Alene mot gravemaskinene

Da ayoreoene i Cuyabia opplevde at deres eiendom ble solgt, ble NGO-organisasjonen Tierraviva satt på saken. Likevel ble store veier i skogen brøytet frem.
Tirsdag, 4 juni, 2013 - 00:02


Et lite skilt står langs grøftekanten, pilen på skiltet peker innover mot en tett skog rett ved veien. Bilen svinger og blir slått av noen blader mens den runder hjørnet og følger retningen pilen viser. Skogen åpner seg og et nakent jorde synliggjør seg. Barn leker og løper rundt. Det er flere små hytter rundt det tørre jordet. Et lite vann ligger der også, med svarte rør-ledninger og bensinkasser.

Hyttene er bygd opp av treplanker og blikktak med mange tepper rundt husene for å skjerme for den sterke solen.

Rundt et bål sitter flere ayoreoer samlet, de eldste i leiren er nærmest bålet. Det er varmt vann på kannen som spruter ut tykk røyk. Vannet skal de bruke til å lage mate av, en tradisjonell te med helbredende urter.

Bare noen uker tidligere hadde de, sammen med flere andre indianerstammer, demonstrert mot regjeringen for det ulovlige salget av deres eiendom. Etter “presidentkuppet” sommeren 2012 fikk statsinstitusjonen for urfolkssaker (INDI) en ny president, Quesnel. Noen måneder senere, i desember 2012 solgte Quesnel 25.000 hektar jord, ayoreoenes eiendom, til en tredjepart. Eiendommen skulle bli brukt til soyaplantasjer. Helt siden det er dyrket frem en hardere soyaplante som kan tåle varmere omgivelser, har regjeringen ønsket å bli en enda større eksportør innen soya.

Salget av eiendommen, som folkeslaget Cuyabia bodde i, resulterte i vei oppdeling i områdene - selv om saken var lagt til Tierraviva, en NGO-organisasjon bestående av advokater som jobber for å fremme urfolksrettigheter, opplevde innbyggerne et unormalt syn: gravemaskiner.

 

Cuyabias leder, Unine Picanerai, og flere krigere satte seg på lasteplanet. Vi kjørte ut av leiren og videre opp over veien. Det var tørt og solen stekte kraftig. Etter en halvtime stoppet vi. Midt ved veien, der hvor det egentlig skulle være skog, var det et lite murhus og en stor tom plass med flere trestubber stående i bakken. Lange strake veier var laget ved siden av, fra og bak huset.

Ulovlig avskoging og store ødeleggelser preget området. Flere av indianerne ristet på hodet, ansiktene deres var triste.

Avskogingen minsker området til de ukontaktede indianerne. I området Cuyabia eide, var det bevisst tegn på ukontaktede ayoreo indianere, nå - ville de ha et sted mindre.

Unine Picanerai holdt godt om geværet på skulderen, og haken opp mot den lysblå, nesten hvite, himmelen, han snudde seg og så på veien som ingen ende ville ta, han løftet skuldrene og senket de igjen i takt med pusten.Gravemaskinene var borte.

Tilbake i leieren ryker det tett røyk opp fra en svart kjele på et bål. Flere og flere samler seg ved bålet og lederen setter seg ned på en av stolene i nærheten. Flere av indianerne legger en tre dør over tre tre stubber, for å lage et bord. Røyken brer seg ut over området og herlig duft preger luften.

- Vi er krigere. Vi er sterke og vil alltid kjempe for vårt og våres. I 27 år har dette landet blitt solgt til syv forskjellige eiere, men vi er her fortsatt. Unine Picanerai lot skjeen ligge i den halvtomme skålen og så rundt på sine medbrødre og -søstre.

Dette er vi stolte av, vi er stolte av vårt samfunn og den jorden vi lever på. Landet vi eier.

En eldre kvinne bryter inn og sier på ayoreo:

- Vi var ikke redde, vi var rolige da vi fikk vite om salget. Vi var rolige fordi vi visste at Tierraviva var på saken. Hun nikker mot de andre, og det blir stille. Lenge sitter vi i stillhet, en annen kvinne lar en liten tåre falle fra den venstre øyekroken.

Senere samme kveld, onsdagen den 10 april, fikk ayoreoene gjennomslag for saken og INDIs leder Quesnel ble stilt for retten for ulovlig salg av eiendommen.

 

 

Emneord: