Marit Klar-til-dyst

Utenfor Gatehospitalet i Oslo sitter en ung kvinne. Rundt henne står to sykepleiere. Over henne henger Frelsesarmeens logo. Pleierne pakker eiendelene hennes ned i søppelsekker. Hun er kommet for å hente tingene sine. Tyve minutter senere sitter kvinnen fremdeles på benken. Hun mangler en sokk i den ene sandalen. Den ene pleieren er gått. En bil parkerer foran de to. En energisk kvinne med kort, grått hår smeller døra igjen og går bort til benken. Marit Myklebust, leder av Gatehospitalet, gir den unge kvinnen en klem, prater smilende med henne og spør trøstende:

- Var det slik det skulle gå?

Marit klapper henne på kinnet, ler sammen med henne. Pleieren tar hånd om sekkene. De kan hentes senere. Den unge kvinnen er på vei til å gå, men snur og kommer tilbake. Hvordan kommer man seg egentlig til Elkjøp herfra? Hun går til slutt.

Søren, utbryter Marit når vi og søppelsekkene er trygt inne på Gatehospitalet.

- Hun skulle blitt her litt til.

Marit Myklebust; tidligere ordfører i Eigersund kommune, leder av Gatehospitalet i Oslo, et hospital for tunge rusmisbrukere, medlem av Stoltenberg-utvalget, vært med å lage samhandlingsrapporten og nylig kåret til årets sykepleierleder av sykepleierforbundet.

Jeg er nok en ganske - det høres dumt ut å si det – en ganske trygg og jordnær person. Selv om jeg har gjort forskjellige ting, og i noen av de possisjonene vært ganske synlig, så synes jeg aldri jeg har trengt å spille, å være en annen. Jeg har aldri hatt behov for det. Jeg vet hvem jeg er, jeg vet hva jeg står for, og jeg tåler å være uenig, og at ikke alle liker meg så veldig godt.

Man vet hvor man har Marit.

- Men det betyr ikke at jeg ikke i noen roller har følt meg litt utrygg.

Hun var fersk ordfører i Eigersund og deltok på sitt første møte om energiforsyning. Hun visste at energi handlet som lys i lyspærer og varme på komfyren. Helt grønn satt Marit og tenkte:

- Jeg håper ingen ser meg, jeg håper jeg ikke må si et ord.

Men også i dag er det mange situasjoner som gjør henne usikker.

- Det som skjedde nedenfor her for noen få minutter siden, der vi treffer en nydelig ung jente som har vært innlagt her på Gatehospitalet, men som dro ut i går for å ruse seg sammen med en venninne, og nå står utenfor og er tydelig lei seg og veldig rusa. Hun har bare lyst at vi skal holde rundt henne, og ta henne bort fra alt som er vondt. Men så vet jeg at jeg må slippe henne. Det gjør meg fryktelig usikker.

Det finnes klare grenser på Gatehospitalet. Det er ikke lov å ruse seg under oppholdet.

- Er det mulig at hun for at hun kan komme tilbake senere?

- Det er alltid nye muligheter – heldigvis.

Ordfører, leder, med i flere politiske utvalg, hun må da tidlig ha hatt høye ambisjoner. Men nei:

- Jeg husker da jeg skulle reise til Stavanger for å gå på sykepleien. Det var bare tre år, men det føltes som om det var resten av livet. Jeg hadde ikke noen veldig høye tanker. Jeg hadde ikke tanker i det hele tatt om hva framtiden ville bringe.

Marit bruker hendene når hun snakker. Hun bruker armene også. Det er så mye engasjement stengt inne i henne som bare må ut.

- Men jeg fikk tidlig en tydelig identitet som sykepleier, og den rollen har nok vært med meg hele tiden. Selv om jeg nå er leder, så jobber jeg mye som vanlig sykepleier. Jeg elsker det. Jeg liker det så godt.

Hva er det du liker med å være sykepleier?

