norge eller i Amerika. Og mens mange velger å bare ha en liten seremoni for å få papirene i orden, ville Yun-A vil feire stort.

- Bryllup og sånt noe er jo ganske viktig for jenter. Og hun er amerikansk i tillegg, så da ble det ganske stort til slutt.

Alexander synes det var helt i orden. Han var med på å plukke ut passende ekteskapsløfter på nett, drøfter farger og blomster, og øvde på brudevals, som en venninne av Yun-A koreograferer for dem. Han anstrengte seg for å huske navnene på så mange som mulig av de nesten hundre gjestene som var der. Og han gjorde sitt beste for å huske ekteskapsløftet han hadde valgt ut, men fikk likevel jernteppe og måtte be presten om hjelp. Men det var ikke så farlig. Han satset på at ingen la merke til det. Og når det hele var over, satte han giftering nummer to på venstre hånd, som en liten, ekstra gest til Yun-A. Det er det som er vanlig i Amerika.

Problemløseren

I det store og hele føler han at det har gått temmelig smertefritt. Men likevel: å gifte seg og leve hele livet sammen med et menneske man aldri har møtt før? En fra en helt annen kultur, en som man ikke kjenner?

Det var ingen som sa at det kom til å bli lettvint. Til og med dr. Moon, matchmakeren selv, pleier å si ifra til parene som velsignes at de kommer til å få det vanskelig.

- Han pleier å si at ”80 % av dem jeg nå matcher, kommer helt sikkert ikke ha det noe bra til å begynne med, og kommer til å oppleve problemer og konfrontasjoner”. Men det er de første årene, før man har lært hverandre å kjenne. Etter hvert er det mange som klarer det. Og noen som ikke klarer det, selvfølgelig.

Alexander har planer om å holde seg i første kategori. Og så langt føler han faktisk at det har gått temmelig smertefritt. Han og Yun-A har ikke hatt noen store problemer ennå, selv om hun kanskje syntes han var litt vanskelig å bli kjent med i starten. Hun ville prate masse, mens han likte bedre å finne på ting og bli kjent på den måten. Også har det jo blitt noen små misforståelser, sånn som det blir, når en snakker forskjellige språk.

- Men der føler jeg at jeg har vært ganske heldig. Min kone er jo amerikansk, så hun snakker i alle fall engelsk. Det er noen som blir velsignet, som ikke snakker samme språk i det hele tatt, og det kan nok være ganske frustrerende. Det er jo tross alt folk fra hele verden som blir matchet, sier Alexander, og nevner at broren ble velsignet med en kone fra Korea.

- Hvordan har det gått?

- Det har gått fint, det. Han har studert koreansk.

Én fremmed er nok

Alexander rynker på nesa mens laptopen hans balanserer på det tynne fanget. Vi har beveget oss hjem til Alexanders kolletiv på Hauketo. Han bor der sammen med Yun-A og fem andre fra samme trossamfunn, pluss én ettåring som løper rundt og deler ut gaver til alle som kommer på besøk.

Alexander er i ferd med å vise fram bilder fra velsignelsen. Men først; et lite hjertesukk over forumet som kona har valgt å dele fotominnene på.

- Is he talking about Facebook? spør hun, og ler fra kjøkkenkroken.

- Ja.

- Altså, jeg skjønner bare ikke hva som er poenget, sier Alexander, og peker indignert på en venneforespørsel.

- Av og til så dukker det opp folk som jeg kanskje har møtt én gang, eller som jeg har én felles bekjent med. Hvorfor skal jeg dele alt som skjer i livet mitt med dem? Hva er vitsen med det?

For Alexander er det nok å dele det med én fremmed. Som forresten ikke kan kalles en fremmed lenger, nå som hun står bare noen meter unna og spør Alexander om hun bør ha én eller to fedd hvitløk i pastasausen. Det er rart å tenke på at de to skal være sammen resten av livet. Men det er spennende også.

- Det å være to forskjellige personer, som må lære seg å leve med hverandre… Det er jo en opplevelse i seg selv. Jeg synes egentlig det er koselig, jeg, sier Alexander, og smiler.

- Jeg har det ganske så bra.

Framtid

Foreløpig har han og Yun-A bare snakket to år frem i tid. Det første har de nettopp begynt på; hun er utvekslingsstudent og skal studere Internasjonale studier ved Universitet i Oslo i dette år. Imens skal Alexander jobbe, slik at han kan tjene nok penger til at hun kan få oppholdstillatelse og være her permanent. For framtiden har de bestemt seg for Norge.

- Hun er vant til å bo over hele verden, mens jeg bare har bodd i Norge. Men jeg liker å reise, så vi har funnet ut at vi kan bo her og reise ut litt oftere enn det den norske gjennomsnitts-familien gjør, forteller Alexander.

Men studiene kommer først. Når dette året er over, reiser Yun-A tilbake. Imens skal Alexander jobbe videre, slik at han får tjent nok til at hun kan få oppholdstillatelse.

- Vi har snakket litt om det… Jeg tror det blir litt merkelig når hun drar tilbake til Amerika, etter at vi har vært sammen i et helt år.

- Kommer du til å savne henne?

- Ja.

Gutten som alltid tenker seg om er overraskende kontant.

- Jeg savnet henne allerede etter de tre månendene i Maryland.

Emneord: