Avgift på gult papir

Grønland, kl. 08:59: Frostrøyken står ut av munnen som om jeg skulle vært en rapper i en musikkvideo fra 90-tallet, da jeg snubler av buss 37 ved politihuset på Grønland. Gradestokken har vist 13 grader, realiteten er en ganske annen. Solen titter frem og med sine gule stråler kastes det lys på de tusenvis av mursteiner som utgjør den gamle Bastionen. Ingen Egon Olsen i sikte. Min vei ligger motsatt, og med trøtte steg nærmer jeg meg en strukket bygning av glass og mur. Rett foran meg står en bil, med en gul lapp under vindusviskeren på det røde panseret. Det er ikke til å ta feil av. Ironien får meg til å trekke på munnvikene. Jeg er her for å bekrefte, eller avkrefte, de fordommene jeg, og sikkert mange med meg, har mot parkeringsvaktene i Oslo. Hvem er disse menneskene, og hvordan er det for de å være i et yrke en del Osloborgere har et litt anstrengt forhold til? Dørene inn til Trafikketaten åpnes opp, og foran til venstre skimtes hjørnet av en resepsjon i metall. Bak den sitter en smule for morgenblid resepsjonist.

- Hei, jeg tror det er meg du ser etter. En uniformert, blond kvinne vinker meg bort. Hun har et vennlig ansikt, med blå øyne og et stort smil om munnen. Ikke av typen jeg forventet å møte.

- Det er du som skal bli med meg i dag?

- Ja, tror det.

- Så fint, jeg tenkte vi skulle ta en fotpatrulje rundt Majorstuen i dag, sier hun entusiastisk.

Etter kun to timer søvn natten i forveien er ikke entusiasmen like smittende hos meg.

Grønland torg er fullt av liv, og titalls mennesker beveger seg rundt steinhellene foran den murrøde bygningen. Luften bærer en merkelig kombinasjon av eksos og curry. Ned en trapp blendes vi av tusen lys i forskjellige farger, alle tilhørende en liten butikk som spesialiserer seg på det som virker som alskens ræl. Her er lysskilt og vannpistoler, men også en blomsterbukett om du skulle være på vei til noen du er glad i. Det er ikke mye som vitner om at dette faktisk er en t-banestasjon, forutenom de gule billettautomatene som står anonymt mot veggen.

- Nå har jeg vært parkeringsvakt i fem år, sier Østvann og smiler karakteristisk.

- Jeg jobbet egentlig som budbilsjåfør, men lette etter en jobb med større sikkerhet. Og jeg fant jo ut at det alltid vil være et behov for parkeringsvakter, ler hun i det vi går på vogn nr 2. på linje 1 mot Frognerseteren, som skal føre oss til Majorstuen. Hun forteller at hun gikk gjennom et omfattende kursprogram for å kvalifisere seg som parkeringsvakt.

Majorstukrysset ligger i et flatterende sollys som kaster lekne skygger over trafikken og som lyser opp det ærverdige Majorstuhuset, og gir inntrykk av et byparadis mens vi går ned Kirkegata. I løpet av de tre siste dagene har jeg funnet ut at det ble skrevet ut mellom 500-600 000 parkeringsbøter i fjor. Totalt kostet dette Norges bilister nesten 400 millioner kroner. Trafikketaten alene skrev ut over 214 000 bøter i 2010, og etter en kjapp runde på kalkulatoren tilsvarte det omtrent 150 millioner kroner. Kanskje ikke så rart, med tanke på at vi etter kun 200 meter kommer til dagens første for Østvann. En stilren blå Audi står ugyldig parkert. Istedet for å betale 30 kroner for en hvit lapp å legge på dashbordet, får han nå en gul bak vindusviskeren til den nette sum av 500. Kun 20 meter til går før nestemann får den gule lappen.

- Det er alltid variabelt hvor mange bøter man skriver per dag, men jeg regner nok et gjennomsnitt på rundt 40 hver dag, sier Østvann, og legger til: Men det er nok ingen provisjonsordning for oss, ler hun.

Tanken om Majorstuen som et lite Osloparadis dør fort ved synet av puben Lille Chef, et brunt hull blant Majorstuveiens tradisjonsrike murbygg. Langs fortauet står bord og stoler av flisete tre, som såvidt holdes sammen av rustne stålstenger.