- Det å kunne bruke en kombinasjon av kunnskap og omsorg til å hjelpe mennesker. Det å bry seg om folk. Min intensjon med sykepleien er at passienten skal kjenne at dette var godt, dette var respektfult. For meg er det kunsten i sykepleien.

Hun drømmer ikke om å springe rundt på et travelt sykehus med intravenøsstativer blant mengder med maskiner. For Marit er det de nære møtene med mennesker som betyr aller mest.

- Av og til blir det så sterkt at jeg kjenner jeg ikke har ord. Da velger jeg å bli likevel. Jeg går ikke. Men ordene blir fryktelig fattige imøte med historiene disse menneskene har, og livene de har levd. Det gjør det altså.

Hvordan kan det da ha seg at dette sykepleierhjertet begynte med politikk?

- Jeg har vokst opp i en familie der vi livlig diskuterte store og små spørsmål, og gjør det fremdeles. Så det å være opptatt av tingene rundt meg, samfunnet, har jeg med meg hjemmefra. Og så er jeg en Arbeiderpartisjel, hvis det er noe som heter det. Så var det nok litte grann tilfeldig. Mange rekruteres til lokalpolitikken enten via en skole som skal legges ned, eller et sykehus som skal nedlegges. Min bane ble lokalsykehuset i Egersund.

Det står enda - sykehuset.

- Er det noen fellestrekk mellom å være ordfører og å være sykepleier?

- Det å bry seg! Marit svarer kontant. Og det å bry seg ekstra om de som sliter mest i samfunnet.

- Jeg har lest gamle avisartikler fra da du var ordfører.

Marit smiler.

- Du gikk ut til idrettslagene…

- …Og sa de ikke måtte banne! Hun ler så det jolmer. Det var en slik sak som til og med fikk noen små stunt helt inn i “Nytt på nytt”.

Hun er ikke så selvhøytidelig.

- Hvordan er språkbruken her?

- Jo, det er veldig interessant. For det første må jeg bare si at jeg at jeg har en så tøff jobb at jeg går ikke rundt og bryr meg om ting som ikke er viktige. Og i forhold til disse kjempetøffe livene til disse menneskene er språket en liten bagatell, en detalj. Det er i alle fall ikke viktig.

Det hender en sjelden gang at passientene banner til Marit, men da er ikke unskyldningen langt unna.

- Vi ser når passientene kommer hit, at når de har fått hvilt seg litt, fått spist, dusja og klypt seg, så  endres språket. Her he de behov for å vise seg frå sin beste side. De ønsker å vise at vet du hva, jeg er egentlig en ganske ok person. Jeg pleier si det sånn at jeg tror språkbruken og adferden her er mildere enn nede på Kiwi.

Når Gatehospitalet startet opp i 2004 var det ment som et treårig prosjekt.

- Vi var så usikre når vi startet dette. Å når jeg ser tilbake på det så forstår jeg ikke at vi turte. Vi visste mye om sykdom, men lite om å drive en instutisjon for mennesker med en så tung rusproblematikk.

Marit så i starten for seg en instutisjon med mellom 10 og 15 sengeplasser, en halv legestilling og et døgnåpent tilbud. Nå har hospitalet 17 sengeplasser, to legestillinger og egen kvinneavdeling.

- Er du stolt?

- Jaa… Hun drar litt på ordet.

- Jeg er stolt over at vi har fått til dette. Hun legger trykket på vi.

- Jeg er stolt over at vi driver et tilbud som for 17 mennesker som til en hver tid er innlagt her utgjør en forskjell. Samtidig kjenner jeg på det at jeg jo blir forferdelig liten.

Marit ser seg selv i forhold til Frelsesarmeens lange, omsorgsfulle tradisjon. Det er ikke rart hun føler seg liten. Det er en høy stander hun setter for seg selv. Men hun holder standeren også.

- Vi vet hva vi holder på med. Vi vet hva vi vil!

