– Mine drømmer er knust

GAMBIA: – Dette er meg. Jeg snakker bare på vegne av meg selv, det er viktig at dere forstår. Alle i Afrika er ikke like. Jeg snakker ikke for vennene mine, jeg snakker for meg selv, sier Ema.

Han sitter innerst i hjørnet på en av de få internettkafeene i Gambia. Ema på 33 år jobber for ett av de mange internasjonale internettselskapene som har etablert seg i landet. Han vil ikke bli tatt bilde av, og vil ikke fortelle meg hele navnet.

Han er på jobb, i den oransje t-skjorten som er selskapets uniform og det vil ikke bli godt mottatt om den dukket opp i en sammenheng av private og personlige uttalelser.

Illegal migrasjon

Vi er i Gambia, et lite land på vestkysten av Afrika. Et av verdens minste og fattigste land, ifølge FN. Landet har i årevis slitt med illegal migrasjon. De gambiske myndighetene har skjerpet vaktholdene i alle ledd, men tematikken er kompleks.

Ifølge Gallup sine undersøkelser mottar tre prosent av husholdningerne verden over pengeoverføringer fra noen i et annet land.

 I Senegal, som man kan sammenligne Gambia med, mottar 22 prosent av husholdningene støtte i form av varer eller penger.

Hundrevis av vestafrikanere har mistet livet de siste årene i sine forsøk på å nå Europa, og for mange er det å bli værende det som skremmer dem mest.

– Jeg skal ikke reise. Jeg er en ansvarsfull person, mine drømmer om Europa ble knust for lenge siden, sier Ema. Så går strømmen i lokalet.

Strømbrudd

Strømmen går hele tiden i Gambia. Det er likevel sjelden du ser en lommelykt. Det blir bare en ventepause, en pust i bakken. Men de tyske turistene som endelig hadde kommet seg på Facebook, stønner. Ema skjønner ikke hva de utenlandske turistene mener når de forteller om hvordan de der hjemme er på nettet hele tiden og overalt.

– Vi forstår uansett ikke deres europeiske holdninger, for dere ser ikke på oss som et kontinent med verdier. Du kan ikke kalle meg heldig bare fordi jeg har jobb når jeg hver dag kjemper for å bevare fatningen, sier han og ser rett fremfor seg på skjermen.

Så popper de opp; visumforskriftene til den britiske ambassaden – som om de var et screen-saver-bilde. Ema peker og leser og forklarer meg hvorfor han aldri vil kunne reise, men må være igjen. Han trenger papirer, han kan ikke flykte illegalt.

Ifølge den ferske PRIO-rapporten «Who wants to go to Europe», er det like store forskjeller inni et land , som mellom land, når det gjelder hva som ligger til grunn for at mennesker ønsker å migrere.

– Jeg hadde en drøm om å reise ut og skaffe meg høyere utdanning, men jeg søker aldri om visum igjen. Da jeg én gang søkte om visum for å studere i England, måtte jeg til intervju i den britiske ambassaden i Banjul. Det var som å komme inn i en kirke. Jeg kjente at dette ikke kom til å gå bra, at det var bortkastede penger, og jeg fikk rett.

Mr. Robert

På det norsk-svenske konsulatet i Gambia er det sekretæren Maria Boissy som først tar imot de besøkende - fra bak en gitterlignende skranke. Dronning Sonja og Kong Harald smiler forlokkende fra et fotografi på sideveggen.

Det lille konsulatet holder til i et lite hvitstensbygd hus ved Banjul, hovedstaden i Gambia. Ingenting vitner om ekstravagant ambassadeinteriør, men det er likevel delikat og flere hakk over kontor-standarden i Gambia.

rob94.jpgDen norsk-svenske konsulaten Robert Hardmark. FOTO: Tove K. HeyerdahlHun ber oss vente på konsulen, Robert Hardmark, eller Mr. Robert, som gambierne kaller han. Det er et par stykker foran oss i køen, før en hyggelig og blid svensk herremann åpner døren.

– Jeg har ved et par anledninger fortalt søkere at de stilller svakt, for det er virkelig store summer for dem å søke om visum. Penger de ikke får tilbake. Men da har jeg samtidig måttet si at de vet ikke før de har prøvd, forteller Robert Hardmark

Slutt på visum-søknader

For det er ikke lett for en ung gambisk gutt å få visum til Norge eller Sverige. Du må være veletablert, helst ha en høy posisjon i Gambia og regelmessig god lønn inn på kontoen. I tillegg bør du være invitert til et viktig offisielt møte. Å studere, gjenforenes med familie, eller for den saks skyld, se litt mer av verden – gir ikke visum. Man blir sett på som en potensiell avhopper, som ikke reiser hjem når visum-tiden utløper.

– Fra 14. mars tar vi ikke imot visum-søknader her lenge, siden de også skal bli biometriske, som passene. Da må alle som vil søke om visum til Norge til nærmeste ambassade, som er i Ghana. Sverige har inngått en samarbeidsavtale med deen spanske ambassaden her i Gambia, forteller Hardmark, som i årevis har tatt imot gambiere som av forskjellige grunner har søkt om visum til Sverige og Norge.

– Å få visum for å studere, det er vanskelig. Da må du allerede ha kommet et stykke med studiene, så langt at ivertfall Sverige mener du kan utgjøre en ressurs for Sverige, sier Hardmark. Han åpner døren for den neste i køen; en svensk kvinne i førtiårene med sin gambiske kjæreste, som hun gjerne vil ha med seg hjem til Sverige.

Vis større kart

Å bli igjen

Ema jobber og går på kveldsskole. Store deler av lønna si gir han til familien; mor, far og tre søstre

– Jeg må vise mine søstre hvordan de skal være mot de eldste, gi dem styrke. Jeg kan ikke svikte. Jeg har et ansvar som også  gir livet mitt mening. Sånn er det her, sier Ema og forteller om forventningene  som kommer når guttene når en viss alder.

Han sier han aldri kunne reist fra dem uten at det var for å studere og komme tilbake igjen. Å rømme er utelukket, det mener han at ville påvirket hans søstre dårlig –  og hvordan skulle det da gått med foreldrene ?

 – Det gjør meg til tider gal, galere enn alle mine gale venner som er ødelagte av ønsket om å komme seg vekk. Men jeg lever med dem, de som hele tiden planlegger og drømmer om Europa. Jeg er så sliten av det fokuset, sier Ema.

Strømmen er tilbake og turistene tilbake på internett. Ema signaliserer at samtalen er over og avslutter med tydelig stemme:

– Å ta bakveien, å flykte, er for mange et ønske om å leve. Å bli handler om å overleve.