Mors beste barn

- Hun må være den sterkeste kvinnen i Brasil.

Maylla Rodrigues Vega, snur seg og peker på et bilde av moren. Det henger ved siden av speilet. Sammen utgjør de hele veggen. Veggen er tre meter lang, bredden på det lille rommet, som fungerer som oppholdsrom, kjøkken og soverom. Her bor Maylla sammen med moren, og har gjort det hele livet.  

- Jeg elsker Rio. Spesielt Lapa.

Lapa er en bydel i hjertet av Rio de Janerio. Gjennom bydelen strekker det seg en akvedukt som for de innfødte er et symbol på sambamusikk og gatefest i Lapas gater. Inne er det stille. Maylla har sminket ansiktet og oljet håret. Rommet lukter parfyme. Hun er 22 år gammel og studerer språk på universitet. Drømmejobben hennes er å kunne bli språklærer i marinen, men hun ønsker likevel å bli værende i Rio.

- Jeg er stolt av å være herfra. Men jeg er kanskje mest stolt av å være brasilianer. Vår kultur handler om familie. Vi er vennelige og møter nesten alltid ukjente med åpne armer. 

Maylla viser bilde.jpg

Fotoalbumet

Hun har begynt å rote i speilskapet. Langs kanten av speilet henger et bilde av Maylla, langs den andre kanten henger et bilde av moren. Inne i skapet, under asjettene ligger en gjennomsiktig eske med fotografier. Hun drar dem ut og begynner å sortere. De første hundre bildene er av Maylla. Det er åpenbart at det er en profesjonell fotograf som har tatt dem. Hundre poseringsbilder, fra samme dag, men med hundre forskjellige antrekk. Dette er vanlig sier hun.

- Alle brasilianske tenåringer får ha en fotodag når man er på denne alderen. Se så søt jeg var.  

Hun ler og peker ned på et bilde av en oppstilt 13 åring.  I neste fotobunke ligger bildene av moren.

- Moren min er ikke fra Rio, moren min er fra landsbygda. Hun kom hit fra fattigdom, og ville jobbe her for å kunne sende penger hjem til familien hennes.

Mayllas blikk hviler ikke, hun stirrer intenst ned i bildene, mens hun snakker.

- Det var vanskelig for henne å flytte fra bygda til byen. Men hun måtte gjøre det for å kunne forsørge foreldrene hennes. Her møtte hun faren min og fikk meg.

Bildene fra bunken treffer bordet, ett og ett av gangen. Maylla viser ett og kaster det ned før hun viser neste. De varier i alder og kvalitet, noen av bildene er fra morens ungdom.

- Jeg er den jeg er på grunn av moren min. Hun er en sterk kvinne. Hun er skilt og har alltid forsørget både meg og foreldrene hennes. Det finnes mange sterke brasilianske kvinner, men moren min har ekstra mye pågangsmot.

Hun setter seg ned og fortsetter å bla. Smilet hennes som hele tiden har ligget framme har endret seg. Hun kikker ned i bildene og glemmer å snakke. Blikket er sløret og bildene går raskere. Hun trekker et dypt pust og smiler igjen.

- Jeg har flere bilder!

Hun løper tilbake til speilskapet og finner et håndholdt digitalkamera. Bildene glir forbi på visningsfunksjon på den lille skjermen. Hver gang et bilde av moren kommer opp, stopper hun, peker og fortsetter.
 

Maylla fotoalbum2.jpg 

Passet alltid på
 

Hun legger ned kameraet. Setter seg tilbake på stolen og fortsetter. Da Maylla var yngre var hun mye på sykehuset. En gang besvimte hun på skolen, etter hun brakk armen. Moren var alltid den som reddet henne, sier Maylla.

- Da skolen ringte moren min for å si hva som hadde skjedd, var hun der nesten før de hadde lagt på røret. Hun fikk meg til sykehuset, og hjalp meg. Hun har så mye kjærlighet, og det viser hun med omtanke for meg og andre mennesker rundt henne.

Den lille skjermen på digitalkameraet blir svart. Det er ikke flere bildet. Ute begynner det å bli mørkt, og lyden av sambamusikk kan så vidt høres gjennom det åpne vinduet. Maylla kikker ned på bildene en siste gang.

- Hun gir meg råd når jeg har det tøft, hun ga meg religion og tilliten jeg har til gud. Livet handler om hvilken skjebne man har, og jeg har fått min av henne.