Inne på Marits kontor ligger en tykk bunke med søknader. Det er mange sykepleiere som ønsker å jobbe på Gatehospitalet. Kanskje det har noe med Marit å gjøre?

- Det kan nok være at jeg har utviklet noen lederegenskaper som gjør at jeg passer her. Men dette er ikke noe “one man show”.

- Du fikk prisen som årets sykepleierleder i vår.

- Ja, jeg gjorde det.

Det blir stille en stund.

- Det var en veldig spesiell pris å motta. Jeg kjente, jeg kjente at jeg måtte jobbe med meg selv for å kjenne at det var en stor glede. Det er ikke den prisutdelingen jeg har gledet meg mest til. Men så ble det kjekt. Det ble veldig kjekt!

Marit fryktet personfokuseringen, men det ble et fokus på sykepleie, og på gode lederverdier. Det passer henne bra.

- Jeg kan veldig godt stå i første rekke, men jeg vet at det bare er når det er en sak jeg brenner for. Gi meg en sak så skal jeg gå i krigen for den altså!

Hun er i fyr og flamme.

Marit brenner for Gatehospitalet - og for Frelsesarmeen.

- Jeg var soldat fra jeg var 17 til jeg ble 18 år. Evangeliet var tydelig og gjerningen var tydelig, og de gikk hånd i hånd.

Men så skjedde det noe. Marit brøt med armeen.

- I alle fall så hadde jeg ikke noen særlig interesse for Gud eller Frelsesarmeen i 20 år.

Et aldri så lite ungdomsopprør.

- Da jeg var ung var det enda en del ting som var veldig syndig. Vi måtte gjøre en del radikale valg i forhold til det å gå på dans og holde på med en del vanlige ungdomsaktiviteter. Det passet meg dårlig.

Hun syntes heller ikke det var lett å tro på en allmektig Gud når det var så mye vondt i verden.

- Hvordan kunne Frelsesarmeen si vi skulle være med å jobbe for det gode når vi var på lag med en gud som kunne fikset det sånn, spør Marit og knipser med fingrene.

Svaret fant hun på Frelsesarmeens onsdagsmøter i 2000, og etter diskusjon med  både mennesker og Vår Herre. Det må ha vært et tydelig svar. Så tydelig at Marit i fjor begynte på offiserskolen, Frelsesarmeens toårige presteutdanning. Nå studerer hun bibelkunnskap og gudstjenesteliv på deltid.

For å få jobbe for Frelsesarmeen måtte hun flytte til Oslo.

- Jeg hadde lyst å flytte. Jeg ville ikke bli boende i Egersund og være eksordfører. Å gå tilbake til å være sykepleier i hjemmesykepleien, og på en måte ha meninger om mye men ikke kunne uttale seg, eller bli tatt for arrogant hvis jeg ikke ville uttale meg, det ønsket jeg ikke.

Marit flyttet til hovedstaden på hybel mens sønnen på 17 overtok huset og bilen hjemme.

- Hvis Nikolai hadde sagt at dette går ikke så hadde jeg vært hjemme på sekundet. Eller ikke på sekundet, men de timene det tar å reise. Men det gikk fint. Jeg tror han syntes det var helt ok.

Men det pleier egentlig være omvendt.

- Det pleier egentlig være omvendt, det er helt rett. Ja. Mmm.

Skal vi tro henne selv så ringer hun ikke hjem og plager sønnen sin med politiske diskusjoner i tide og utide. Det er bedre å vente til han slår på tråden selv. Og Marit venter tålmodig, for hun liker å diskutere politikk. Et solidarisk samfunn, en sosialistisk økonomi, hjelp og støtte til sliterne.

- Det betyr også at den dagen jeg trenger hjelp så er det kanskje noen der og hjepler meg.

Og Marit har hatt behov for støtte i både små og store saker.

- Det at det har vært meg og Nikolai. Det å komme hjem fra studiene i Stavanger å være gravid, og at vi ikke var to. Da føler en seg veldig sårbar. Det gjør alle som er gravide, og ikke minst de som er aleine.

