Luftslottet Dikemark

Det ligner en spøkelsesby. Stillhet og klatreplanter har omkranset stedet. I svingen der grusveien fortsetter videre oppover åsen, har Granlibygget stått siden 1925. Bygget huser regional sikkerhetsavdeling (RSA), hvor flere av landets sykeste og farligste psykiatriske pasienter behandles. En massiv port og et spinkelt gjerde er det som skjermer pasientene fra samfunnet utenfor.

Bygget som har stått der i snart 100 år, er ikke egnet for dagens drift. En utvidelse av Oslo universitetssykehus (OUS) har vært planlagt siden tidlig 2000-tallet, men likevel holder noen av de aller sykeste pasientene fremdeles til i Granlibygget på Dikemark. 

Tomme løfter

Else Marie Svanåsbakken og Line Grongstad har jobbet som psykiatriske hjelpepleiere på RSA ved Dikemark i over tjue år. Damene ler oppgitt av situasjonen, der de sitter med store tegninger av det nye bygget bak seg inne på et utdatert møterom. 

– Jeg har ikke mistet troa, men man har jo vært med på noen runder. Jeg har sett og hørt det før på en måte, så jeg tror ikke det skjer noe før jeg blir pensjonist, sier Grongstad.

Seksjonsleder ved RSA Dikemark, Bjarne Dahl, peker på et avisutklipp på en korktavle. Han har skriblet en ring rundt et av sitatene hvor helseminister Bent Høie, i 2016, ga et løfte om at et nytt bygg var førsteprioritet. Dahl ler beskjedent. Det er tydelig at noe nytt bygg ikke har blitt noe av foreløpig, her vi sitter inne på et slitent kontor på Dikemark i Asker.

Inne på kontoret møter vi også kommunikasjonsrådgiver Kjell Kjærvik. Han tar oss med på utsiden av Granlibygget. Det har en beliggenhet i landlige omgivelser. Kjærvik forteller at han tror pasientene trenger et harmonisk og naturskjønt område i kontrast til det travle sentrum.

Ifølge fremdriftsplanen i konseptrapporten som Helse Sør-Øst RHF utarbeidet i 2017, står det skrevet at tidligste oppstart for byggearbeidet vil skje medio 2019. Med to års byggeperiode vil sikkerhetsseksjonen være klar for operativ drift medio 2021.

– Det planlagte nybygget står nok ikke ferdig i 2022, selv om det er det planene viser. Kanskje byggetillatelsen er på plass da, men det tar nok enda 4-5 år før det står klart, sier Dahl.

– Bent Høie og vi vil det samme, og vi vet det er viktig for han. De har vært her og sett på situasjonen, og er enige om at forholdene er kritiske. Men det er forskjell på det å være enig og det å prioritere, sier seksjonslederen.

– Bygget er helt uholdbart å bruke

Bygget som den gang i 1925 var bygd for kvinnelige tuberkulosepasienter er ikke egnet som en sikkerhetsavdeling, slik det brukes til i dag. Trange korridorer, lite lys, innestengt luft, og dårlig utforming av bygget byr på flere utfordringer for både pasienter og ansatte. Pasientene må blant annet dele sanitæranlegg med hverandre, noe som for mange er problematisk. Inntil nå nylig har de måttet tette vinduer med gaffateip og ullpledd for å stenge kulden ute på vinteren. Spisesalen har hatt en temperatur helt ned i 10 grader.

– Man kaster i seg maten for å bli ferdig med måltidet og komme seg vekk derfra fortest mulig, sier Grongstad og rister oppgitt på hodet.

Nå har vinduene blitt byttet ut, men det er fremdeles mange utfordringer som gjenstår.

– På sommeren er det uutholdelig varmt her, og veldig dårlig luft. I fjor da det var så varmt ble vi nødt til å sette ut gulvvifter, noe som førte med seg en risiko da løse gjenstander kan brukes som våpen. Vinduene kan dessuten bare åpnes 2-3 centimeter. Dette er fordi at pasientene ikke skal kunne rømme, eller få ting ut og inn av vinduene, sier Svanåsbakken.

Også pasientene har uttrykt misnøye ovenfor bygget og dagens situasjon.

– Dette handler om alt fra stort til smått. Det kan være klager på maten eller at det er kaldt på rommet, men det er viktig å understreke at pasientenes rettigheter blir ivaretatt her, selv om alle pasientene kanskje ikke alltid ser det, forteller seksjonsleder Dahl.