- God dag, betjent, sier en høy mann med kroket rygg og grått hår og bart. Han sitter ved et av de mindre bordene, som har fire tomme ølglass på seg. En pakke Marlboro hviler i brystlomma på ola-jakka hans.

- Hvordan står det til, alt vel?

- Jo, takk, bare bra, smiler Østvann mens hun går rolig nedover Majorstuveien og krysser inn mot  Jacob Aalls gate.

- Det er dette jeg liker best med jobben, sier hun, gå ute og møte folk. Det blir et veldig sosialt yrke, i motsetning til hva mange tror, folk stopper opp og stiller deg spørsmål om ting de lurer på og slikt.

Etter et par hundre meter møter vi en sølvgrå BMW parkert mellom to sedaner, med en utgått parkeringslapp på dashbordet. Østvanns hånd er raskt på sin trådløse «notatblokk», og begynner å notere.

- Nei, vent!, roper en hes mannsstemme bak oss. En sorthåret mann i grå genser kommer løpende mot oss.

- Du har ikke skrevet boten ennå?, spør han med fortvilelse i stemmen.

- Nei, jeg har ikke det. Østvann slutter å taste på den trådløse blokka.

- Går det greit hvis jeg flytter den med en gang, går det greit da?

Den sorthårede mannens hjertedunk er så sterke at jeg kjenner pulseringen fra mitt ståsted, en halvannen meter unna. Mannens noe forknytte ansikt forløses endelig da Østvann sier med et smil:

- Det får gå greit.

Bileieren ser ut som om han endelig har gjort kål på en lengre tids forstoppelse.

- Tusen takk skal du ha!

Bileieren setter seg inn i bilen og kjører raskt av gårde, nesten som om han tror Østvann har planer om å ombestemme seg.

- Vi er nok snillere enn folk tror, vi ønsker jo ikke å skrive bøter. Det er ikke slik at vi går rundt med målebånd og kritt for å måle og markere, ler hun. Og med ett blir jeg kvitt et par av mine egne fordommer. En pipelyd avbryter smilet, og hånden er nok en gang kvikk nede på den trådløse paden. Hun studerer den lille gullysende skjermen, som like godt kunne tilhørt en litt slark Nokia-telefon fra 1998.

- Det er kommet en klage fra noen beboere i Maries Gate 8. Det er visst en varebil som blokkerer deler av en innkjørsel, så dette må vi se på.

Vi spaserer på vanlig vis langs de syltynne fortauene i gatene. Gatene er stille og solfylte, og følelsen av sommer sniker seg stadig innpå når vi nærmer oss Maries Gate. Det gjør også følelsen av trøtte bein. Maries Gate ligger stille foran oss, og virker prikk lik alle de andre gatene vi har befart i løpet av dagen. Foran en forhøyning av fortauet mellom to innkjørsler står det en hvit varebil.

- Det er vanskelig med slike situasjoner, for man må se an blokkeringen denne bilen skaper. I mine øyne står denne her faktisk lovlig, sier Østvann, og vurderer situasjonen.

Se hvorfor Østvann ikke ga gebyr her.

Varebilen slipper unna bot denne gangen, da Østvann er ganske sikker på at dette er en bedrift som lasser av eller gjør en jobb inne i bygget. Den trådløse paden går tilbake i holderen sin, og turen går videre. Ansiktet hennes koster på seg et smil da jeg spør om de rareste tingene hun ser på jobben.

- Det er en del folk som blir så stressa og oppknytt når jeg kommer, at de hopper inn i bilen og flytter den, selv om de jo står helt lovlig. Det er kanskje litt avskrekkende med denne uniformen, smiler hun.

Turen fortsetter oppover Neuberggata, og etter fire utskrevne bøter bestemmer vi oss for å skille lag en liten time. Vi blir enige om å møtes til lunsj kl 13.00 på Grønland.

Frostrøyken er borte nå, og solen varmer godt da jeg for andre gang for dagen snubler av bussen ved politihuset. Bilen med den gule lappen på er borte nå, og igjen går oppmerksomhetene mot det nå nesten familiære glass- og murbygget. Utenfor inngangsdøren står Østvann og prater med en kollega.

- Nei, det har vært stille og rolig som vanlig, sier Østvann til sin kollega, som etter min ankomst sier hadet, og går inn i bygget.

- Nå, er du klar igjen?, spør Østvann. Det smittende smilet har ikke gått noen steder siden sist.