Og hun fikk masse støtte. Fra familien og venner opplevde hun bare positivitet.

- Jeg vet dypt inne i meg at jeg har en famile der vi er der for hverandre, og at jeg har venner som er der for meg når mine bein blir skjelvne. Og jeg er også der for dem. Det føles trygt.

Trygghet opplever Marit i Oslo også.

- Her bor jeg alene i en fin leilighet som Frelsesarmeen eier litt utenfor byen.

- Det å bo alene. Er det et valg du har tatt, eller har du bare ikke møtt noen enda?

- Jeg vil jo si det er et valg jeg har tatt. Det passer meg veldig fint.

Itillegg til jobb og studier har hun vært med på å lage samhandlingsrapporten, og sammen med Thorvald Stoltenberg og gjengen kommet fram til 22 punkter for å bedre tilbudet til rusmisbrukere.

- Det er godt med litt politikk i hverdagen?

- Ja, og så ble det vel litt sånn at det var vanskelig å si nei. Når jeg etterhvert har opparbeid meg så mye erfaring så føler jeg at jeg har en plikt til å dele disse erfaringene også. Og så liker jeg å være der det skjer.

Hun inrømmer det. Marit kjeder seg fort dersom det ikke er nok action. Det er derfor hun trives så godt på Gatehospitalet også.

- Først planlegge, så åpne, så planlegge en kvinneavdeling, så åpne og drive den. Jeg truet Frelsesarmeen med å åpne en ny avdeling hvert tredje år. De trodde ikke jeg var riktig god, men det gjør ingenting.

Nå har hun en siste visjon for Gatehospitalet. Hun kaller det i alle fall sin siste, men jeg mistenker at det kommer flere. Hun vil åpne en ny avdeling for døende rusmisbrukere. Koste hva det koste vil. Det er noe merkelig med deg Marit, sa engang en partifelle i Eigersund kommune: Når det butter i mot og det ser ut som om vi ikke skal få det til, da er det noen av oss som mister motet, men da er du i ditt ess.

Dersom visjonen blir en realtitet har hun lovet seg selv en uke fri.

- Jeg skal reise en tur til syden. En slik syden-sydenplass. Jeg er glad i varme og sol. Jeg er glad i å gjøre ingenting.

Når hun kommer hjem på ettermiddagene har hun også behov for å bare gjøre ingenting. Det er ikke rart når men vet at hun gjerne ikke kommer hjem før i syv-åttetida om kvelden.

- Det kan hende jeg bare sitter i sofaen og ser på de ulike kanalene på tv. Og etterpå har jeg ikke anelse om hva jeg har sett. Eller jeg leser en bok – en underholdningsroman.

- Har du fått reist til Kina?

- Nei. Har jeg sagt jeg ville det? Ja, jeg har nok det. Jeg har lyst å reise mange plasser. Jeg vil reise til India også. Jeg har nettopp leste en slik fantastisk bok om India!

900 sider om en morderisk forbryter fra New Zealand eller Australia som reiser til India og blir lege i slummen. Der er noe for Marit det.

- Hvis jeg skal være litt drømmeaktig, noe jeg sa jeg ikke pleide være, så drømmer jeg om å jobbe for Frelsesarmeen i utlandet noen år.

Hun vet ikke om det noen gang blir, om hun noen gang kommer til det punktet at hun kan begynne å forberede seg til å spørre om noe sånt. Men Marit blir rene skogbrannen når hun tenker på alle sakene hun kan gripe fatt i der ute i verden.

- Det er ikke sikker de har bruk for meg, men de hadde i alle fall hatt bruk for litt engasjement.

Jo, verden har bruk for Marit.

- Jeg kunne godt vært både sykepleier og evangelist, og kanskje en kombinasjon av de to. Men først og fremst en sykepleier i Frelsesarmeens tjeneste. Så fikk jeg heller gi dem et Guds ord på veien hvis det var anledning til det.