Disse utfordringene ved Dikemark har vært godt kjent for alle i flere år, og det har lenge vært snakk om et nybygg. Nybygget vil i så fall bli den første regionale sikkerhetsavdelingen i Norge som bygges til formålet. Avdelingsleder ved regionale og nasjonale funksjoner i psykisk helse ved OUS, Trond Noddeland, sier at det er en felles enighet om at dagens bygg på Dikemark ikke holder mål.

– Både tidligere og nåværende helseminister, samt statsministeren har selv vært der. Alle er enige om én ting, og det er at bygget er helt uholdbart å bruke, sier Noddeland.

Kampen om tomt

Styret i Helse Sør-Øst RHF (regionalt helseforetak) godkjente i juni 2017 konseptrapporten for ny regional sikkerhetsavdeling, og at nye RSA skal bygges på Ila i Bærum kommune. Det har også blitt laget tegninger på hvordan sykehuset skal bli seende ut. Både sydsiden og nordsiden på Ila har blitt vurdert som tomtealternativer, men på begge sider finner man utfordringer. På nordsiden ligger Løvenskiold skytebane, som vil medføre mye uønsket støy for pasientgruppen som er innlagt på RSA. I tillegg til uønsket støy foreligger det en risiko ved å huse flere av Norges farligste pasienter i nærheten av skytevirksomhet.

Alternativet på sydsiden har vært mest omtalt, men de som bor her ønsker ikke at et slikt bygg skal bli deres nærmeste nabo. Avdelingsleder Noddeland skjønner fortvilelsen til naboene.

– De ønsker selvfølgelig å bevare friområdet, sier Noddeland.

Et annet problem med tomtevalget på Ila er markagrensen. Paragraf 1 Markaloven, sier at “Formålet med loven er å fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelse og idrett. Loven skal sikre Markas grenser og bevare et rikt og variert landskap og natur- og kulturmiljø med kulturminner”. Denne problematikken har oppstått fordi det ble gjort en feil da markagrensen ble tegnet opp. Ila ble den gang tegnet som en isolert øy i marka, mens den tomme tomten ved siden av ble stående igjen som en del av marka. Det er nettopp på denne delen de har planer om å bygge nytt sykehus. Tomten eies av Statsbygg, men er utleid til Kriminalomsorgen. Tomten er altså regulert for tilbygg, men den ligger innenfor markagrensen.

– Markagrensen setter en stopper for prosjektet, men Klima- og miljødepartementet vil sannsynligvis kunne rette på grensen hvis det er til en samfunnsmessig nytte, og dette går innunder det. Så det som hindrer fremdrift er Bærum kommune, sier Noddeland.

Pengene til planleggingen av prosjektet har kommet, men tomten på Ila er enda ikke godkjent. Alle kortene er lagt på tomten på Ila, og Noddeland understreker at OUS og Sykehusbygg ikke har noen plan B.  

– Alle er enige om at vi trenger et nytt bygg, men ingen vil ha det. Fortvilelsen min er stor, og det er jeg veldig ærlig på, men man blir ikke enige om hvor det skal ligge. Per nå er det derfor Bærum kommune det står på, sier Noddeland.

To sider av samme sak

I en uttalelse fra Bærum kommune uttaler Grethe K. Løvald, saksbehandler for reguleringen av ny sikkerhetsavdeling på Ila, seg om situasjonen. Hun sier at nye RSA ikke går inn under unntaket for flytting av markagrensen, slik Noddeland hevder.

Det aktuelle området for plassering av nye RSA ligger innenfor markagrensen, og er derfor omfattet av Markaloven. Det er departementet og Fylkesmannen som må gi tillatelse dersom det skal reguleres i marka.

– I denne saken ga de først et avslag på at det kunne starte reguleringsarbeidet, fordi en slik sikkerhetsavdeling ikke er i tråd med Markalovens formål eller unntak fra byggeforbud, sier Løvald.  

Løvald poengterer at departementet senere likevel ga tillatelse til oppstart av et reguleringsarbeid, men at de har tatt forbehold om godkjenning av planen. Godkjenningen vil nemlig forutsette en justering av markagrensen, noe som er en vanskelig prosess de ikke kan forskuttere.

– Det er derfor en meget stor forenkling av saken å si at det er Bærum kommune som holder igjen saken. Støy og markaproblematikk vil kunne avgjøres av andre enn kommunen. Naboene er en sterk pressgruppe, og Løvenskiold som grunneier på alternativ nord har også mye makt i denne saken, sier Løvald.

Systemsvikt?

I påvente av et nytt bygg forteller Grongstad og Svanåsbakken at det har gått såpass lang tid at de har sett seg nødt til å godta de nåværende forholdene på Dikemark.  