Gangveien til Grønland torg virker om mulig enda mer krokete og langdryg, men er hakket varmere enn den var tidligere på dagen. På torget er det like folkefullt, familier og vennegjenger sammen i et stort kollektiv. Ned trappen til stasjonen kommer den velkjente blendingen fra de hundre lysskiltene, som lik et slag mot fjeset bråvekker meg fra min noe komalignende tilstand.  Billettautomatene står fortsatt stille inntil veggen.

Neste stopp er Majorstuen, sier den abnormalt nøytrale stemmen som fyller t-banevognen vi sitter i. Sist gang jeg var helt bevisst, var vi på Jernbanetorget. Som om ingenting har skjedd spør jeg henne hvordan hun ser på sitt eget yrke.

- Jeg tror jeg gjør en viktig jobb, spesielt for kollektivtrafikken, som vi «rydder vei for». Også skaper vi trygghet og trafikksikkerhet når vi fjerner biler foran gangfelt og lignende. Særlig foran skoler er jo det nyttig, sier hun.

Som i en reprise begynner ferden på samme måten som forrige runde. Kirkeveien blir første patruljerte gate. På nøyaktig samme sted som sist kommer første boten i denne omgangen.

- Folk er stressa, og kanskje ikke helt tilstede når de parkerer og vil bare bli kvitt bilen. Men for noen er jo lysten til å shoppe større enn viljen til å parkere lovlig.

Smilet er der, slik det har vært gjennom hele dagen. Østvann trives med å traske opp og ned Oslos gater, det er stille og rolig, og når solen skinner virker dagen harmonisk, på tross av de til nå nærmere 30 gebyrene hun har printet. Østvann setter spesielt pris på den kontakten hun får med menneskene på ruta si.

- Folk er jo stort sett veldig hyggelige. Det er klart at det en sjelden gang er noen som er litt høyrøstede, men det går veldig greit. Første gang jeg ble «skjelt ut» husker jeg at jeg ikke tok det veldig til meg, jeg lurte egentlig mer på hvordan de turte å gjøre det, jeg hadde aldri turt det, medgir hun.

Den bestemte gangen hennes er like prominent nå, og hun bærer ikke tegn til å være sliten etter en hel dag med spasering rundt Majorstua. I motsetning til meg, som etter et ublidt møte med en vanndam har funnet ut at skoene jeg bruker ikke er vanntette. Hun bruker dagen sin på ulovlige parkeringer, og sier at hun selv alltid er nøye på hvordan hun parkerer.

- Det blir for flaut hvis jeg møter en kollega, og de har gitt meg bot, ler hun.

- Ville du gitt bot hvis du var på jobb og så at moren din sto ulovlig parkert?

- Hehe, ja, jeg ville nok det. Og jeg tror hun hadde forstått det, sier hun med glimt i øyet.

Turen går mot slutten, og vi nærmer oss de høyreiste byggene som utgjør ring 2. Rekkene med parkerte biler begynner å få flere hull i seg, arbeidsdagen nærmer seg slutten for enkelte. Østvann er ikke sjenert for å innrømme at hun selv har sine svin på skogen når det gjelder parkering.

- Ja, jeg har fått noen parkeringsbøter i mitt liv. Det har vel blitt en 6-7 stykker på meg, men jeg tror noen av de kan tilhøre kjæresten, ler hun.

Humøret har sittet i hele dag, og smilet har sittet som påklistret. Men, det er der av naturlige årsaker. Hun trives i jobben, og har ingen anger på valget av yrke. Før dette møtet trodde jeg parkeringsvaktene var en utsatt yrkesgruppe, som fikk mye kjeft av sine «ofre». Slik er det ikke, sier Østvann.

-Jeg føler meg ikke plassert i et utsatt yrke, det tror jeg er en misforståelse av yrket. Det blir sjelden kritikk på meg, men heller mange hyggelige mennesker som lurer på ting om parkering, smiler hun, like glad som alltid.

Vi tar avskjed, og går hver vår vei. Hun skal tilbake til Grønland for å skrive dagens rapport, jeg tilbake til St. Hanshaugen for å ta igjen tapt søvn. Den raske effektive gangen trasker oppover den smale Jacob Aalls gate nok en gang og forsvinner rundt et hjørne. Jeg snur meg, og rett foran meg står en ung mann med mørkt hår, skjorte og en litt for trang bukse.

- Faen, utbryter han oppgitt, og plukker en gul lapp fra mellom vindusviskeren sin.

Se hva Helenes beste og verste minne fra jobben er her.