–  Vi føler oss maktesløse, men vi kan jo ikke stange hodet i veggen og slutte å gå på jobb, sier Grongstad.

Til tross for uforsvarlig drift ved institusjonen er begge de ansatte enige om at de gjør sitt ytterste for at behandlingen skal være av beste kvalitet. Også OUS er tydelige på at pasientene får den aller beste behandlingen på tross av forholdene, men at det kan gjøres mye mer hensiktsmessig. Aller helst skulle Grongstad og Svanåsbakken sett helseministeren i deres sko.  

– Hadde han vært på gulvet her sammen med oss, hadde han kanskje skjønt hvor ille det faktisk er, sier Grongstad.

Vi har ikke lyktes i å komme i kontakt med Helseminister Bent Høie.

Grongstad og Svanåsbakken sier at de strekker seg langt for pasientene, og innrømmer at de av og til må bryte sikkerhetsinstruksene. Det kan for eksempel være dager der en pasient er blitt lovet en luftetur og staben er underbemannet på grunn av sykdom. Da blir det ofte en tur ut likevel.

– Det er også så mørkt i gangene her at vi noen ganger må åpne dører som egentlig skal være låst, kun for å få litt lys inn, forteller Svanåsbakken.

Selv om sikkerhetsinstrukser kan bli brutt og utfordrende situasjoner oppstår, er kollegaene enige om at de føler seg trygge på jobb. De understreker likevel at arbeidsplassen ikke er for alle.

– Det er ingen hemmelighet at dette kan være et slitsomt sted å jobbe, men man skal kjenne på adrenalinet. Det blir som et positivt stress i beredskap, sier kommunikasjonsrådgiver Kjærvik. 

Tilfredsstiller ikke krav til arbeidsmiljø

I følge arbeidsmiljøloven paragraf 4-1 under kapittel 4; krav til arbeidsmiljøet skal “arbeidsmiljøet i virksomheten være fullt forsvarlig ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd. Standarden for sikkerhet, helse og arbeidsmiljø skal til enhver tid utvikles og forbedres i samsvar med utviklingen i samfunnet”.

Med det sagt, hvordan har det seg slik at det stadig bygges nye toppmoderne kjøpesentre og utvikles selvstyrte kjøretøy, mens pasientene på Dikemark oppholder seg i bygg som ikke holder mål? Ikke bare det, men pasientene på RSA Dikemark er lagt inn med et behov for behandling. Hvordan kan det være greit at psykisk syke blir behandlet på et sted hvor både isolasjon og ventilasjon svikter?

– Det er mange som får tørre øyne og hodepine her, sier Svanåsbakken.

Ikke bare mangler det isolasjon og ventilasjonsanlegg, men også rør går tett. Personalet må vente på avløsning for å gå på do, da de må bruke toalettet nede i kjelleren.

– Det er brukt en del penger på midlertidige oppgraderinger. Det er bevilget penger for å utvide en del sanitærforhold, men det kan reise spørsmål om hvor fornuftig det er å bruke penger på bygg man skal flytte fra. På den andre siden har jeg mistanke om at det ikke kommer til å skje med det første, sier Noddeland, avdelingsleder ved OUS.

– Det er skammelig og vi føler oss nedprioritert

Byggets utforming gjør det også problematisk for personalet å ha oversikt over hvor pasientene befinner seg til enhver tid, noe som er nødvendig med denne pasientgruppen. Bygget består av smale korridorer og uhensiktsmessige romplasseringer. Ofte hender det at de ansatte må improvisere med bruksareal når det skal tilbys ulike aktiviteter til pasientene. For eksempel til spill- og datarom. Utfordringer oppstår da det må gjøres omrokkeringer.

– Flere av de som er her er veldig syke, og kan være ekstremt farlige. Vi må alltid ha oversikt over hvor de er til enhver tid. Det er vanskelig med alle kriker og kroker, i tillegg til at flere av pasientene kan synes det er ubehagelig å omgås andre innlagte, sier Svanåsbakken.

Personalet er tydelig opprørt over at man ikke har kommet lenger i prosessen enn det man har gjort. Da de på begynnelsen av 2000-tallet feiret nyheten om et planlagt nybygg med bløtkake, kan man skjønne fortvilelsen.

– Det er skammelig og vi føler oss nedprioritert. Det virker som at det dårlige bygget, og de syke pasientene ikke betyr noe, sier Svanåsbakken og ser bort på kollegaen sin.

På spørsmål om hvordan de tror at fremtidens Dikemark vil se ut, er de ikke særlig optimistiske.

– Jeg har ikke tenkt så langt jeg, for jeg tror ikke det blir i min tid, sier Grongstad.